Aldri si aldri

Foto: Aylin

Foto: Aylin

Aldri si aldri er etter min mening et veldig undervurdert utrykk. Hvor mange ganger har vi ikke alle sagt at vi aldri kommer til å få til noe, men likevel har vi greid det? Jeg vet ikke med deg, men jeg mener at vi bruker ordet aldri alt for ofte. Hvorfor er det sånn at vi tror vi ikke får til ting? Hvorfor har vi ikke mer tro på oss selv? Er det usikkerhet, eller er det bare en vanesak? Det er først nå, etter mange år at jeg skjønner det er mulig! Jeg var bare så vant til å tenke at jeg ikke kom til å få det til, og nettopp derfor turte jeg aldri å prøve. Jeg skal fortelle deg en ting. Når du bestemmer deg for at du er klar, så er det ingen tvil om at du ikke får det til. Det var i hvert fall det som skjedde med meg. Før sommeren ble jeg spurt om jeg ville synge en sang på verdensdagen for psykisk helse arrangementet vårt. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Delen av meg som kjente på frykt og angst ville si nei. Mens den andre delen av meg, delen som kjente på glede og spenning ville si ja. Etter å ha snakket med min mor om det ble jeg nesten nødt til å si ja, fordi hun minnet meg på hvor stor mulighet dette var for meg. Tanken på å synge foran masse folk skremte meg mer enn du kan tenke deg, men igjen så er det jo faktisk drømmen min. Så hvorfor er jeg så redd for noe jeg elsker å gjøre spør du kanskje. Jeg har aldri hatt et godt svar på det spørsmålet, og det har jeg fortsatt ikke. «Frykt finnes bare inni hodene våres» var det en eller annen som sa, men det er lettere sagt enn gjort! Om og om igjen prøvde jeg å si til meg selv at frykten kun finnes inni hodet mitt, men det var bare tomme ord. Det tok meg lang tid før disse ordene faktisk begynte å gi mening. Det var først da jeg begynte å øve på sangen jeg skulle synge at jeg innså hvor nervøs jeg var. Jeg begynte faktisk å angre på at jeg hadde sagt ja, men jeg visste at det var for sent å trekke seg. Så i stede for å angre på noe som egentlig var bra, gjorde jeg mitt beste på øvingene. Innerst inne visste jeg at dette var det riktige og gjøre, og at det kom til å gå bra. En del av meg var livredd, men på samme tid var jeg glad. Glad for at jeg turte å takke ja. Glad for at jeg endelig klarte å la gleden overvinne frykten jeg hadde inni meg. Jeg var glad for at det var noen som ville at jeg skulle synge. Jeg var glad for at jeg kunne bidra med noe. Den følelsen kommer til å sitte med meg i lang tid. Jeg klarte endelig å passere den streken jeg har stått og gjemt meg bak i alt for lang tid. Endelig gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til, uten å tenke på hva andres reaksjoner kom til å bli. Endelig eksisterte frykten kun inni hodet mitt. Det jeg syns var mest fantastisk med hele opplevelsen var å få æren å dele min glede for musikk med andre. Det å vite at alle på Fontenehuset Oslo Øst støttet meg i det jeg var i ferd med å møtes ansikt til ansikt med min største frykt. Å få øve med Staale og lære utrolig mye på så kort tid. Jeg var heldig, fordi jeg trengte ikke å gjøre dette alene. Jeg hadde Staale og Christoffer på hver side av meg. Det hadde troen på meg. De hjalp meg å ha tro på meg selv. Til slutt vil jeg si takk. Takk til Staale som øvde med meg, og ga meg råd. Takk til Maria som spurte meg om jeg ville synge. Takk til min fantastiske mamma som alltid hadde troen på meg når jeg ikke hadde det selv. Takk til fontenehuset Oslo Øst, som støtter meg og heiet på meg. I årevis har jeg tenkt at jeg aldri skulle klare å overvinne frykten min. Jeg kan nå si med sikkerhet at man skal aldri si aldri.

Tekst: Aylin