Oppdrag: Besøke Fontenehuset i London

Det er en magi ved å knytte kontakter og å oppdage andre fontenehus rundt omring og å lære dem bedre å kjenne. Dette er noe jeg fikk muligheten til da jeg benyttet London-ferien til å besøke Mosaic Clubhouse in London.

Jeg kom dit kvart over 12 en mandag i september og det var en egen ro med å komme fra alt av Brixtons mylder og hen til det mer stille området der fontenehuset i London lå. Her ble jeg møtt av resepsjonen og ført til kafeen der en smakfull lunsj og trivelig selskap ventet. Lunsjen var som i Oslo et eksempel på en anledning der man deler et godt og rimelig måltid mens man har hyggelige samtaler og det var fint å finne det samme fellesskapet og å se at mye er det samme på tvers av landegrenser. Etter lunsjen hilste jeg på Lee Elliot, som jeg hadde korrespondert med over mail, og vi hadde en liten prat før jeg ble vist vei til kontoravdelingen der jeg joinet et arbeidsmøte. De hadde en tavle og arbeidsoppgaver og mens språket var forskjellig så var nok ting likt til at man kunne føle seg hjemme.

Og når man har vært medlem på et Fontenehus en stund så er det mye som blir selvfølgelig, noe som gjør det ekstra fint å oppleve et annet Fontenehus for å minnes om hvor unike Fontenehus er; hvordan det er en plass som virkelig ser folks ressurser og vet å se forbi folks utfordringer til de iboende styrkene alle har i stedet. 

Etter arbeidsmøtet fikk jeg være med på et møte for unge medlemmer og jeg følte meg umiddelbart integrert som om jeg skulle vært en del av fellesskapet bestandig. Hvis noen reagerte på at jeg antakelig var litt for gammel til å være ung (all den tid jeg også er for ung til å være gammel fordi 40-årene er som et limbo sånn sett), var det ingen som sa noe, og jeg fikk være en naturlig del av møtet. I møtet ble det først pratet om et event for unge for å knytte kontakter i arbeidslivet og det ble gått gjennom hva folk hadde gjort i helgen. Deretter lekte vi en lek kalt Lemon Lemon som var litt morsom, men først og fremst smart fordi den tvang frem en naturlig spontanitet og lekenhet som man ofte kan være for usikker eller nervøs for å finne av seg selv. For meg personlig minnet det om erfaringene jeg har fått av EXIT-gruppa, hvordan man kan vokse så mye på å tvinges ut av komfortsonen og lek kan være en så gunstig metode i så måte. Vi brukte siste del av møtet til en moralsk gåte der man diskuterte hvem man ville redde av seks mulige i en dystopisk setting. Mens scenarioet jo var fiktivt, så forteller det mye om folk hvilke prioriteter de ville hatt og det var veldig interessant og er noe jeg ser for meg at kunne vært hentet til Fontenehuset UNG og, for jeg fikk i alle fall mye ut av det selv. 

Etter møtet var det meningen at det skulle bli en tour av huset, men dette ble ikke noe av. Jeg hadde likevel fått se mye av huset allerede og fått kjent på fellesskapet, så jeg dro med nye inntrykk og en god følelse. 

I ettertid vil jeg si meg mest takknemlig for hvor velkommen jeg umiddelbart følte meg på Fontenehuset i London. Ikke alt jeg hadde planlagt ble noe av (jeg hadde ideer om å få filmet en video til Oslo is Calling-prosjektet og få pratet mer om Europakonferansen mens jeg spredte Whoop whoop-energi, men det ble med tanken). Det var likevel hyggelig, og det fikk meg til å sette enda mer pris på mitt eget Fontenehus.  

Sistnevnte også fordi det virker som vi har økonomien til å satse enda mer på vårt Fontenehus; det var ikke ressurser til f.eks. onsdags- og søndagsmiddager i London. Det var måter jeg kunne se at vi hadde mer å tilby medlemmer. Som en stor fan av alt Fontenehus står for, så håper jeg at dette bedrer seg i London, samtidig som jeg ble inspirert av alt jeg likevel så at de har fått til. Og jeg så et Fontenehus som står på og som virkelig bryr seg, og etter å ha sett Paddington the Musical så vet jeg at det er et innmari godt utgangspunkt.  

Så som en slags konklusjon vil jeg takke for besøket og jeg håper noen får noe ut av disse refleksjonene.  

Karoline