Mer enn en hyggetur over vidda.

 

En anmeldelse av «Den 12. Mann».

Ankommer Vika kino, har kjøpt billett på forhånd på mobilen, har begynt å venne meg til det. Har en god tone med ansatte bak disken, som husker at jeg er kinoplussmedlem, som er imponerende av den grunn at de har mange gjester innom. Kjøper kinogodt og forbereder meg på å se film. Setter meg til rette for å se finne ut, eller han som vil ha setet sitt ser at jeg har satt meg på feil sal. Kommer fort ut av Sal 1 for der vises «Star Wars the Last Jedi» og haster meg ned i sal 2 for der vises «Den 12. Mann»

Dette er en film som på mange måter man kan sette tempen på allerede før filmen starter. Det er en ubehagelig sitring i filmen som jeg gjenkjenner fra 2. verdenskrigsfilmer, en råskap som viser hverdagen i ett okkupert land. Filmer som bearbeider andre verdenskrigsstoff, har det vanskelig med å ikke skildre guff. Det guffene med krigen i all dens form og virke er dens røffe natur. Som fortærer håp og som gjør alle som er imot en til syndebukk. Det var det tredje rikets virkemiddel, å gjøre motstanden om til total syndebukk.

I «Den 12. Mann» møter vi en slik syndebukk eller Norsk motstandsforkjemper – som hadde informasjon om okkupasjonen som tyskerne ikke hadde lyst å komme til de alliertes nytte.

Den norske motstandskjemperen er en mekker av instrumenter for kartoppmåling, ved navn Jan Baalsrud, som siste overlevende fra en bataljon som hadde som oppgave å sprenge en rekke tyske fartøy. Ett sabotasjeoppdrag som gikk skeis. For de ble avslørt og angrepet av tyskerne.

Filmen handler i korte trekk om prestisje og om en katts jakt på musen, Katten er Kurt Staage, musen er Baalsrud. Kurt Staage som vil for all pris ikke tape ansikt. Klappjakten som settes opp handler om hans frykt om å miste ansikt og renomme.

Filmen er av klassen overlevelsesfilm, en som må overleve på prinsipper som strider med vett og forstand, men som er selve leksen av krigens vesen er … Vett og forstand er fraværende i en krig, Spesielt for dem som er okkupert er krigen en slik blindsone for lov og orden og det å være rasjonell og handle etter orden i det som er kaotisk er selve spørsmålet.

Her beveger filmen seg på det spørsmålet, for å overleve må en handle rasjonelt, selv om smerten og slitet er uholdbart er selve den tanke om å gi opp så motstridende. Trusselen mot friheten er så total at det eneste som står i hodet er «jeg skal få det til».

 Foto: Petter Skafle Henriksen, Nordisk Film / Zwart Arbeid

Foto: Petter Skafle Henriksen, Nordisk Film / Zwart Arbeid

Det slo meg at filmen minner noe om «Ofelaš – Veiviseren» av Nils Gaup, som er en annen norsk film om overlevelse og jakt over vinterens lammende kulde og nordnorsk begeistrende natur som ramme. Filmen har benyttet en god dose av den norske episke film, som virkemiddel for å frembringe spennvidden ved denne filmen. Der spenningen er konstant, og hvor det uvisse er tilstedeværende. Historien er ikke ny i norsk filmhistorie, filmen «Ni liv» (1957) som ble nominert til en Oscar, så dette er på en måte en ny tolkning i ny drakt men med samme handling som blir dramatisert.  

En god film som gir spenning, gufs, krigens realitet, og håp. Filmen er direkte på mange områder men også meget elegant i andre. God bruk av filmtekniske grep, som det å balansere råskap på en side og sårbarhet på den andre. Ser ut som produksjonen er av stor stil men likevel gir naturlandskapet at det ikke er vits med dyre effekter. Skuespillerne leverer varene og den virker ikke langdryg. Er akkurat slik en episk film skal være og burde være lærdom til flere.

Tekst: Christoffer Rekstad