Marerittets virkelighet

Du sovner før du får skriket ut marerittets virkelighet

Du sovner før du rekker å skrike ut din stemmes smerte. Jeg sovner i hvert fall før jeg får gjort det. Er nok ikke den eneste som står opp med klumpen fra gårsdagen heller. Eneste vi deler tilfelles med deg som leser dette, er overskriften jeg skrev, - og du kjente igjen.

Egentlig har jeg ikke lenger lyst til å skrive, ikke i det hele tatt. Hadde en periode der jeg ønsket å slutte med skrivinga som handlet om det vonde, det smertefulle, det følsomme. Tror jeg hadde det vondest den perioden også. Når du svømmer i så mye smerte, vil du også være redd for å legge smerten så lyst frem. Fordi man ikke har det bare vondt da, er såret eller føler på mye smerte. Men man er sint. Kjempesint. Så sint at jeg kunne skriket noe som føltes helt grusomt, men egentlig fikk andres ”følelser” til å sette farten. Det var vel det, jeg følte at det ville skade meg, ville minne meg, og gjenopprette smertens grad til det høyere.

Jeg har det vondt, men følelsen i dag kjennes bedre enn gårsdagen. Fikk jeg skriket ut alt som står for ”smerte” inn i hodet mitt? Nei. Men jeg fikk en liten pause fra tanken ”smerte”, jeg fikk meg en gå tur, jeg møtte på mennesker, vil ikke hukommelsen av smerten komme tilbake med engang jeg la meg for å sove igjen, eller en setning som fikk meg til å huske smerten? Jo. I det jeg legger meg for å sove, gir jeg også smerten muligheten til å bli husket. Det er ingenting galt i å huske. For hvis du klarte å våkne opp med smerten i dag, finnes det jo ingen person som er sterkere enn deg. DU er sterk hvis du fikk det til. Akkurat som du ikke må noen ting du ikke ønsker, må du heller ikke våkne opp til en ny dag, med samme smerte.

Det som noen ganger kan kjennes ubeskrivelig, er egentlig det som er mest beskrivende. Men ingen tørr helt å legge hele beskrivelsen frem. For til seg selv. vil det å beskrive det som kjennes ubeskrivelig, være ubeskrivelig å beskrive. Hva er vi redde for? Smertens bakgrunn, fortidens arr, eller speilet du ser deg selv i å vil gjenkjenne på nytt? Ikke engang jeg vil ønske å sette ord på det som kjennes. Bare kjennes faen. Fordi det kjennes, det kjennes noe, vondt, godt, ubehagelig, vet ikke jeg hva dere kjenner. Men det kjennes og dere føler det. Har lenge stilt samme spørsmålet du nettopp fikk inn i hjernen, ”hva er det jeg kjenner som føles så mye?” Du har blitt like hat full mot ordet ”HVA” som meg ikke sant? Kan virkelig et ordbruk sette så mye av din energi til siden og styre så mye ditt liv?

Har du aldri vært så svak at du har til slutt ønsket å sovne med marerittet ved din side vær natt. Ønsket å våkne opp med marerittet vær morgen. Starte dagen og avslutte sammen med marerittet. Har du aldri bare gitt opp å kjempe mot marerittet? Det har jeg. ”Det Må være en grusom følelse” det Er en grusom følelse. Når du blir så svak at marerittet blir til en vane å åpne øynene sine til, vil du bare lenger puste. Ikke leve!

Stemmens lyd sitter jeg hver dag igjen med i slutten en dag. Det er det eneste jeg har igjen fra det jeg husker. Fordi det er ikke mulig å huske alt, det er jo ikke menneskelig. Selv om det er en smerte, en følelse som du føler, så vil du sovne bort hukommelsen av smerten for hver natt, - og det eneste som vil viskes inn i hjernen din vil bli stemmens lyd av marerittets virkelighet.

Siden vi var små ble vi lært opp at en drøm som omhandlet mareritt ikke kunne bli til virkelig. Jo eldre jeg ble, jo mer jeg skjønte min plass i denne verdenen, jo mer da skjønte jeg også at marerittene i mine drømmer som et barn, måtte jeg leve i virkeligheten for å drømme om igjen. Drømme om det virkelige, virkeligheten. Poenget mitt er at jeg ikke lenger drømmer dette i en drøm med lukket øyner, dette er noe jeg ser med åpne øyner.

Marerittets virkelighet vil sørge for at du vær natt skal huske dens stemmes lyd. Derfor er beskrivelsen viktigst å legge frem inn i din histories bok.