Personlig historier

Følelsen som er gjemt bak rusmisbruket

Jeg husker godt mitt første episode av rusmisbrukforsøk. Opplevelsen var høy, men følelsen var sterkt påkjenning. Så sterkt at opplevelsen ble ukjennelig, og måtte derfor prøves flere ganger for å finne den samme ”ukjennelige” følelsen kanskje igjen i en mindre sterkere dose. Slik vet du som har vært i samme tilstand ikke stemmer. Dosen av rusmisbruket vil aldri kjennes svakere, men inn i hodet ditt vil dosen føles mye mer ”kjennelig” og derfor tror vi alltid at dosen føles mindre sterkere.

Det jeg ønsket var egentlig aldri å føle det ukjennelige kraftigere for hver prøve. Men jeg ønsket å gjemme meg bak det ”ukjennelige”. Tror ikke det finnes noen som ønsker å føle seg inn i det ukjennelige. Det finnes ingen som ønsker å føle så mye smerte, så mye rot inn i hodet, eller så kjennelige følelser som er gjemt inn i det ukjennelige. Det finnes ingen som har lyst til å lage en vei for at det ukjennelige skal dra deg ut fra det menneskelige. Det er deg selv som har klart å vise det som var gjemt i det ukjennelige fram, og det er du selv som sikkert ikke er klar over dette, men som har lagd en vei for at det ukjennelige skal ta ditt liv. Dette er ikke et skriv fra en som ikke har prøvd rus, ikke fra en som ikke har noen peiling om tema. Dette skriver jeg. Skrivet kommer fra meg, JEG som har holdt på med dette lenge nok til å ta retten for å ha ordet først.  

Jeg er enda der jeg er avhengig av stoffet. Ikke har jeg kommet meg et steg opp. Jeg står fortsatt der jeg startet, i samme tilstand som i mitt første episode av rusmisbruket. Forskjellen er bare at jeg har lagt kortene fra meg, og innsett det som har kommet sammen med, ”rusmisbruket”. Jeg har gått tilbake til fortiden og analysert følelsen, også dratt det med meg inn i virkeligheten og forstått sannheten. Med engang jeg forstod at tapet begynt å ta mer fra mitt liv, skjønte jeg også at tiden var inne for å gjøre om mine tap, til min kamp. Kampen for å få tilbake det jeg klarte å tape bort, kampen til å huske igjen bilde fra fortiden.

Det jeg mener er at jeg vil huske øyeblikkene fra gårsdagen, jeg vil huske opplevelsene, jeg vil føle følelsene. Rusen har holdt hukommelsen min stengt inn i en boks lenge. Det er jo det rusen gjør med deg. Det er en medisin som stenger dine tanker, gjemmer dine følelser og gjør at du glemmer dine opplevelser.  Nei, jeg skriver faktisk ikke dette for å opplyse deg, selv om det var målet til andre med dette tema når først ideen kom. Jeg er her for å fortelle historien min som ble lagt ned til siden og glemt. Når jeg fikk sjansen til å skrive om akkurat hva jeg ønsket, ville jeg ikke skrive noe annet enn å fortelle bakgrunnen til min tilbakefall fra virkeligheten. Det finnes bare en virkelighet, og det er denne verdenen. Denne du føler i, denne du lever i, og denne du vil bli husket igjen fra. Ikke ukjennelighetens skygge du er gjemt bak rusmisbruket.

For akkurat noen måneder siden følte følelsene mine ingenting mer enn et mareritt. Et mareritt jeg våknet til hver eneste dag, et mareritt mine følelser måtte gjennom. Skummelt å tenke at jeg hadde det slikt. Skummelt at jeg kan kalle følelsen av rusmisbruket for ”marerittet”. Jeg har ikke stoppet med stoffet ennå, som jeg skrev lenger opp er jeg fortsatt avhengig av stoffet og ikke har jeg kommet meg et steg opp, jeg står fortsatt på samme plass. Forskjellen må bare være denne kampen jeg hele tiden snakker om.

