Den Harde veien.

 

Å få endene til å møtes og få økonomien til å gå rundt, er en evig kamp i hverdagen. Vi faller og vi står. Selvtilliten utfordres hele tiden, og det handler om å finne verdiene i seg selv. Verdier som skal brukes for å holde seg oppe. For vanskelige tider påvirker psyken din. Du speiler deg selv med andre som gjør at du ikke ser hvem du egentlig er. Når det er hard vei å gå, så opplever du mye hat fordi du føler deg utstøtt fra samfunnet. Du utfordres. Hva er din visjon? Hva er den din vei? Hvor skal man starte for å komme seg ut? Ønske er å ha en lettere hverdag der du dekker dine eksistensielle behov. Det er ikke alltid lett. Hva er det vi egentlig er ute etter? Vi går ofte på autopilot. Der vi reagerer på det som skjer. Får du det vanskelig og frustrasjonen øker, så blir man destruktiv hvis man ikke har vilje om å bruke sine verdier. Eller så kan verdiene utfordres og utvikles til å bli bedre, fordi det gjør at du må ta riktige valg. Skal du fortsette å være destruktiv, eller skal du ta grep om å gjøre en forandring?!

Det er viktig å ha folk rundt seg for å få hjelp til å støtte til å takle situasjoner. Men det som er alfa omega, er at du selv skal stå opp for deg selv. Du selv skal ta grep og gjøre noe med din egen situasjon. Ingen kan gjøre det for deg. Det å ta tid til å finne styrken er ikke lett. Finne inspirasjon, håp og styrke, er noe man må jobbe med hver dag for å kunne finne mot til å gå videre. Tillatt deg selv å være medmenneskelig, tillat deg selv å være sårbar. For det gjør det lettere å akseptere situasjonen.

 

Her er et dikt jeg har skrevet:

 

 Den Harde veien

 

Vi løper og forsvinner

Vi krymper og faller

Det er bare falske illusjoner

Om hva verdien er

Vi finner verdien i oss selv

På vår bakgrunn av oss selv

Inn i hjerterota, ligger nøkkelen

Som et speilbilde av et ønske

Et ønske om et lettere liv

Det er ikke lett å si

Det bare strømmer forbi

Veien er lang og knotete

Som et hode fullt av rotete noter

Jeg vil ikke rote mer

Før jeg har funnet symfonien

Jeg vil ha sympatien

Med å være meg selv

Slik at jeg kan finne impulser

La det være fri vei.

 

 

Skrevet av Amdjed Taleb

Fontenehusets STORE istest

En ”is”-kald mandag i begynnelsen av juli bestemte vi oss for at ”nok må være nok”; nå måtte vi ha litt sommerfølelse i kroppene våre, og når sola ikke ville gi oss denne følelsen, måtte vi ty til andre knep. Det ble istest! Vi trommet sammen en gjeng med isglade mennesker, satte ned noen istest-kriterier og smakte oss gjennom 3 saftis, 3 fløteis og en aldri-så-liten utfordrer, nemlig yoghurtis.

De ulike isene ble bedømt på disse kriteriene:

- utseende før og etter første bit

- friskhet/fyldighet

- førsteinntrykk/ettersmak

- sommerfølelse.

Du får smake selv og se hva din favoritt er, men under ser du vår konklusjon.

God is-sommer!

Istestere: Are, Hanna-Christine, Lone, Adrian, Bjørn, Rune, Simona og Sofia

IMG_4193.JPG

Fløteis

Fløteis: Når det gjelder fløteis, var Royal Trippel Magi en klar vinner, med snitt-

karakter 5 på alle felt. ”Veldig god, ser bra ut!”, kommenterte Are. ”Fantastisk! Meget god smak, og ikke minst masse sjokolade!”. istemte Hanna-Christine. Dårligst ut kom helt klart Litago Beger, som endte opp med en toer. Lone ga den terningkast 2 og sa ”Her har Diplom-Is gjort en dårlig jobb”. Bjørn ga den 1 og sa ”Dette er ikke noe jeg ville kjøpt”. Klassikeren Båtis havnet midt på treet, og splittet panelet. ”Kjedelig”. var kommentaren fra både Are og Bjørn. ”Gir sommerminner til barndommen”. sa Lone, og Simone mente det var den beste isen i testen.

