Morsdag og familierelasjoner.

Kilde: http://nordkapp.dnn2.labora-portal.no/Kirkene

Kilde: http://nordkapp.dnn2.labora-portal.no/Kirkene

Plutselig våkner jeg opp. Klokken er like over 07:00, og jeg er forbauset over at jeg har pådratt meg en døgnrytme. Etter et helt liv med søvnproblemer virker det som en forbannelse å være bråvåken på dette tidspunktet. Jeg kler på meg et smil, ordner frokost og vasker opp. Det at jeg er i stand til dette, tar initiativ til å være flink i eget liv, gjør at jeg beholder smilet ut dagen. Allikevel er det morsdag.

Min mor gikk bort for 4 år siden av et epilepsianfall. Hun var 38 år gammel. Jeg tenker på minner, helst de gode, vi hadde sammen. Jeg vokste opp som alenebarn hos henne, og tross hennes bipolare lidelse, psykotiske episoder, vrangforestillinger, tvangsinnleggelser og selvmordsforsøk, anså jeg henne for å være en god mor. Hun gjorde sitt beste, hun var bare så uendelig trist og utslitt. Jo eldre jeg blir, jo bedre forstår og aksepterer jeg hvem hun var. Jeg tenker tilbake på da jeg pleide å vekke henne med frokost på sengen, da det var morsdag. Hun ble så utrolig glad. Jeg tar opp telefonen og sender to tekstmeldinger; en til mormor, og en til farmor. Jeg skriver at jeg setter pris på at de alltid har stilt opp for meg, at de er omsorgfulle og at jeg er veldig glad for at de er mine bestemødre.

Mormor er i hjembyen min og farmor i Oslo. Få timer senere, er jeg i leiligheten hennes. En støvsuger står nokså malplassert på stuegulvet. ”Har du støvsuget leiligheten?,” spør jeg. ”Nei,” svarer farmor, ”jeg kom meg ikke så langt.” ”Vel, da,” svarer jeg fort, ”støvsuger jeg leiligheten nå, da.” Straks er jeg i full gang. Farmor utbryter plutselig ”I alle dager, hva er det med deg? Er du medisinert!?” Jeg ler, og svarer at det er jeg ikke, jeg ville bare gjøre noe hyggelig for henne. Hun var like forbløffet igjennom hele hjelpetiltaket.

Etterpå går vi ut, handler røde roser og vender snuten imot gravlunden like ved. Der ligger min far begravd. Mens vi holder tradisjonen tro, begynner farmor å snakke i velkjente baner. Hun legger ut om sin sønn, at min mor og hennes familie var en viktig årsak i hans dødsfall. ”Din mor truet med å ta livet av seg selv, og slik turte ikke din far å la henne være alene.”  Jeg forstår at farmor føler at min mor frarøvet henne sønnen sin, og jeg forstår at hun trenger å leve på illusjonen for å ha det bra med seg selv – kanskje hun trenger å bebreide noen andre. Enda jeg føler for å stå opp for min mors side av familien, går jeg heller resten av gravrunden og forsøker å være litt diplomatisk. Jeg sier jeg forstår at hun føler det slik hun gjør, for jeg ser poengene hennes. Jeg sier også at alle sørger over min far, og at det er et fellesskap i sorgen, at vi må ta vare på hverandre tross våre feil. Det kunne også farmor godta som en konklusjon. Det lettet på stemningen, og vi smilte begge to.

Det er en stor takknemlighet i å være en person som mennesker forteller sin egen sannhet til – sine ærlige tanker. Uansett hvor uenig man er, uavhengig av hvor mye man føler en urettferdighet i hva som blir lagt, så er det viktig å forstå det som en synsvinkel. Det er ikke personlig, enda det kan føles slik ut. Alle har sine perspektiver, og andres sannheter uttales ikke nødvendigvis for å gjøre andre noe vondt – det er en tillit i ærligheten blant mennesker. Derfor utdyper jeg min egen sannhet i kjærlighet, og setter ærligheten høyt. Det er mitt triks, og derfor har jeg også konkludert med følgende: Meningen med livet er å leve, og hvordan ha et godt liv er å gjøre livet hjemmekoselig.