Hvorfor er man så redd for at ting skal forandre seg?

Jeg heter KJ og er 23 år gammel. jeg lever med sosialfobi, angst og et hint av depresjon.
For meg liker jeg rutiner, ta samme buss på samme tidspunkt, på den stasjonen jeg kjenner best.

Jeg vil sitte på Kafë som jeg kjenner til, samme plass og samme bestilling. Jeg vil ikke bryte den rutinen, det mønsteret. For meg å gå ut til en ukjent plass med x antall mennesker rundt meg er et rent helvete.

Jeg var den som satt hjemme hver eneste dag og gruet meg om jeg måtte i butikken for å handle meg mat, jeg tok aldri trikken eller bussen alene. Mange ganger låste jeg meg inn på rommet mitt, jeg var redd for å gå ut i stuen med tøfler. Tanken på å gå ut med joggebukse på meg var et rent mareritt.

For 1 år siden ble jeg innlagt for første gang, jeg visste ikke hva som ville vente meg der. For meg var det noe av det siste jeg trodde skulle skje meg, jeg så aldri på meg selv som en så kunne få hjelp av å legge meg inn. Jeg visste ikke at det var ett tilbud engang.

Jeg visste jeg trengte hjelp, men var veldig redd for å ta det første steget. Den dag i dag sliter jeg fortsatt, men jeg har fått så mange nye verktøy som gjør dagene mine lettere.

Bare det å prøve å gå til butikken alene, ta bussen, ta turen innom Fontenehuset, besøke venner og også å være mer spontant. Si ja til flere ting.

"Recovery is scary, but so is remaining exactly the same."

-Kj