Saftis

”Fuck papir, det er innsiden som teller!” - Are

I Saftis-testen var feltet mye jevnere og panelet kom ikke til noen konsensus, med veldig mange treere og firere på karakterskjemaene. På friskhet scoret Solo litt høyere enn de andre: ”Skikkelig fresh, Solo er sommer-isen!”, mente Rune. Simone var mere reservert: ”For sur!”, var hennes korte kommentar. Litt dårligere ut kom Braincooler. ”Absolutt dårlig”, mente Simone om den. Adrian var mer entusiastisk: ”Forfriskende!”, jublet han, og ga Braincooler sin høyeste karakterer, med 6 i sommerfølelse og terningkast 5. Lollipop var fresh, men ikke en god kombinasjon av søtt og surt!

Utfordreren

Ekstra-is: Yoghurt-isen Dream Lemon Splash gjorde det veldig godt, og var ett poeng unna å score 5 i alle felt. ”Frisk, syrlig og god”, mente Are. ”Litt for syrlig for min smak”, sa Lone. ”Sommerfølelse!”, kommenterte Sofia. Bjørn var enig: ”Dette smakte sommer!”

Skrevet av Rune og Hanna-Christine

Foto av Hanna-Christine

Å være varsom eller sensitiv

Ofte så føler jeg at energien rundt meg går inn på meg. Jeg kan føle hvordan andre er eller hva slags humør eller tilstand de er i. Når jeg møter nye mennesker spesielt eller andre bekjente, så kan jeg føle hva slags personer de er. Jeg leser kroppsspråk, ansiktsuttrykk og ser i øynene til vedkommende for å føle litt hvor personen er. Noen ganger kan jeg føle at personen er utenfor eller at det er mye energi jeg kan føle inni brystet mitt. Det kan være for mye eller overveldende å føle på det mange ganger. For det gjør at jeg blir påvirket eller at det kan skape en stemning rundt der jeg er. Jeg prøver mange ganger å styre stemningen hvis det er negativ energi rundt.

Det å se at ting kan skje på forhånd kan også være både skummelt og bra for å vite hva man skal gjøre. Det er sånn at jeg føler at ting kan skje. Radaren min i meg sier ifra at noe skal skje. Jeg kan føle på meg at noen kjente kommer til å dukke opp, at noen kommer til å ringe meg, hva folk kommer til å si. Det er sånn at jeg selvfølgelig ikke vet hva som er fremtiden, men jeg har følelser og tanker som dukker opp i sinnet mitt, der det forteller meg om noe.

Det å være sensitiv gjør at jeg ofte blir varsom på folk og situasjoner. Det kan ofte være slitsomt, og det kan også være en gave. Der jeg har en pekepinn på hvordan jeg skal håndtere ting eller hvordan jeg skal være. Det er gjenspeiler mine verdier og egenskaper. Jeg synes det er veldig vakkert å ha «evner» der jeg kan føle på å være menneskekjenner. Det gjør meg menneskelig.

One love

Skrevet Amdjed Taleb

Det å leve med psykiske utfordringer

Alle får en eller annen sykdom gjennom livet. Enten de er av somatisk eller psykisk art. Alle får en eller annen form for psykisk sykdom gjennom livet. Det kan være enten depresjoner i forbindelse med dødsfall, samlivsbrudd og mye annet eller det kan være angst som en reaksjon på vedvarende press. sykdomsforløpet varer en periode i livet, før det går over. Man lærer seg å takle den tøffe tiden gjennom å prate med noen eller bruke tid på å komme seg.

