Torontotur; en læringsreise i Fontenehusmodellen og morrotur, TC3 hva er det? fortalt i lange drag og intern humor

Sammenfattet sammendrag om tre ukers kurs-seminar-trening i Fontenehusmodell

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Vi dro med en sitrende spenning over Atlanteren mot det Nord Amerikanske kontinent. Mot Canadas største by, Toronto. Toronto befinner seg i provinsen Ontario, Ontario er en svær provins og strekker seg fra Hudson Bay i nord, Lake Ontario i sør Quebec i Øst og Manitoba is vest, i sør grenser Ontario til staten New York, Michigan Pennsylvania, og Illinois i USA. I Byen Toronto bor 2 500 000 og i storbyen Toronto i overkant av 5 250 000 innbyggere og metropolen bor det 5.8 millioner.

Det første vi gjorde og bestemte oss for å gjøre når vi ankom flyplassen, var å praie en drosje som tok oss til vårt kommende hjem for de neste tre ukene og fem dager vi skulle være her. Slik at vi kunne installere oss i våre leiligheter og gikk ut for å føle på oss vårt første møre med livet i Toronto. Vi hadde allerede blitt kjent med våres kolleger fra Fontenehuset i Oslo, som vi møtte plutselig på Gardermoen, ”hei dere skal vi jo reise med til Toronto, dere er fra Oslo huset ikke sant?!?” sa vi i kor, ”Jaaaaaa!” sa di (vell ikke eksakte ordvekslingen, men omtrent slik). Vi ble over de resterende ukene svært godt kjent og koste oss svært meget med i deres selskap. Fontenehuset Oslo Øst og Fontenehuset i Oslo hadde var glimrende lag i vår tiltredelse ved Klubbhuset i Toronto. 

Den første helgen vi var i Toronto ble brukt til å bli kjent i byen, først Lørdagen så dr Ida, Vanessa og Christoffer til en Outlet utenfor byen. Så vi stressa som gale rundt omkring tog-stasjonen i Toronto, for å finne stedet der bussene som gikk til Outleten gikk fra. Spurte folk i skranker, kaffebarer, folk som skulle rekke jobb, kjærestepar, og gikk noen kilometer på tvers av noen labyrint av tunellnettverk som eksisterer under tog stasjonen. Søndag dro vi til en Nordstrøm/ Eaton senter, som er et stort kjøpesenterkompleks i downtown Toronto. Der forsvant Ida og Vanessa fort inn blant jungelen av klær mens Christoffer gikk først litt rundt før han fant ut at det var en øy midt i andre etasjen i senteret som var lunsj og cocktail bar, der satte han seg ned konsumerte en tallerken med gratinert rosenkål, og margarita, og gikk ut for å utforske Torontos gater, nærere bestemt China Town, og Collague Street, som er en lang gate. På mandag startet møtet med Fontenehuset i Toronto, som het er…

…Progress Place

Progress Place ligger på en gate som heter Church street som er blant de letteste navigasjonsårene for hvileløse vandrere i Toronto.  Andre gater er Young Street, Collague Street og Dundas street. Har man de gatene i det indre kartet så er det til stor hjelp for å navigere seg selv i byen til fots.

Se for deg at du setter på deg VR-briller så tar vi oss en tur inn til Progress Place. Menneskene på huset er kort og godt fantastiske, kommer inn og blir møtt med genuin imøtekommenhet, smil og spennende mennesker. Du kommer først til en fasade av en ganske funkis inspirert frontfasade, som er i kubisme stil, firkanter og hjørner. Konstruert for å utnytte plass. Du går inn en dør, tar til høyre og går opp en trapp, til venstre har du resepsjon, der blir man møtt med ”hie, are you the collegues, your from Calgary?” ”noooo” svarer vi ”we are from Oslo Norway, Fountainhouse Oslo East”, ”ohh, welcome to us, are you tired from the flight”, ”yesss” svarer vi ”a little” årets underdrivelse. Det første vi møter på er hjertevarme, smil og forventninger, i denne enheten som heter First Floor, ”Første Etasje/Plan” på norsk. Går vi inn en åpning til høyre, glassvegger, møter vi deres enhetsmøteplass, en søt liten krok. Med en blackboard, og bord stoler, seks datamaskiner. Ser vi noe til venstre er det ett kontor, og ser vi litt mer til venstre er det en DJ-boks, en av få steder på huset der man har en liste og noe restriksjon for tilgang, grunnet demokratiske og kølistehensyn. Så beveger vi oss videre inn i denne delen av ”First Floor” tar en liten L sving mot venstre inn i ett annet rom, det er medierommet på huset. Her produseres høytidsdagsinvitasjoner, plakater interne tv-sendinger, og planlegging av podkast. Så går vi ut en annen åpning som fører ut av denne seksjonen  en liten S sving fører oss inn i deres kantine, der de spiser frokost, og har servering av middag fra 16:00. Her er det pingpong, og her har de deres versjon av husmøter, på torsdager. De har også noe som heter avgjørelsesmøter/medbestemmelsesmøter som varer fra etter lunsj til rundt 1:30 PM++ (13:30). Vi beveger oss ut av kantinerommet og beveger oss litt tilbake i foajén som skiller media og arbeidsrommet og frokostkantinen, tar fem seks lange skritt tilbake og en krapp sving til høyre. Vi beveger oss inn til ett lite kjøkken der hvor frokost og noe annen matlaging blir produsert. Her er det litt liten plass, maks plass de fem som arbeider samtidig og da er det allerede trangt, men likevel blir arbeidet her gjort i god sus og dus. Det er også ett lite kott på bakerste side av rommet der matvarer er lagret.