”KAMPEN”? Ikke kampen om å gjøre det best, ikke kampen om å få en eneste dritt til, ikke kampen om å være 6`er eleven på skolen, ikke kampen om å ha høyest selvtillit, ikke kampen om å ta seg en utdanning, ikke kampen om å prøve være takknemmelig for alt man har, ikke kampen om å prøve å føle seg rettest, ikke kampen om å måtte praktisere sin tro innen for sine religioner nøyest. Jeg snakker ikke om kampen som gjør deg til et fult menneske uten feiler, jeg snakker ikke om kampen om å bli i livet, jeg SNAKKER om kampen for å leve. Jeg snakker om kampen for at du skal LEVE. Leve igjen. Jeg snakker om det skriket du har ligget med hver eneste dag gjemt under din pute. Jeg skjønte at kampen var et mareritt når jeg startet å kjempe med den, men jeg skjønte at det mest var et helvete når jeg kjempet mot… Det er forskjellen.

Angsten, tapet, gleden, hukommelsen er tatt fra oss, det er ingen oss i ”oss” lenger på grunn av missbruket. Alt er mørkt, alt er tomt, alt er skummelt. Tankens frykt har tatt en pose over oss, derfor ser vi ingen kamp som trengs for å vinne lenger heller. Sånn føler jeg i hvert fall, du gjør det du også. Jeg ser deg ikke, men jeg føler at du er der med meg og lever deg inn i mørkets helvete når du leser dette skrivet. Det føles mest tungt nå ikke sant, du? Det føles mest tungt å lese sannheten bak helvete som er fortsatt ”ukjent” inn i din hjerne. Det føles tungt å kjenne det ukjente som har dratt deg inn mot mørket, men det og ikke kunne se følelsen føles mest skummelt egentlig.

Redd og usikker er du. Fordi jeg er det. Jeg er kjemperedd.

Eneste jeg sa var hjelp. I samme sleng startet kampen til å leve igjen også.

Hvorfor er man så redd for at ting skal forandre seg?

Jeg heter KJ og er 23 år gammel. jeg lever med sosialfobi, angst og et hint av depresjon.
For meg liker jeg rutiner, ta samme buss på samme tidspunkt, på den stasjonen jeg kjenner best.

Jeg vil sitte på Kafë som jeg kjenner til, samme plass og samme bestilling. Jeg vil ikke bryte den rutinen, det mønsteret. For meg å gå ut til en ukjent plass med x antall mennesker rundt meg er et rent helvete.

Jeg var den som satt hjemme hver eneste dag og gruet meg om jeg måtte i butikken for å handle meg mat, jeg tok aldri trikken eller bussen alene. Mange ganger låste jeg meg inn på rommet mitt, jeg var redd for å gå ut i stuen med tøfler. Tanken på å gå ut med joggebukse på meg var et rent mareritt.

For 1 år siden ble jeg innlagt for første gang, jeg visste ikke hva som ville vente meg der. For meg var det noe av det siste jeg trodde skulle skje meg, jeg så aldri på meg selv som en så kunne få hjelp av å legge meg inn. Jeg visste ikke at det var ett tilbud engang.

Jeg visste jeg trengte hjelp, men var veldig redd for å ta det første steget. Den dag i dag sliter jeg fortsatt, men jeg har fått så mange nye verktøy som gjør dagene mine lettere.

Bare det å prøve å gå til butikken alene, ta bussen, ta turen innom Fontenehuset, besøke venner og også å være mer spontant. Si ja til flere ting.

"Recovery is scary, but so is remaining exactly the same."