Alle har en psykisk helse og noen ganger varer utfordringene litt lengre enn andre. Det kan skade kroppen og sinnet. Men, det er en del av livet og det er en naturlig reaksjon på noe en selv har opplevd/stått i. Noen er mer sårbare enn andre for å oppleve å få psykiske utfordringer. Det viktigste er å være var på de symptomene som du opplever som unormale. Riktig informasjon er også viktig for å ha kunnskap om hva psykisk sykdom er.

Å dekke sine grunnleggende behov er essensielle i sammenheng med å motvirke depresjoner og belastninger for sinnet. Du må ta vare på kroppen din og gi deg selv omsorg. Tilstrekkelig med søvn, nok mat og drikke, mosjon, få ut tanker man har i hodet, nærhet, sosialt liv osv. Disse tingene er veldig nødvendige for å kunne ha en viss form for stabilitet. Det er egenpleie.

Men noen psykiske lidelser blir så sterke eller så belastende at du ikke greier å ta vare på deg selv. Man kan miste grepet på egenpleien/omsorgen og grepet om virkeligheten. Fordi man mister stabilitet over tid. Det er veldig utmattende og vanskelig, og det øker frustrasjonen og sinnet. Man forandrer personlighet fordi følelsene går opp og ned, og for noen går den bare ned. Når man for eksempel har traumer fra tidligere, så vil dette ofte dukke opp i hodet og forstyrre hverdagen. Man mister kontrollen over seg selv på et vis og man takler ikke å dekke sine grunnleggende behov. Man vil derfor ofte trenge hjelp til å få rutiner og ha noen å snakke med over tid. Det viktigste er egentlig å få betingesløs kjærlighet, og at man ikke blir gitt opp.

Noen må leve med dette livet ut. Noen får det over perioder og har perioder som er gode, men det tar lang tid å finne balansen mellom de to periodene. Det kan være vanskelig å se varsellampene som sier ifra når ting går feil vei. Det er ofte sånn at det er for sent å se det, for da har man allerede blitt syk eller kommet i en dårlig periode. Det viktige her er at noen ser og hører deg. Det er essensielt for ethvert menneske, at man ikke opplever å bli avvist eller står alene med sine utfordringer. Det kan føre til at man blir enda mer frustrert og kan fort mistolke hva andre sier, fordi man tenker så mye på ting og begynner å over analysere alt rundt. Man blir veldig følsom for inntrykk, og det er en del av det å være psykisk syk.

Det viktigste er å bli inkludert, føle tilhørighet og oppleve nærhet til andre mennesker. Det motvirker psykisk sykdom og fører til at man får færre dårlige perioder og at man takler livet på en bedre måte.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

Å akseptere

 

Det å akseptere situasjonen man kommer opp i kan være veldig frustrerende, hvis man har bestemt seg for en ting man ønsker skal skje. Situasjoner skjer hele tiden og man planlegger hele tiden. Hva gjør man hvis det skjer noen helt annet enn det som har vært planen?

Jeg har lenge vært oppe i vanskeligheter og ikke fått til det jeg hadde tenkt meg. Det øker ofte frustrasjonen. Jeg tenker ofte at ingenting er tilfeldig fordi jeg ikke har kontroll på det som skjer, og må akseptere det som skjer med meg. Men jeg kan forsøke å få til å endre ting. Jeg vet ikke hva som ligger fram i tid, men kan gå inn med en riktig intensjon og innstilling for å gjøre noe godt. Jeg har valget om å blir frustrert og sint over at det gikk dårlig eller så kan jeg ha en riktig innstiling på at det som skjer får skje og jeg kan gjøre det beste ut av det og lære noe av det. For hvis jeg aksepterer det som skjer med meg, så vil jeg kunne la det passere meg, eller gi slipp på at jeg ikke fikk det til som jeg ønsket, fordi livet gir deg ting du aldri aner hvor kommer fra og det du skal få.

