Oslo halv maraton

 

Da var dagen kommet. Dagen jeg skulle igjen få på meg startnummer på brystet etter og ikke løpt noen særlig konkurranser siden 2017 på grunn av sykdom. Jeg bestemte meg for å melde meg på Oslo halv marathon etter at jeg fikk høre at en kamerat skulle løpe og. Det fikk meg til å ha trua på at dette var noe jeg selv kunne klare å mestre om jeg fikk trent greit gjennom sommeren. Dagen hadde dermed kommet og det var med nerver og spenning i kroppen jeg dyttet i med brødskivene med syltetøy og banan. Det må da være en god frokost for å løpe tjuen kilometer i oslos gater. Etter å ha fått i meg mat og ordnet startnummer og gjort det som var av løpsrutiner vendte jeg snuten mot banen der jeg skulle møte kameraten min som hadde inspirert meg til å melde meg på denne utkeielsen. Det var en t-bane tur med spenning der vi fikk utvekslet våre ulike unnskyldninger for ikke å prestere. Dette er noe som er kjent i løpemiljøet, for det er viktig og ikke gå ut for hardt å legge lista på 2.40.

Da jeg går av banen slår det meg at det er mange mennesker som er interessert i løping. Det er tydeligvis ikke bare jeg som har hatt denne folkefesten som mål det siste halvåret. Det kryr av løpere i alle slags mulig fasonger som vandrer rundt med sitt oslo halv maraton bag. Etter å ha kommet frem til rådhuset og møtt flere av mine venner begynte vi etter hvert å få litt dårlig tid. Bagen skulle leveres til bag-sonen og jeg skulle gjerne fått tisset litt før løpet startet, men det ble ikke noe tid til å tisse, så jeg måtte stelle meg på startstreken med full blære. Kanskje ikke helt rutinert for en som skal gå for å være en rutinert langdistanse løper, men jeg har jo ikke vært med på sirkuset siden 2017 sier jeg til meg selv. Fint med en liten unnskyldning tenker jeg. På startstrekken er det show med aerobic for å få varmet opp litt. Personlig velger jeg å ikke varme opp fordi jeg er litt redd for å bli revet med i starten av løpet. Er typisk at man løper litt for fort de første kilometerene for så å få en forferdelig reise. 1335 smeller skuddet og jeg merker at jeg ikke får rykket meg av gårde. Det står bånn fast. Litt merkelig sammenliknet med 2017 der jeg startet i en av de bedre puljene, og fikk dermed mer eller mindre fri bane fra start. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke skal sammenlikne meg for mye med hvordan jeg presterte da og hva slags nivå jeg er på nå. Det er klart at taktikken for løpet nå er mye mer lagt opp til å sikte seg inn mot en god opplevelse, og i første omgang klare å fullføre på en ok tid.

Første kilometer blir løpt med litt usikkerhet der jeg ikke helt vet hva slags tempo jeg er god for, men løpingen bærer preg av at det er mange mennesker rundt meg og tempo er vel veldig lavt. Jeg kjenner videre at det er ganske ubehagelig å løpe med en blære som er ganske full. Jeg lurer litt på hvor mye energi det tar å løpe med en full blære. For det er det dette handler om nemlig spare så mye energi som mulig og vite når man skal bruke kruttet. Men på vei på den tredje kilometeren får jeg sjansen til å slå lens bak en busk. Må man så må man tenker jeg og løper videre mot frognerparken. Jeg merker at den indre dialogen er veldig negativt forhold til hva jeg presterer. Mennesker som jeg vanligvis løper lett fra løper lett fra meg, og det virker som alle passerer meg. Det topper seg litt da en venninne som har startet i en pulje bak meg tar igjen. Jeg får noen heiende ord fra henne før hun ganske lett løper fra meg.

