løpetur med Jan Andreas

Langstrakt på sofaen ligger jeg etter å ha fortært en god porsjon med kjøttkaker, poteter og ertestuing. Det var virkelig godt, tenker jeg for meg selv mens jeg ligger der halvdøsig og tom for energi. Skal jeg virkelig løpe den turen undrer jeg for meg selv. Det er jo helt greit å være litt snill mot seg selv. Kanskje se en halv-dårlig Netflix serie og drikke litt te. ‘Herregud, Jan Andreas! du kan ikke fortsette å ikke trene. Hva blir det ut av det i lengden a? Kiloene kommer mest sannsynlig til å legge seg på kroppen din og.’

Jeg får vel bare begi meg ut på denne turen på tross av at jeg ikke har løpt noe særlig på noen måneder. Kanskje jeg blir overrasket. I verste fall kan jeg jo bare gå, tenker jeg.

 

Jeg snører på meg skoene før jeg skal begi meg ut på den faste runden på skogstier i Østmarka. Snøen har nylig gått og det begynner å bli tørt og fint i marka. Bare noen små snøflekker fra vinteren ligger igjen i noen av skyggesidene. Men ikke større enn at det er et minimalt problem mht. å løpe i terrenget. Siden jeg skal løpe blåmerket skogsti snører jeg på meg favoritt terrengskoene Inov 8 X-talon. Det er jo tross alt en spesiell anledning, siden det er første tur på skikkelig sti. Tankene streifer til hvordan formen kommer til å være. Har jo ikke vært den flinkeste til å løpe i løpet av vinteren, men jeg får bare ta tiden til hjelp bestemmer jeg meg for. Og 1,2 og 3 der er jeg på vei med et steg etter det andre. Kroppen er som vanlig litt seig de første kilometerne. Leggene er stive og tankene spør om at jeg ikke bare skal gå en tur i det stedet. Da slipper jeg jo å bli så andpusten, og kan heller ta det i et mer behagelig tempo, høre på fuglekvitringa.

 

Men det blir ikke noe spesielt bedre fysisk form av det! Det er jo løper jeg er - på tross av mye sykdom de senere årene. Og det kunne vel kanskje vært godt å få kjent på fysisk anstrengelse etter en så lang periode som inaktiv. Jeg klarer omsider å vinne over de negative tankene da jeg begynner å ta fatt på den beryktede S-bakken. På toppen av bakken tar stien inn til høyre og tankene begynner å ha mer positiv karakter; kanskje skal jeg melde meg på et løp? Det hadde jo vært fint å løpe en halvmaraton eller kanskje litt flere orienteringsløp? Det er jo ikke så viktig med resultater lenger. ”Det viktigste er jo å delta”, humrer jeg for meg selv. Optimistk bestemmer jeg meg for å øke farten litt bortover sletta etter S-bakken. Det virker nesten som de gode tankene har gitt meg litt mer energi. Beina går rytmisk i takt som to trommestikker. Teknikken er ikke noe å skryte av, men det er heller ikke så halvgæli. Jeg kommer meg jo forholdsvis greit fremover, forestillingene om hvor tungt det kom til å bli, var helt klart verre en realiteten. Er det ikke ofte slik, tenker jeg. Nedover bakken til korketrekkeren møter jeg et ungt par som er ute og går tur med bikkja. Vi hilser på hverandre i øyeblikket vi møtes. Folk er så hyggelige ute i marka, tenker jeg.

Nå begynner jeg å komme til det stadiet hvor jeg skjønner hvorfor jeg har brukt så mye tid på å løpe opp gjennom livet. Det er jo så enkelt. Bare snøre på skoene for så å bevege seg for egen maskin. Hva kunne vært en greiere måte å holde denne kroppen i form på? Humøret er også betraktelig bedre. Smilet går nesten rundt i det jeg blir mer og mer andpusten. Kanskje jeg skal ringe Sondre og spørre om han vil løpe en tur med meg en dag. Jeg har jo ikke sett han på nærmere 3 måneder. Faktisk ikke siden jeg var sykehuset sist for to måneder siden. Vet du hva, det tror jeg at jeg gjør, bestemmer jeg meg for i det jeg løper inn porten her hjemme. ‘

 

En fin tur i marka konkluderer jeg med mens jeg stopper GPS-klokka for å registrer at jeg har løpt 8 km med en fart på 7min Per km. Nå er det bare å komme seg inn for å få seg noe kaldt å drikke og legge ut økta på strava. Takk for at du ble med meg på en tur i Østmarka.