Det er ikke alltid at det som du synes er dårlig er ulykke og det som er bra er godt. Alltid er det noe som ligger bak, en slags visdom. Hvis du ser det så kan du lære av situasjonene og akseptere det som skjer med deg.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

En bursdag med smak av baller

Ikke en helt A4-dag på huset; det er det for så vidt aldri. Fontenehuset finnes ikke A4, altså forutsigbart, aldri kjedelig, her liker vi å gønne på for å gjøre dagene spesielle. Spesielle for dem som er med på å prege kulturen på huset. Det kan alle som stikker innom og er med i husets drift kjenne på i kropp og i sinn; at deres tilstedeværelse gir rikdom til huset. Av og til markerer man av grunner folk som har bidratt i stor grad til stabiliteten og etterfølgelse av den gode Fontenehuset Oslo Øst-ånden. Nå har vi hyllet en som fylte ett rundt år. Vedkommende ønsket baller til lunsj, i form av fiskeballer, fiskeball, og da blir det ball. Vi har snakket om ball, laget masse baller, og kokt ball, til ballene har vi laget stappe. Det baller seg på med folk som spør «hva er det vi lager?» «Jo, dette er ball av hyse». Det har vært skrellet, kokt, raspet, og eltet i maskin, det har blitt stappet og mikset. Og ballene falt i smak, til ballene var det også Midtøstens mystiske musikk avspilt. Så denne lunsjen har vært en suksess, og en kulturell smeltedigel av vestlandsk og Midtøstens smaker og lyder; en kulturell morter av inntrykk og uttrykk.

Tekst av Christoball Rekstad

løpetur med Jan Andreas

Langstrakt på sofaen ligger jeg etter å ha fortært en god porsjon med kjøttkaker, poteter og ertestuing. Det var virkelig godt, tenker jeg for meg selv mens jeg ligger der halvdøsig og tom for energi. Skal jeg virkelig løpe den turen undrer jeg for meg selv. Det er jo helt greit å være litt snill mot seg selv. Kanskje se en halv-dårlig Netflix serie og drikke litt te. ‘Herregud, Jan Andreas! du kan ikke fortsette å ikke trene. Hva blir det ut av det i lengden a? Kiloene kommer mest sannsynlig til å legge seg på kroppen din og.’

Jeg får vel bare begi meg ut på denne turen på tross av at jeg ikke har løpt noe særlig på noen måneder. Kanskje jeg blir overrasket. I verste fall kan jeg jo bare gå, tenker jeg.

 

Jeg snører på meg skoene før jeg skal begi meg ut på den faste runden på skogstier i Østmarka. Snøen har nylig gått og det begynner å bli tørt og fint i marka. Bare noen små snøflekker fra vinteren ligger igjen i noen av skyggesidene. Men ikke større enn at det er et minimalt problem mht. å løpe i terrenget. Siden jeg skal løpe blåmerket skogsti snører jeg på meg favoritt terrengskoene Inov 8 X-talon. Det er jo tross alt en spesiell anledning, siden det er første tur på skikkelig sti. Tankene streifer til hvordan formen kommer til å være. Har jo ikke vært den flinkeste til å løpe i løpet av vinteren, men jeg får bare ta tiden til hjelp bestemmer jeg meg for. Og 1,2 og 3 der er jeg på vei med et steg etter det andre. Kroppen er som vanlig litt seig de første kilometerne. Leggene er stive og tankene spør om at jeg ikke bare skal gå en tur i det stedet. Da slipper jeg jo å bli så andpusten, og kan heller ta det i et mer behagelig tempo, høre på fuglekvitringa.

