De rare angster

106753-9-1274556834373-n400.jpg

Dette er en beretning om de rare angster som sniker seg inn når jeg er oppspilt

1. Jeg er så oppspilt noen ganger at tankene maler frem visjoner om at jeg skal velte ned trappen. At jeg glemmer å tenke over at det er et trinn der. Det er en rar angst. Jeg har jo gått trapper siden 3 års alderen, men lige så kan iveren påvirke disse snikangstige innskytelse av komplett nonsens. Det er vell sikkert noe bra med at alarmklokkeberedskapen er på vakt hvis jeg plutselig faller, slik at jeg kan ta meg imot. Det kalles sunn refleks. Likeså kan det ikke beskrives som noe annet som en rar angst.

2. Når jeg er så ivrig får jeg også den bange og trengende tanken om at jeg kommer til å tråkke over. At iveren over å komme meg av gårde og føler meg høy på livet og yrer. Knekker jeg ankelen. En rar angst, en bemerkelsesverdig skrekk, om å ødelegge grunnlaget for å trene så ofte jeg ønsker, minske mobiliteten og å vente. Likevel er jeg trygg på at om jeg tenker meg om og er trygg på min motorikk så vil det ikke skje. En rar angst altså total i uttakt med sunn fornuft som jo er angstens triks.

3. Slå bakhodet i asfalten. Er den tredde minst forekommende, men mest skremmende av de rare angster. Den dukker om av en visshet om at det kan jo inntreffe, jeg har forhistorie om at jeg ikke er en katt, lander ikke på beina, men har en tendens til å lande på hodet. Er jo en sunn angst vil jeg alltid bedyre, men likevel; frykten for at jeg i hele tatt skal få noe i hodet, om det er en treningsmanual, en stang, et eller annet er en besynderlig og rar angst.

 

 

 

angst_2.jpg

 

Tekst: Christoffer Rekstad