Den svarte rullegardinen

Jeg har en sykdom, en helt unik og rar sykdom som dessverre er veldig vanlig. Det er en unik sykdom fordi det er den eneste sykdommen i hele verden som forteller deg at du ikke har en sykdom. Du er ikke syk, du er bare lat, dum, tiltaksløs, uansvarlig og fortjener egentlig ikke å puste inn lufta på jorda fordi du bare er til bry.

Sykdommen heter depresjon og er et vedvarende monster i mitt liv. Det er som om du er på et mørkt rom med en rullegardin trukket helt ned. Rommet er helt mørkt. Og den funksjonen som skal gjøre at rullegardinen går opp igjen er ødelagt. Uansett hvor mye du rykker og napper vil den ikke opp. Så da sitter du der i mørket da.

Depresjon er også unikt fordi du i sykdomsforløpet aldri tror du vil bli frisk igjen. Selv om du har blitt bedre 100 ganger før, klarer du ikke å tro at du skal bli det denne gangen. Du kan tro på det i teorien og se på faktaene du har med deg, men du klarer ikke faktisk tro på det, fordi du har en sykdoms-utløst feilkobling i hjernen.

Noe av det vanskeligste med depresjon er at det er en usynlig sykdom. Å ha en usynlig sykdom kan på mange områder være vanskeligere enn å ha en veldig synlig sykdom. Har du en synlig sykdom blir du tatt på alvor, du blir trodd, du får sympati og du blir sett. Med depresjon blir man ofte ikke trodd. Den lurer deg også til å tro at du ikke er verdt andres tid som igjen gjør det enda vanskeligere å komme ut av den, fordi du tror du ikke fortjener hjelp.

Medisiner kan i mange tilfeller hjelpe sammen med terapi, men det er et faktum at hvis du har hatt depresjon en gang er sannsynligheten større for å få det igjen. Jeg har hatt deprimerte perioder fra jeg var barn og føler at det er en for stor del av personlighetene min. Selv om jeg har jobbet mye med meg selv og blitt mye bedre. Det er en kamp jeg må kjempe resten av mitt liv.

Det har sine fordeler også, tro det eller ei. For når du endelig det endelig løsner og du klipper ned den jævla rullegardinen og kaster den i søpla og ser lyset for første gang på uker, da er lyset veldig sterkt. Livsgleden jeg har når jeg har våknet opp fra en tung periode og endelig kan kjenne på gleden av å være lykkelig kan faktisk ikke beskrives med ord. Jeg vet faktisk ikke om jeg ville valgt å ikke ha det sånn. For jeg setter virkelig pris på livet, de små tingene alle «friske» ikke tenker noe over.

Å våkne med en katt oppå seg, å kunne ha råd til å gå på restaurant, å nerde på vinmonopolet med de ansette og finne en digg vin, å se sola skinne over Markveien, å hilse på hunder på gata, å ta en lang varm dusj, å synge høyt til musikk mens jeg støvsuger og å le med en god venn. Livet har så utrolig mye flott å tilby. Og jeg begynner å komme til det punktet hvor jeg klarer å ta meg selv på alvor og å ta vare på meg selv. Å ikke sammenligne meg med andre, å ta hensyn til at jeg har et alvorlig handikap og at det er helt greit fordi jeg har andre kvaliteter som absolutt veier opp for dette handikapet.

Poenget er vel at det alltid er håp. Det ordner seg.

Tekst av medlem.