 

Men det blir ikke noe spesielt bedre fysisk form av det! Det er jo løper jeg er - på tross av mye sykdom de senere årene. Og det kunne vel kanskje vært godt å få kjent på fysisk anstrengelse etter en så lang periode som inaktiv. Jeg klarer omsider å vinne over de negative tankene da jeg begynner å ta fatt på den beryktede S-bakken. På toppen av bakken tar stien inn til høyre og tankene begynner å ha mer positiv karakter; kanskje skal jeg melde meg på et løp? Det hadde jo vært fint å løpe en halvmaraton eller kanskje litt flere orienteringsløp? Det er jo ikke så viktig med resultater lenger. ”Det viktigste er jo å delta”, humrer jeg for meg selv. Optimistk bestemmer jeg meg for å øke farten litt bortover sletta etter S-bakken. Det virker nesten som de gode tankene har gitt meg litt mer energi. Beina går rytmisk i takt som to trommestikker. Teknikken er ikke noe å skryte av, men det er heller ikke så halvgæli. Jeg kommer meg jo forholdsvis greit fremover, forestillingene om hvor tungt det kom til å bli, var helt klart verre en realiteten. Er det ikke ofte slik, tenker jeg. Nedover bakken til korketrekkeren møter jeg et ungt par som er ute og går tur med bikkja. Vi hilser på hverandre i øyeblikket vi møtes. Folk er så hyggelige ute i marka, tenker jeg.

Nå begynner jeg å komme til det stadiet hvor jeg skjønner hvorfor jeg har brukt så mye tid på å løpe opp gjennom livet. Det er jo så enkelt. Bare snøre på skoene for så å bevege seg for egen maskin. Hva kunne vært en greiere måte å holde denne kroppen i form på? Humøret er også betraktelig bedre. Smilet går nesten rundt i det jeg blir mer og mer andpusten. Kanskje jeg skal ringe Sondre og spørre om han vil løpe en tur med meg en dag. Jeg har jo ikke sett han på nærmere 3 måneder. Faktisk ikke siden jeg var sykehuset sist for to måneder siden. Vet du hva, det tror jeg at jeg gjør, bestemmer jeg meg for i det jeg løper inn porten her hjemme. ‘

 

En fin tur i marka konkluderer jeg med mens jeg stopper GPS-klokka for å registrer at jeg har løpt 8 km med en fart på 7min Per km. Nå er det bare å komme seg inn for å få seg noe kaldt å drikke og legge ut økta på strava. Takk for at du ble med meg på en tur i Østmarka.

Den svarte rullegardinen

Jeg har en sykdom, en helt unik og rar sykdom som dessverre er veldig vanlig. Det er en unik sykdom fordi det er den eneste sykdommen i hele verden som forteller deg at du ikke har en sykdom. Du er ikke syk, du er bare lat, dum, tiltaksløs, uansvarlig og fortjener egentlig ikke å puste inn lufta på jorda fordi du bare er til bry.

Sykdommen heter depresjon og er et vedvarende monster i mitt liv. Det er som om du er på et mørkt rom med en rullegardin trukket helt ned. Rommet er helt mørkt. Og den funksjonen som skal gjøre at rullegardinen går opp igjen er ødelagt. Uansett hvor mye du rykker og napper vil den ikke opp. Så da sitter du der i mørket da.

Depresjon er også unikt fordi du i sykdomsforløpet aldri tror du vil bli frisk igjen. Selv om du har blitt bedre 100 ganger før, klarer du ikke å tro at du skal bli det denne gangen. Du kan tro på det i teorien og se på faktaene du har med deg, men du klarer ikke faktisk tro på det, fordi du har en sykdoms-utløst feilkobling i hjernen.

Noe av det vanskeligste med depresjon er at det er en usynlig sykdom. Å ha en usynlig sykdom kan på mange områder være vanskeligere enn å ha en veldig synlig sykdom. Har du en synlig sykdom blir du tatt på alvor, du blir trodd, du får sympati og du blir sett. Med depresjon blir man ofte ikke trodd. Den lurer deg også til å tro at du ikke er verdt andres tid som igjen gjør det enda vanskeligere å komme ut av den, fordi du tror du ikke fortjener hjelp.