-Kj

Det som tidligere var ukjent

Jeg taklet fortiden min, arrene var glemt, og jeg var egentlig klar for å starte et nytt liv. Men så skjedde det noe, jeg var tilbake til der følelsene mine stoppet meg igjen. Det var ikke lenge siden jeg begynte å føle smerten så sterkt. Visste den skulle dukke opp, men så brutalt trodde jeg aldri den ville ta tak over livet mitt. Her står jeg nå, opp i alt som føles ukjempelig og fryktelig. Spørsmålet jeg aldri vil finne fasiten på og som jeg frykter for å bli stilt, ”hva er det som gjør vondt og hvorfor gjør det vondt”

Jeg reiste på ferie i sommerferien, og det var da jeg ble dårligere. Jeg opplevde kraftige depresjoner. Hadde ingen som ville tro på det som føltes så sterkt og ubeskrivelig. Jeg hadde ingen som så eller trodde på plagene mine. Rus var det som holdt meg i livet. Det var i sommerferien jeg også startet med rusmisbruket mitt. Det utviklet seg til noe godt i hverdagen, en slags medisin som holdt meg levende i løpet av en hel dag. En slags medisin som fikk meg inn i min verden, ut fra virkeligheten og inn i en annen verden der det ikke fantes noe menneskelighet. Det som føltes ukjent og ubeskrivelig, føltes så kjent akkurat i det skundet. Det var som om jeg ikke var i virkeligheten, ikke opplevde det jeg opplevde og følte det jeg følte. Var nesten slik at jeg ikke var lenger den jeg var. Plutselig glemte jeg hvem jeg var, mine satte mål og mitt håp om det livet jeg ønsket å leve i fremtiden. Jeg mistet håpet om et bedre liv, håpet om drømmen å klare å bli Sosionom, håpet om at det fantes gode mennesker, håpet om at det fantes hjelp der ute et sted og mennesker som ønsket å gå sammen med meg i mørket. Hver gang jeg pustet inn stoff forsvant det gode, gleden, verdien av det livet jeg levde. Men samtidig likte jeg den personen jeg ble til og personligheten jeg fikk når jeg var i den tilstanden. Det at jeg ikke klarte å gjenkjenne meg selv, klarte å glemme episoder fra fortiden, glemme et lite øyeblikk smerten som jeg fryktet for å huske. Det var min måte å forsvinne fra virkeligheten, men mest fra speilet full av smerter som fulgte etter meg. Speilet som igjen og igjen viste seg, som holdt meg fra å ha det bra, fra det at jeg ville klare denne kampen, som gjorde at jeg ikke fant noen håp, men bare grusomhet. Speilet som gjorde meg så hjelpeløst og svak at jeg ønsket flere ganger å gjøre en slutt på livet.

Det var da utfordringene startet. Det som føltes så tungt og vanskelig, kom så voldelig fort igjen inn i livet mitt. Det som var egentlig uskyldig, føltes så skamfullt nesten. Det var nesten som å skamme seg over et sår jeg ikke fikk lov til å ha vondt over. Jeg er redd. Mest fra meg selv. Redd for hva jeg kan gjøre mot meg selv og hvor langt jeg kan gå. Frykten som holdt meg i livet begynner å forsvinne sakte. Jeg er redd for å stå i det punktet hvor jeg ikke kan føle frykten som har holdt meg tilbake lenge lenger. Jeg er redd for ikke lenger klare å finne et eneste håp.

Jeg var syk, jeg er syk. Det er ingen som vet når jeg blir frisk. Jeg trenger hjelp. Jeg trenger forståelse. Jeg trenger å sette livet mitt på plass igjen. Som 14 åring prøvd jeg allerede da å sette livet mitt på plass. Jeg kjempet mot min frykt, mot min smerte og mot meg selv. Nå er tiden inne for endringer. Denne gangen skal jeg ikke kjempe mot hindringene, men jeg skal jeg kjempe med min frykt, smerten og meg selv. Jeg skal klare det, en dag, en tid, et punkt. Men verken den dagen, den tiden, eller det punktet har kommet enda.

Det at jeg kjemper med denne kampen, gjør bare det som tidligere var ukjent, mer kjent.

 

 Mulig Medlem