Gjennom frognerparken går det egentlig litt automatisk mens jeg hater litt for meg selv over hvor sakte det går. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det skulle bli med dette comebacket. Det skulle jo være overflod av energi og futt i meg, men realiteten er ganske annerledes. Da jeg kommer meg til frognerkilen topper det seg totalt da jeg har bestemt meg for å bryte. Dermed tillater jeg meg selv å gå litt. Jeg har nemlig begynt å regne på sluttiden min og jeg har funnet ut at jeg kommer til å ende over to timer. Hva er vitsen tenker jeg? Jeg løp jo på 1.18 minutter. Og nå skal jeg karre meg rundt til en så dårlig tid, men hadde jeg ikke bestemt meg for å gjennomføre og ikke ha tid så veldig i bevisstheten. Jeg skulle jo legge til rette til en god opplevelse. Det er 11 kilometer igjen der jeg vandrer og blir tatt igjen av løper etter løper, men av en eller annen grunn jeg ikke helt klarer å finne ut av finner jeg driv til å løpe videre på tross av at beina er stinne og viljen er heller dårlig.

Etter hvert kommer jeg meg til målarena for en passering og videre løping bak akershus festning. Jeg begynner å kjenne at det begynner å komme en driv i meg til å gjennomføre dette sirkuset på tross av at prestasjonen er så som så tenker jeg. Og da jeg kommer til en stand der et band som spiller Keino med spirits in the sky er det gjort. Jeg er totalt revet med av rusen musikken gir meg og boblende glede begynner å fylle kroppen min. Og jeg vet med det at jeg kommer til å klare dette da det er fem kilometer igjen. Oppover St hanshaugen begynner jeg å mobilisere mentalt for å komme meg opp bakken som er styrkeprøven i løpet av dette løpet. Jeg bestemmer meg for å løpe hele bakken. Det er et fint mål tenker jeg der jeg merker at jeg har snudd trenden og har begynt å passere løpere. Over bakketoppen tar jeg igjen en løper som har en mental trener. Project yourself ahead in the race sier han, og jeg tar dermed med meg tipset å gjøre det. Samtidig som jeg observerer at det er veldig mange som løper for gode saker. Alt fra leger uten grenser, kreft og mange andre. Det får meg til å tenke at jeg burde ha gjort det samme.

Jeg mener det å bruke løpingen til å øke bevisstheten rundt psykisk helse hadde jo vært noe jeg kunne stått for, men det får bli ved en annen anledning. Jeg skal jo løpe flere ganger? Skal jeg ikke det? Nå må du fokusere Jan Andreas. Det er bare tre kilometer igjen da jeg begynner å lure på om jeg skal sette inn sluttspurten. Det hadde jo vært sprekt med en god avslutning. Eller skal jeg bare sørge for at jeg avslutter på en komfortabel måte? Tiden blir jo uansett ikke så god. Hva har det å si om jeg løper på 2.03 eller 2.06. Det er et godt poeng, så jeg bestemmer meg for å suge til meg stemningen rundt meg i stedet og nyte om det mulig de siste kilometerene av et halvmarathon. Det er klart jeg kunne løpt fortere nå merker jeg, men det er litt godt å bare cruise inn til mål. Der jeg passerer Weekday merker jeg at det skal bli godt med en pust i bakken, samtidig som jeg tar igjen venninen min som tok meg igjen litt før i løypa. Hun hadde vist fått litt dårlig mage. Typisk halvamarathon problematikk tenker jeg, mens jeg får tillatelse av henne til å løpe videre. Ut på oppløpet bestemmer jeg meg for å trøkke til litt og passere litt løpere. Det er jo godt å kjenne litt på konkurransestemningen.

Det er faktisk litt respons selv om kroppen er ganske stinne av de 21 km. Det er en enormt god følelse som møter meg i øyeblikket jeg passerer målstrekken. Jeg klarte det tenker jeg. Det er ikke gitt at jeg skulle klare dette etter alt som har skjedd med sykdom, og selv om jeg må innrømme for meg selv at antipsykotiske og stemningsstabiliserende medisiner er prestasjonsfremmende midler så klarte jeg dette på tross av det som skulle være av grunner til at jeg ikke skulle klare dette. Og da jeg få medaljen rundt halsen er det offisielt. Jeg har gjennomført oslo halv marathon.

Takk for at du ble med meg på mitt comeback i oslos gater.

Jan Andreas.