Medisiner kan i mange tilfeller hjelpe sammen med terapi, men det er et faktum at hvis du har hatt depresjon en gang er sannsynligheten større for å få det igjen. Jeg har hatt deprimerte perioder fra jeg var barn og føler at det er en for stor del av personlighetene min. Selv om jeg har jobbet mye med meg selv og blitt mye bedre. Det er en kamp jeg må kjempe resten av mitt liv.

Det har sine fordeler også, tro det eller ei. For når du endelig det endelig løsner og du klipper ned den jævla rullegardinen og kaster den i søpla og ser lyset for første gang på uker, da er lyset veldig sterkt. Livsgleden jeg har når jeg har våknet opp fra en tung periode og endelig kan kjenne på gleden av å være lykkelig kan faktisk ikke beskrives med ord. Jeg vet faktisk ikke om jeg ville valgt å ikke ha det sånn. For jeg setter virkelig pris på livet, de små tingene alle «friske» ikke tenker noe over.

Å våkne med en katt oppå seg, å kunne ha råd til å gå på restaurant, å nerde på vinmonopolet med de ansette og finne en digg vin, å se sola skinne over Markveien, å hilse på hunder på gata, å ta en lang varm dusj, å synge høyt til musikk mens jeg støvsuger og å le med en god venn. Livet har så utrolig mye flott å tilby. Og jeg begynner å komme til det punktet hvor jeg klarer å ta meg selv på alvor og å ta vare på meg selv. Å ikke sammenligne meg med andre, å ta hensyn til at jeg har et alvorlig handikap og at det er helt greit fordi jeg har andre kvaliteter som absolutt veier opp for dette handikapet.

Poenget er vel at det alltid er håp. Det ordner seg.

Tekst av medlem.

Sinnssykt

52634635_600096823791275_4435291922034065408_n.jpg

«Cecilie Kåss Furuseth møter unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig må hun overvinne sin egen frykt for å bli stemplet som gæern - for vi er vel alle mer enn diagnosene våre?.» kilde. nrk.no

En oktober dag kom NRK P3 til Fontenehuset på Tøyen,
de kom først for å få inspirasjon til programmet og fant oss via bloggen vi har på nettsiden vår. Her møtte de mange unge som hadde mye å dele, noen av dem var meg og Kevin.

De ble veldig interessert i eneggede tvillinger som er minoriteter og den ene lesbisk og den andre trans, vi var nesten ment til å bli med.

Etter mye om og men ble vi enige om at dette vil vi bli med på, vi sendte ut en melding og det gikk ikke lenge før vi fikk svar.

 

«Så kult å høre fra dere – både Maria og jeg snakket etterpå at vi håpet dere skulle ta kontakt»

 

Etter mye frem og tilbake med meldinger ble vi invitert til intervju, nå sto vi utenfor NRK sine hoved kvartaler og ikke viste vi hvor vi skulle være, nå vil jeg bare påpeke at begge har angst og at vi var begge veldig nervøse for hele filmopptaket og intervju. Vi fant endelig frem til hvilken bygning vi skulle være i og hvem vi skulle møte, NRK har mange etasjer og ganger, det var som å gå i en labyrint.

 

Vi hilste på kameramannen og damen som skulle intervjue oss, de fortalte oss lit hva de skulle spørre oss om og at de skulle være bak noen gardiner så vi kunne ikke se dem når hun spurte oss spørsmålene. Noe som var veldig befriende men kanskje litt rart, filmingen tok rundt 2 timer og vi var helt utslitt etterpå av å svare på så mange spørsmål og mange like spørsmål om og om igjen. 

 

Spol frem 5 mnd. etterpå og nå er det 2 uker til Premiere. Vi var heldige som fikk bli med å se 2 episoder av programmet bare for å få et lite innblikk i hvordan det blir.
Det var veldig fint og inspirerende å se på, Kevin og jeg blir sett på som noe som de kaller for «talking heads» så vi er ikke hovedpersonene som er med men vi er med å kommentere litt her og der.

