Meditasjon

Det er en regnfull kveld. Tven er skrudd av og det er stille rundt meg. Svært lite som skjer egentlig, og mange ville kalt dette dødtid. Det er nemlig ikke noe som skjer, og kanskje jeg gjerne skulle sett meg foruten denne stunden her. Jeg spør meg selv hva er det du skal gjøre Jan Andreas? Jeg vet ikke. Kanskje jeg skulle lagd meg litt egg og bacon, men jeg spiste jo for en halv time siden. Eller nå vet jeg det. Jeg kan jo meditere. Jeg har meditert litt den siste tiden. Mer eller mindre sporadisk ved perioder som nå da jeg ikke har spesielt å gjøre. Tanken er vel når jeg først er alene og ikke har noe å gjøre kan jeg i det minste gjøre en introspektiv aktivitet der jeg sitter og ikke gjør noe annet enn å observere det som skjer her og nå. Jeg bestemmer meg for å sette meg til rette i den halv slitte sofaen som har sett bedre dager. Rolig setter jeg meg med foldete bein med en pute i ryggen. Det er vist viktig å finne en komfortabel posisjon når man mediterer har jeg lest. Men vips der mediterer jeg. Det er alltid litt rart å sette seg ned for å ikke gjøre noe annet. På så mange måter er dette motstridende til hvordan vi lært opp tenker jeg. Jeg mener er ikke dette litt vel luksuriøst? I den forstand at jeg burde gjort et eller annet mer konstruktivt enn det å sitte å meditere, tenker jeg videre. Så hvorfor driver jeg egentlig med dette, spør jeg meg selv? Jeg hørte et argument om at det er veldig fint å kunne sitte stille en gang i blant. Jeg mener det å være tilfreds med det å ikke gjøre noe er vel en eller annen oppnåelse. Der jeg i stunder hvor det ikke er noe å gjøre at jeg heller kan lære meg å sette pris på den dimensjonen som kommer til det å være. Sette pris på å være. Det høres fint ut. Det virker som det er et eller annet som appelerer til meg med det å sitte og gjør ikke noe. Kanskje er det fordi jeg er litt lat som person? Eller er det sykdommen som har gitt meg motivasjon, så jeg kan rydde opp i det sinnet jeg er tildelt. Det er ikke alltid så lett å skjønne hvorfor man gjør noe, tenker jeg, Kanskje det er bare å gjøre det uten å tenke så mye. Videre bestemmer jeg meg for å trekke mer av oppmerksomheten inn i kroppen. Jeg starter med å kjenne etter om jeg kan kjenne føttene mine, før jeg går oppover i kroppen mens jeg stiller meg spørsmålet om kroppen er i live. Med en gang kjenner jeg mer en vag følelse av at kroppen er i live. Samtidig kjenner jeg at aktiviteten i hodet er betraktelig mindre enn hva det var. Faktisk er det en liten periode der jeg merker at sinnet er helt stille. Er ikke dette målet med meditasjon?, tenker jeg, og vips der var tankene tilbake i hodet. Hvorfor er det så vanskelig å slutte og tenke tenker jeg. Det er som det er kontinuerlig dialoger og monologer i hodet hele tiden. Kan det ikke litt oftere bli stille, så jeg kan finne en simplere måte å være. Det er tydelig at motivasjonen til å stilne sinnet ditt Jan Andreas har økt som en konsekvens av sykdommen. Fra litt mer reflekterte tanker vandrer hodet videre til hva jeg skal spise og om jeg ikke heller skal løpe en tur rundt nøklevann. Du kommer liksom ikke i så god form av å sitte å meditere tenker jeg, men det er de som sier meditasjon kan bedre helsen også. Virker på en måte litt rart tenker jeg. Hvordan kan en inaktiv aktivitet som meditasjon bidra til bedre helse. Det er spesielt rart for en som meg som har bakgrunn fra orienterings verden. Der fysisk aktivitet står ganske mye mer i sentrum enn det å sitte på rumpa si å leke Buddha. Men for all del det kan jo hende jeg tar feil, og at det å sette av tid hver dag til å bare være for å oppleve der livet er. Jeg mener, Jan Andreas? Har du opplevd livet som noe annet enn nå. Det virker jo som alt presenterer seg som nå, så om meditasjon kan bringe mer følelsen av tilstedeværelse inn i livet mitt, så er jo det helt klart noe helse fremmende, tenker jeg vider der jeg sitter og begynner å bli litt mer ukomfortabel i posisjonen som jeg i starten var komfortabel med. Jeg bestemmer meg for ikke å presse dette lenger. Det er jo tross alt ikke en konkurranse om hvem som kan klare å sitte lengst med beinene foldet og lukkete øyner. Stille og stiv og lemster reiser jeg meg opp igjen fra meditasjonsposisjonen. Føler jeg meg litt roligere og tilstede? Jeg vet ikke, men min subjektive opplevelse synes det. Kanskje meditasjon har noe for seg? Jeg får prøve igjen i morgen. Takk for at du ble med meg på en liten meditasjonsrunde her i stuen min hjemme hos meg.

Jan Andreas