Så beveger vi is ut av kjøkkenet tar en krapp sving til høyre, går forbi frokostkantinen, og kommer til ett trappesystem. En trapp går opp og en trapp går ned, vi beveger oss ned. En trapp, så en trapp til, og enda en trapp, så kommer vi til en dør, vi har nå beveget oss 180.  Vi stiger gjennom en liten forgang, til høyre er det toaletter, og en snarvei inn til kjøkkenet (”psst den er hemmelig (ikke egentlig men litt)”), til venstre har vi en Boutique, en butikk altså der har Progress Place sin egen interne klesbutikk, her har de klart det utrolige, utrolig for Norske ører, muligens ikke så utrolig i Canada, men klærne her i denne Boutiquen er skjenket dem av klesforetninger, fra restlagrene, som de får inn, og som de selger for lavere mer vennelige priser, for medlemmer og coleagues.  Boutiquen er driftet av Raymond, han er en meget snakkesalig herremann, opprinnelig fra Jamaica, men er en som kjenner alle i Toronto, og har stort nettverk. Han har sin spesialitetsrett som er en kyllinggryte som det hender han disker opp og det er en populær happening. Så rygger vi ut av Boutiquen og lister oss inn en dør (man kan enten gå rett frem eller ta til høyre, men pass på her kan det hende att det er kø, i lunsjen er det lurt og være tidlig ute, så slipper en å stå i lang kø). Det er egentlig ikke noe ille, for det er lett å komme i en skrønesamtale med et medlem eller medarbeider. Nå er vi i Kaféenheten (som inkluderer Boutiquen), her spiser de lunsjen på Progress Place. Her er det stor og god plass, og føles ikke trangt å sitte her. Ett avlangt rom men også stor bredde slik at rommet virkelig er romslig, så du kommer inn på en kortside av rommet, ca to meter rett frem og til høyre er det en kantinedesk. Bak kantinedesken er selve hovedkjøkkenet, her er det kokkelering og stor aktivitet. Beveger vi oss inn på kjøkkenet har vi til høyre en liten gang (”i enden av den lille smale gangen er den hemmelige døren, hsssj”). Til høyre har du først en fryser, og etter det ett kjøleskap. På motsatt vegg har vi ett hyllesystem for tørrvarer. Selve kjkkenet består av to metall benk/øyer i midten, omkranset av metallbenker som kretser rundt. I bakednen har vi en flat stekeplate, til vesntre for det en ovn, og til venstre har vi renholdssonen, mot kantinerommer er det en serveringsdesk, der maten blir servert fra. I kantine rommet er det tre store, bordflate og en mindre stripe av bord, i bakre ende (som egentlig er frontfasaden av huset, har vi møtekroken der hvor enhetsmøtet holdes).

Står vi fortsatt ved kjøkkenet og titter ut mot salen, på langveggen til høyre har vi en skranke der lunsjen blir betalt, noen meter frem ett par datamaskiner, motsatt ende av rommet ved den andre langsiden har vi en annen datamaskinplass, til venstre for datamaskinpulte ser vi ett møterom, som er Ung på Huset sin møteplass på huset, der er det graffiti på veggen. På rømmet til høyre er det ett treningssenter som blir brukt til deres treningsprogram, der er det manualer, elipsemaskiner, tredemøller og andre treningsutstyr, god gulvplass til å bedrive fysisk fostring.

Så beveger gi oss mot trappen igjen, går opp også videre opp forbi «First Floor» og videre opp trappegangen, sånn at vi kommer til Kontorenheten (Clerical Unit). Denne enheten er den største på Progress Place med flest medlemmer, det er ett rom med masse datamaskiner. Der er det en bordgruppe der man på en måte sitter i en sirkel. Her er det stort sett digitalisert. Masse prating i arbeidsmøtet, man setter seg på oppgaver det siste kvarteret av arbeidsmøtet. I andre enden av rommet er OA sonen der overgangsarbeid blir og arbeidsprofilen arbeides med. Det er noen kontorer i andre etasjen, det er kontoret som Financial sitter, de som styrer pengeflyten på Progress Place alt av innkjøp og penger som går til det strømmer uti fra her. Her telles også de daglige utgifter og kassa blir telt her, på motsatt side av kontorenhetsområdet er det ett stort møteområde som er deres rom som er ordent for treningsopphold, rommet nedenfor er direktørens kontor.