Det er et viktig program som alle burde få med seg, premieren blir 11 Mars.
Alle episodene vil komme ut på NRK sin nett-tv.

 https://www.nrk.no/presse/programomtaler/sinnssykt-_1_6_-1.14425618

-KJ

Ung på Huset inviterte Ung Arena på besøk

Mandag denne uken hadde vi på Fontenehuset Oslo Øst ett kjempehyggelig besøk av to stykker fra Ung Arena Sentrum. De hadde ikke lange veien å dra, siden de holder til ved Familiehuset på Grønland. Det er ett t-bane stopp. Da de ankom Fontenehuset Oslo Øst var de overasket over hvor stort det var på innsiden fra hva det tilsynelatende syntes ut fra Tøyen Torg. Grunnen til det er at kun en liten del av Fontenehuset er synlig fra torget. Så det blir som en liten illusjon for de intetanende.

Ung Arena kom med en som jobbet som koordinator, det vil si at han har ansvar for at folk får vite om Ung Arena tilbudet. Han er med på å stake ut kursen som prosjektet skal ta og hvilke strategier de skal ha for å nå ut til flest unge. Det var også med en student.

Vi hadde ett skikkelig opplegg for dem, som inneholdt omvisning, en lunsj, overvære ett arbeidsmøte samt være med på Ung På Huset-møtet. Der de fikk en halvtime med å presentere seg selv, samt svare på spørsmål. Det var mange som var på Ung på Huset møtet for å høre om Ung Arena, det var tydeligvis mange som var nysgjerrige på hva det var.

Det er alltid fint å bli kjent med andre som jobber i samme felt som oss, og som er i samme bydel, Gamle Oslo. VI kan ta imot folk som blir for gamle for Ung Arena så vi blir for dem ett godt alternativ å tipse om. Dersom det er tilfellet. Siden ikke Fontenehuset driver med samtalebehandling kan vi tipse UngPåHuset-folk dersom det er ett behov om Ung Arena. På den måten server vi hverandre og drar nytte av hverandres nøkkelfunksjoner. Fontenehuset som ett klubbhusfelleskap, og UngArena som ett samtalested for unge voksne (mellom 16 og 25 år).

 

ung arena logo.png

 

Tekst: Christoffer

 

 

 

 

 

 

Valuable membership causes generous participation for serving others and yourself.

In this year marks an anniversary for many memberships. As I have made from my move to Oslo from Stavanger. I manage to make three memberships of specific kind that were important for my character build and genuine satisfaction as an individual. I have been now, a member of three quite distinguished and respected places, which have given me both nice experiences, and impactful challenges have shaped me. All these memberships have lasted for four years, and I do not regret any of them. All memberships have been four years now and they started in close frequency between them which makes a comparison a given.

I am a member of Fitness Express, which give me a stable and necessary reason to workout. To have a steady plan to have a wellness and fitness schedule. A schedule of max importance for me whom have a weight issue, I need to have stable routines and steadfast motivation to push myself to reach certain goals. To have a safe workout place where you feel comfortable with enough apparatus and space to move about. I feel when I do not do regular workout that it is bad for my mind, one does not cope when one have bad conscious for not doing regular exercise.

I am a member of Fountain House Oslo East, which has given me as a person plenty of valuable experiences, a place of belonging and a place to participate. At the fountainhouse you manage to give others and yourself a sense of purpose and will to work, not out of others needs but for personal growth and in a collegial environment which is the foundation for the clubhouse to function. As I am a person whom struggle with mental health issues and low self-esteem, fountainhouse gives me a purpose, which evolves to meaning which again takes a turn towards motivation. Motivation again turns towards engagement. Motivation and engagement are key words for my want and drive inside the house.

I am a member of Chateau Neuf, which is the student house for students of Oslo. To be part of an organization that wants to serve culture to people, that hosts events and give a reason for experiences fun and creates space for you to endulge in a multitude of cultural evnts for you to experience and also participate in its making, is so worth it. Give a place for students to experience culture in a rich, and varied output. A place to go for me to participate in quiz, be an artist host, serve a venue, be at service as both invaluable and enriching, give that 110 in a voluntary setting is worth everything. Moreover, one get cheap beer.   

