Følelsen som er gjemt bak rusmisbruket

Jeg husker godt mitt første episode av rusmisbrukforsøk. Opplevelsen var høy, men følelsen var sterkt påkjenning. Så sterkt at opplevelsen ble ukjennelig, og måtte derfor prøves flere ganger for å finne den samme ”ukjennelige” følelsen kanskje igjen i en mindre sterkere dose. Slik vet du som har vært i samme tilstand ikke stemmer. Dosen av rusmisbruket vil aldri kjennes svakere, men inn i hodet ditt vil dosen føles mye mer ”kjennelig” og derfor tror vi alltid at dosen føles mindre sterkere.

Det jeg ønsket var egentlig aldri å føle det ukjennelige kraftigere for hver prøve. Men jeg ønsket å gjemme meg bak det ”ukjennelige”. Tror ikke det finnes noen som ønsker å føle seg inn i det ukjennelige. Det finnes ingen som ønsker å føle så mye smerte, så mye rot inn i hodet, eller så kjennelige følelser som er gjemt inn i det ukjennelige. Det finnes ingen som har lyst til å lage en vei for at det ukjennelige skal dra deg ut fra det menneskelige. Det er deg selv som har klart å vise det som var gjemt i det ukjennelige fram, og det er du selv som sikkert ikke er klar over dette, men som har lagd en vei for at det ukjennelige skal ta ditt liv. Dette er ikke et skriv fra en som ikke har prøvd rus, ikke fra en som ikke har noen peiling om tema. Dette skriver jeg. Skrivet kommer fra meg, JEG som har holdt på med dette lenge nok til å ta retten for å ha ordet først.  

Jeg er enda der jeg er avhengig av stoffet. Ikke har jeg kommet meg et steg opp. Jeg står fortsatt der jeg startet, i samme tilstand som i mitt første episode av rusmisbruket. Forskjellen er bare at jeg har lagt kortene fra meg, og innsett det som har kommet sammen med, ”rusmisbruket”. Jeg har gått tilbake til fortiden og analysert følelsen, også dratt det med meg inn i virkeligheten og forstått sannheten. Med engang jeg forstod at tapet begynt å ta mer fra mitt liv, skjønte jeg også at tiden var inne for å gjøre om mine tap, til min kamp. Kampen for å få tilbake det jeg klarte å tape bort, kampen til å huske igjen bilde fra fortiden.

Det jeg mener er at jeg vil huske øyeblikkene fra gårsdagen, jeg vil huske opplevelsene, jeg vil føle følelsene. Rusen har holdt hukommelsen min stengt inn i en boks lenge. Det er jo det rusen gjør med deg. Det er en medisin som stenger dine tanker, gjemmer dine følelser og gjør at du glemmer dine opplevelser.  Nei, jeg skriver faktisk ikke dette for å opplyse deg, selv om det var målet til andre med dette tema når først ideen kom. Jeg er her for å fortelle historien min som ble lagt ned til siden og glemt. Når jeg fikk sjansen til å skrive om akkurat hva jeg ønsket, ville jeg ikke skrive noe annet enn å fortelle bakgrunnen til min tilbakefall fra virkeligheten. Det finnes bare en virkelighet, og det er denne verdenen. Denne du føler i, denne du lever i, og denne du vil bli husket igjen fra. Ikke ukjennelighetens skygge du er gjemt bak rusmisbruket.

For akkurat noen måneder siden følte følelsene mine ingenting mer enn et mareritt. Et mareritt jeg våknet til hver eneste dag, et mareritt mine følelser måtte gjennom. Skummelt å tenke at jeg hadde det slikt. Skummelt at jeg kan kalle følelsen av rusmisbruket for ”marerittet”. Jeg har ikke stoppet med stoffet ennå, som jeg skrev lenger opp er jeg fortsatt avhengig av stoffet og ikke har jeg kommet meg et steg opp, jeg står fortsatt på samme plass. Forskjellen må bare være denne kampen jeg hele tiden snakker om.

”KAMPEN”? Ikke kampen om å gjøre det best, ikke kampen om å få en eneste dritt til, ikke kampen om å være 6`er eleven på skolen, ikke kampen om å ha høyest selvtillit, ikke kampen om å ta seg en utdanning, ikke kampen om å prøve være takknemmelig for alt man har, ikke kampen om å prøve å føle seg rettest, ikke kampen om å måtte praktisere sin tro innen for sine religioner nøyest. Jeg snakker ikke om kampen som gjør deg til et fult menneske uten feiler, jeg snakker ikke om kampen om å bli i livet, jeg SNAKKER om kampen for å leve. Jeg snakker om kampen for at du skal LEVE. Leve igjen. Jeg snakker om det skriket du har ligget med hver eneste dag gjemt under din pute. Jeg skjønte at kampen var et mareritt når jeg startet å kjempe med den, men jeg skjønte at det mest var et helvete når jeg kjempet mot… Det er forskjellen.

Angsten, tapet, gleden, hukommelsen er tatt fra oss, det er ingen oss i ”oss” lenger på grunn av missbruket. Alt er mørkt, alt er tomt, alt er skummelt. Tankens frykt har tatt en pose over oss, derfor ser vi ingen kamp som trengs for å vinne lenger heller. Sånn føler jeg i hvert fall, du gjør det du også. Jeg ser deg ikke, men jeg føler at du er der med meg og lever deg inn i mørkets helvete når du leser dette skrivet. Det føles mest tungt nå ikke sant, du? Det føles mest tungt å lese sannheten bak helvete som er fortsatt ”ukjent” inn i din hjerne. Det føles tungt å kjenne det ukjente som har dratt deg inn mot mørket, men det og ikke kunne se følelsen føles mest skummelt egentlig.

Redd og usikker er du. Fordi jeg er det. Jeg er kjemperedd.

Eneste jeg sa var hjelp. I samme sleng startet kampen til å leve igjen også.