«Halloween-dance»

Halloween dansen er den største snakkissen på huset etter Thanksgivingfeiringen som er 9.nde oktober. Rett før vi kom til Progress Place hadde huset nettopp gjennomført sin tradisjonell thanksgivvingmiddag som er en stor dag som alle ser frem til og gleder seg til, som merkes med de drømmende blikkende og samtaletemaet i klubben uken vi ankom stedet. Men så er det planlegging av en ny fest, nemlig Halloween og da er det dans på gang. Da skal hele huset bli kledd i gresskar, skrekk og gru. Det blir disko, DJ, temariktige kaker og en hel horve medlemmer i alskens skrekk-kostymer og andre drakter som kun fantasien setter begrensinger på. Det er meget viktig å anskaffe seg og ha på seg kostyme eller så blir en bedt om å dra hjem for å skifte, det er frivillig på Fontenehuset, med unntak på Halloween for da er det topsy-turvy tid.

På den 31.oktober var det Halloween og lørdag, men Progress Place har faktisk åpent i helgene så det er ikke så rart. Da blir det fest og alle gledet seg til at den store paraden, som har som tradisjon å paradere gjennom Church street. Folk danset, folk satt og pratet, spiste og sammenlignet kostymer. Gammel som ung tok del i denne store festivitet. Det er Unge Voksne som er arrangørkomiteen for Halloween dansen.

 Guillermo del Toro – En feiring av kreativitet og produkt.

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

AGO – Art Gallery of Ontario, er ett stort kunstgalleri i Canada som vi gikk til for å unnvære en Guillermo del Toro utstilling. En utstilling som viser rekken av filmer, historien om inspirasjonen og det store perspektivet som del Toro omfavner i sitt filmskaperimperium. Da tok vi metroen sammen med medlemmer, medarbeidere fra Progress Place ned mot sentrum av Toronto, til Collague street som AGO museum er.

Niagara – en tur til ett verdensunderverk.

Vi tok oss friheten en helg. En helg hadde vi planlagt,  vi må ferdes til denne sagnomsuste fossen som alle har hørt om. Selve Niagarafallene, en av de bredeste og vist nok villeste fosser på planeten. Vi hadde i ukene på forhånd diskutert lenge hvilken type fremkomstmiddel vi ønsket at skulle ferdes med. Taksi, forskjellige busselskap ble diskutert, tåg, haik, men til slutt ble vi hvisket i øret av en colleague fra Seattle, «vi lånte en bil, var null stress, og da slipper man å vente og streve …». Vi hørte på rådet og lånte en bild, så for vi sammen med en fra Fontenehuset i Calgary. Først så tok vi metron til toppen av Toronto, før vi ble hentet av Per fra Fontenehuset i Oslo. Så var vi på tur, mot grensen av De Forente Amerikanske Stater (USA). Været var litt dårlig, og med at Niagarafallet skaper sitt eget værsystem, hjalp ikke det noe særlig. Fossen er så mektig at den styrer selve været i området rundt, så nedbøren, vinden og temperaturen genereres fra dens kraftsenter.  Etter at vi var ved fossen så dro vi til en outlett tre fra «reisetroppen» bestemte seg for at de ønsket å være 5 timer (:O) der å sose rundt. Tre andre bestemte at snaue timen var nokk og lånte bilen i den tidsrommet som man fikk, til å besøke Niagara By The Lake. Der besøktes det ølbryggerier, og ta inn over seg omfanget av Lake Ontario, som er så stor at det minner om ett hav. Etter ett døgn med tur frem og til bake fra Niagara var vi meget slitne når vi kom hjem. At når vi hadde parkert ved hotellet gikk vi hver for oss og koblet av. Vi fikk også hentet shoppeheltene fra outletten, vi hadde ikke glemt dem. Per hadde kjørt begge strekninger og fortjente å slappe av med en øl når han kom hjem.   
Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Sluttspurten

Den siste uken var preget av mange følelser, både av lengselen hjem, gleden over og reise tilbake til huset og Norge mot det kjente og kjære. I kontrast lå det også en liten dose vemod av at vi måtte ta farvel med disse folkene som vi hadde blitt kjent med fra Progress Place, og de vi hadde vært der sammen med fra Potential Place (Calgary) og Seattle Clubhouse.  Vi har jo blitt kjent, delt hotell, møterom, og erfaringer i tre uker, så det var litt vondt å si hade. Noen av de vi møtte kom ekstra under huden på forskjellige måter, som satte ekstra inntrykk. Lurer på om de vil tenke på oss når vi ikke er der lenger. Vil de savne oss … sikkert.  


Tekst: Christoffer Rekstad