Det som tidligere var ukjent

Jeg taklet fortiden min, arrene var glemt, og jeg var egentlig klar for å starte et nytt liv. Men så skjedde det noe, jeg var tilbake til der følelsene mine stoppet meg igjen. Det var ikke lenge siden jeg begynte å føle smerten så sterkt. Visste den skulle dukke opp, men så brutalt trodde jeg aldri den ville ta tak over livet mitt. Her står jeg nå, opp i alt som føles ukjempelig og fryktelig. Spørsmålet jeg aldri vil finne fasiten på og som jeg frykter for å bli stilt, ”hva er det som gjør vondt og hvorfor gjør det vondt”

Jeg reiste på ferie i sommerferien, og det var da jeg ble dårligere. Jeg opplevde kraftige depresjoner. Hadde ingen som ville tro på det som føltes så sterkt og ubeskrivelig. Jeg hadde ingen som så eller trodde på plagene mine. Rus var det som holdt meg i livet. Det var i sommerferien jeg også startet med rusmisbruket mitt. Det utviklet seg til noe godt i hverdagen, en slags medisin som holdt meg levende i løpet av en hel dag. En slags medisin som fikk meg inn i min verden, ut fra virkeligheten og inn i en annen verden der det ikke fantes noe menneskelighet. Det som føltes ukjent og ubeskrivelig, føltes så kjent akkurat i det skundet. Det var som om jeg ikke var i virkeligheten, ikke opplevde det jeg opplevde og følte det jeg følte. Var nesten slik at jeg ikke var lenger den jeg var. Plutselig glemte jeg hvem jeg var, mine satte mål og mitt håp om det livet jeg ønsket å leve i fremtiden. Jeg mistet håpet om et bedre liv, håpet om drømmen å klare å bli Sosionom, håpet om at det fantes gode mennesker, håpet om at det fantes hjelp der ute et sted og mennesker som ønsket å gå sammen med meg i mørket. Hver gang jeg pustet inn stoff forsvant det gode, gleden, verdien av det livet jeg levde. Men samtidig likte jeg den personen jeg ble til og personligheten jeg fikk når jeg var i den tilstanden. Det at jeg ikke klarte å gjenkjenne meg selv, klarte å glemme episoder fra fortiden, glemme et lite øyeblikk smerten som jeg fryktet for å huske. Det var min måte å forsvinne fra virkeligheten, men mest fra speilet full av smerter som fulgte etter meg. Speilet som igjen og igjen viste seg, som holdt meg fra å ha det bra, fra det at jeg ville klare denne kampen, som gjorde at jeg ikke fant noen håp, men bare grusomhet. Speilet som gjorde meg så hjelpeløst og svak at jeg ønsket flere ganger å gjøre en slutt på livet.

Det var da utfordringene startet. Det som føltes så tungt og vanskelig, kom så voldelig fort igjen inn i livet mitt. Det som var egentlig uskyldig, føltes så skamfullt nesten. Det var nesten som å skamme seg over et sår jeg ikke fikk lov til å ha vondt over. Jeg er redd. Mest fra meg selv. Redd for hva jeg kan gjøre mot meg selv og hvor langt jeg kan gå. Frykten som holdt meg i livet begynner å forsvinne sakte. Jeg er redd for å stå i det punktet hvor jeg ikke kan føle frykten som har holdt meg tilbake lenge lenger. Jeg er redd for ikke lenger klare å finne et eneste håp.

Jeg var syk, jeg er syk. Det er ingen som vet når jeg blir frisk. Jeg trenger hjelp. Jeg trenger forståelse. Jeg trenger å sette livet mitt på plass igjen. Som 14 åring prøvd jeg allerede da å sette livet mitt på plass. Jeg kjempet mot min frykt, mot min smerte og mot meg selv. Nå er tiden inne for endringer. Denne gangen skal jeg ikke kjempe mot hindringene, men jeg skal jeg kjempe med min frykt, smerten og meg selv. Jeg skal klare det, en dag, en tid, et punkt. Men verken den dagen, den tiden, eller det punktet har kommet enda.

Det at jeg kjemper med denne kampen, gjør bare det som tidligere var ukjent, mer kjent.

 

 Mulig Medlem