Første dag på Fontenehuset

Et sted å puste ut... Det har jeg ikke fått gjort på en stund.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne komme inn en dør og bli tatt så godt i mot som det jeg har blitt i dag. Det føles ganske spesielt på en kald regnværsdag som dette.

Nå kjenner vi alle på at høsten, en kaldere og mørkere tid, er i anmarsj. Det kan være en vanskelig tid. Kanskje den vanskeligste for meg.

Sommeren er over, og da dukker spørsmålet opp: hva skal man gjøre nå? Jeg er 20, og ting har hopet seg opp. Egentlig skulle jeg vært på skolen nå. Og så hardt som jeg har jobbet for å få denne skoleplassen. Det føles vanskelig å ikke dukke opp. Det føles helt forferdelig å skuffe alle som hadde forventinger og håp om at dette skulle gå bra.

Morgenen min var helt jævlig. Å starte dagen med lyden av pøsende regn, en krangel og at alt bare henger over seg som mørke skyer.

Å bli tatt i mot på denne måten, med smil og forståelse, tid, rom og sted. Før hadde det vært helt utenkelig. Men dette finnes jo.

Jeg håper jeg kan fortsette å komme hit. Et fellesskap der det er lov å ikke ha det bra. Der man kan si ifra, og man blir tatt hensyn til. Kanskje får jeg det også til å gå opp med skolen. Jeg håper det.

Første dag på Fontenehuset, og det tenner et håp i meg.

rainy day.jpg