Vinterfortelling

av Trine Schaanning

 

Fy faen Jesper det der gjør du ikke igjen. Det gjorde faktisk vondt. Hva faen har jeg gjort nå da Mia ? Jesper svarte med sin vanlige humoristiske tone.  Du heiv akkurat røyken på meg . Jesper kunne ikke la være å lure smilet sitte inne i skjerfet. Han hadde begynt å like Mia ganske godt. De tråkket oppover den kronglete stien, mørket hadde begynt å falle på og vinden tok tak og nesten løftet dem oppover mot hytta på Jotunheimen.  Merethe kjente frosten i kroppen. Hun gledet seg bare til å komme inn i varmen. Hun kom til å tenke på alle de årene hun hadde sittet i klasserom , samme som Linni og dagdrømt , sett ut av vinduet ….Merethe! Hallo! Mia hadde formet en isklump av en snøball og kastet på henne. Isen rant nedover nakken , det var ikke særlig oppmuntrende. Merethe kikket oppgitt på venninnen sin. Var det nødvendig, Mia? Hun kjente en liten bølge av irritasjon. Mia som alltid hadde vært den pene , som aldri skjønte at man må slå tilbake noen ganger. Det var nemlig problemet , at Merethe trengte en tilbakemelding på at hun fantes. Mia og Linni lekte visst snøballkrig. Linni heiv snøballen i retning av nakken hennes igjen , men hun ville ikke være med på leken. Hun hadde stivnet nå. Linni , har du lagt merke til at Petter kanskje har fått seg dame da ? Mia var i sitt spøkefulle , varme humør. Linni så  faktisk litt dårlig  ut, hun så varm ut , det var nok kulden som fikk blodet til å koke. Hun svarte unnvikende. 
Hytta var nå ankommet av fire ungdommer på vei ut i livet. 
”Nei , nå er det leggetid!” Linni var på`n igjen. Gi deg a ! vi skal selvfølgelig på nattetur i skogen, Linni befant seg nå i sitt rette element.  Linni , hun var ikke redd for noe undret Merethe seg. 
Da de hadde sittet en stund og pratet og skremt hverandre inne i hyttevarmen fyrte plutselig stemningen over til å realisere spøkelseshistoriene. 
Det bruste over med Red Bull. Merethe kjente seg ikke selv igjen. Hun  hadde drukket litt vel mye Red Bull. kjente det krible i kroppen av spenning . Ute i mørket , i natten og med følelser hun ikke kunne forklare. LInni..
Hvert skritt de tok føltes som ett søkk ned i det mørkeste mørke. Det bruste i lungene , de hylte i munnen på hverandre. Det lurte seg noen rundt hver ett kratt. Plutselig hørte de noen gråte. Det ble stille inne i Mertehe. Fryktelig stille. 

Merethe så Linni se ned i bakken… Linni var full av uløste gåter… hun ville så gjerne holde rundt henne og trøste henne, men fikk seg ikke til det. 
Det bare skjedde. Nå sto hun og holdt rundt Linni. Munnen nærmet seg de søte leppene til Linni som luktet jordbær.
Linni rygget tilbake …eeeeh hva er det du driver med ? 
Det er noen som gråter svarte Merethe fort. Det var altså ikke Linni som gråt, tenkte hun med ett. Ja vi hører det, de fniste seg imellom. Mia og Linni. De hvisket noe hun ikke skjønte hva var. 

Der kom gråten nærmere. Det hørtes ut som barnegråt.  

Himmelen åpnet seg. Tusenvis av bitte små engler dalte som snøfnugg og lyste opp skogsnatten.  
 
 Nå sto plutselig alle fire i ring og holdt hverandre i hendene. De så opp på nattehimmelen. Det var stjerner i øynene deres. Gradvis snødde de hvite englene ned på bakken og blandet seg med snøen de sto i. Barnegråten kom nærmere. Merethe prøvde å ta ut i luften , det gjorde de andre også , automatisk. ”Det var så nærme , det var så rart”,  hørte de Jesper si. Det ble stille og de vante lydene fra skogen kom sakte men sikkert tilbake. 
Tilbake på hytta !, nærmest ropte Jesper. De andre stemte i at det var deilig å komme inn i varmen igjen. 
Neste morgen satt alle unntatt Linni og spiste frokost. De pratet og lo om hverdagslige ting. 
Linni lå fortsatt i senga
Hun var søt som sukker, tenkte Linni om seg selv.  Alle guttene ville ha en bit av henne. Til og med lærerne sa at hun var søt. Men hun ville ikke ha noen gutter. Hun var ensom. Ensom og naiv.  Hun kjente seg som en uttrykksløs porselensdukke, med bortgjemte følelser, som man bare kunne se på det uutgrunnelige smilet hennes. 
Hun reiste seg opp og så seg selv i det lille speilet på nattbordet. Prøvde å smile. Det gikk ikke så bra. Hun prøvde å blunke. Da så hun plutselig ut som en dukke igjen. Så gav hun speilet sitt mest ubehagelige uttrykk , et sleipt smil bredte seg over henne , imens hun lo rått. Kanskje hun skulle bli enn sånn uskyldig porselensdukkedame , som egentlig var kriminell. 
Linni kler på seg og går ut for å trekke frisk luft. Hun tar på seg den blå , glitrende strikkede ullgenseren hun fikk av farmoren sin en gang. Hun tenner en sigarett, blåser ringer ut i  den klare, kalde lufta. 
Hun skvetter litt , det står en svær elg foran henne. Et øyeblikk er hun helt sikker på at elgen skjønner hvordan hun har det. Skal hun ha øyeblikket for seg selv eller rope på de andre. Nei dette skal hun ha for seg selv. 
Der løp elgen igjen , ingen hadde sett det. 
Jaja, det var jo bare en elg , tenkte Linni etterpå.
De snakket om hvordan ting kom til å være om 100 år imens de trasket oppover Jotunheimen. Jesper spøkte og sa at om 100 år kom alle til å reise med sine egne privatfly og dessuten ha sine egne brevugler i hagen nesten  som i Harry Potter bøkene. 
De trasket høyere og høyere opp på fjellene i Jotunheimen.  Tåken begynte etter hvert å lette. Solen skinte og det glitret i snøen. 
Det var en sånn dag hvor man kjente den steikende og varme solen varmet hele kroppene deres og ble brune og fine  til de kom tilbake fra turen. Det var også en sånn dag hvor påsken sto for døren og dagen hadde sin velsignelse over seg. Også med tanke på det ungdommene hadde opplevd sammen dagen før. 
Dagene gikk og livet var herlig . Skolegården var igjen  fylt med latter, sang og trygge , kjente omgivelser. De hadde alle kommet seg velberget hjem fra hytta på Jotunheimen. Øynene deres var fylt med lengsel etter ruvende fjell og de skulle hjelpe og støtte hverandre for alltid. Ingen kunne ta fra dem hva de hadde opplevd, sammen og hver og en alene til Gud.