Min beste venn <3

Mange tror at det å ha ansvar for et dyr, i mitt tilfelle en hund, er en ekstra belastning når sliter med psykiske utfordringer. Det er det ikke i mitt tilfelle. Det er gjort forskning som beviser at å ha nærkontakt med dyr, særlig hunder, blant annet senker pulsen din, og du holder deg fysisk aktiv gjennom hele dagen ved å gå turer og leke, noe som har positiv effekt på psykisk helse.

Dette er Bastian, en Jack Russell Terrier. Han har vært bestevennen min i snart ett år.

Når jeg har ansvar for en hund, er jeg nødt til å stå opp om morgenen, selv om jeg helst vil bli liggende i senga. Når jeg først kommer ut, og Bastian ivrer etter å hilse på både andre hunder og mennesker, innser jeg at det nok en gang var verdt å stå opp. Vi går inn, og etter noen timer er det nok en gang tid for tur, og sånn går dagen.

Bastian er min motivasjon nummer en på veien mot å bli friskere. Hans livlige vesen og spillopper gjør meg glad, og når han kryper opp i senga om kvelden når vi skal legge oss og vil kose, skjønner jeg at jeg gjorde det rette da jeg skaffet meg han. Han legger seg på rygg og jeg klør han på magen, favorittstedet hans, mens jeg synger en nattasang. Så sovner vi, side om side. Jeg våkner som regel av at han hopper og løper rundt i senga, og han bryr seg ikke det minste om at han løper over ansiktet mitt.

En hund vil aldri gå fra deg, den er med deg i tykt og tynt. Jeg har ingen venner, og det gjør Bastians rolle i mitt liv desto viktigere. Vi leker med ball ute, trener på triks inne og koser oss i hverandres selskap. Bastian liker faktisk å se på TV, så når jeg ser på TV, ligger han over meg og følger ivrig med, særlig hvis det dukker opp andre dyr. Jeg har et akvarium med fisker, og disse liker Bastian å følge med på.

Bastian er, tross en aktiv rase, en ganske rolig hund. Han bjeffer aldri, selv om andre hunder bjeffer på han, han vil bare bort å hilse på. Han liker å sitte på sofakanten å kikke ut av vinduet for å se om det kommer noen andre hunder. Bestekompisen hans er en stor mynde som heter Oskar. Tross størrelsesforskjellen, har de på et vis funnet ut av det, og de blir like glade hver gang de møtes ute.

Julaften. Begge to i finstasen.

Julaften. Begge to i finstasen.

Jeg tar med Bastian på nesten alt jeg gjør, jeg vil nødig utelate han, vi er tross alt en liten ”familie”, jeg betegner meg jo selv som mamma. Vi har feiret julaften og nyttårsaften sammen, og snart er det Bastians ettårsdag, som skal feires med brask og bram.

Jeg har regnet ut at hvis Bastian lever til han er 16 menneskeår, vil jeg være hele 37 år. Det er sprøtt å tenke på! Jeg ser virkelig frem til mange fine og gode år sammen med Bastiangutten min.