Membership opens up avenues of opportunities which serves one purpose and that is growth. Growth of several paths in one’s own mental cabinet, being it motivation, engagement, empathy, willpower, self-esteem, cognitive stability.  A way to belong in something more than oneself and when you do not have a particular job to go to, a membership causes you to take responsibility and action in your self-development.

Membership is servitude and a will to belong in a social sphere of others influence, and where yourself can create a space for others to thrive.

That is the spirit of membership, the beehive of the society.

 Peter Christoffer “Orion” Rekstad

The Story of our Moments

Human beings are storytellers. It’s how we frame experience. We use metaphor to sort the world in our heads.

We also use these tales to describe the physical sensations, the feelings we have in any given instance.

Which one fits the moment you are in?

Here are some examples of how you can put words on your inner life:

I am safe, because I feel like I am being rocked like a baby in my mother’s arms. Then, I am on a ship going through a storm. I am frightened. It’s okay to live in that second story in your head. It is the reality you are going through. Put the words on the feelings. Live out the moment in a tale.

Now, be a tree gathering snowflakes. You are a part of nature. Be the bear looking for berries in the soft summer rain. You are looking for sustenance. A balloon, now, sailing up to the sky. You are light and carefree.

Now, though, you become a puzzle piece without edges and grooves. You don’t fit in. A whirling saucer at the amusement park. You are out of control; yet you embrace that feeling of being out of control. Now, you stare at a math problem for weeks with no solution in sight. You pull your hair out. As confused as could be.

Now you are walking through the woods, happily lost. At night, in your bed, you toss and turn, sleep far away. You are lonely and cut off.

Now, you are sitting with a friend on the pier. The sun is going down. His smile and words open up the sea, and you. You are not alone. The next day, you open your mouth to shout, but no sounds leave you. You feel powerless. Now, an engine in overdrive. You come close to danger. On a highwire, the world way down below. You are unafraid.

You are flipping through the channels taking stock of the messages about our world. You are overwhelmed. You are a hammer hammering a nail. You are strong. Then you are the bent nail. Crushed and beaten. You watch the children playing gleefully in the park. Hope is restored.

An honest metaphor, a little marker, can help us understand the specific moment we are experiencing.

But, now, think about altering the story. The storm you are in on that ship may be a metaphor for another kind of storm you are feeling right now. It’s possible to say this line: I am in the storm right now, but I am strong, and after a while I will be back on that pier with my friend watching the sun going down.

I am that bent nail. But, in a few moments that bent nail will begin to straighten and I will be standing tall again.

Av: Rob Crane

Den umulige oppgaven

Når jeg er deprimert klarer jeg for eksempel ikke å dusje, lage middag, gjøre husarbeid, gå ut og handle, eller svare på epost. På det verste er det vanskelig å komme seg ut av sengen. Alt virker så meningsløst. Dette er oppgaver som er bagatellmessige og enkle å utføre når jeg ikke er deprimert.

Jeg trodde lenge jeg bare var lat og udugelig som ikke klarte å utføre enkle oppgaver. Jeg hadde negative tanker som fortalte meg at jeg ikke gjorde det fordi jeg var lat. Disse tankene var overveldende. Det å ikke klare og utføre det som for andre mennesker som ikke lider av depresjon er en enkel oppgave førte til skyldfølelse og skam. Det ble en negativ sirkel. Jo mindre jeg greide å gjøre, jo mer skam følte jeg, og jo mer deprimert ble jeg fordi jeg følte meg udugelig.

Så leste jeg forleden en artikkel om The Impossible Task, Den umulige oppgaven, som forklarte at dette er en måte depresjon kan manifestere seg på. Jeg ble så lettet! Det er depresjonen som er skyld i at jeg ikke klarer å utføre visse enkle gjøremål; jeg er ikke bare lat og udugelig. Depresjon suger energien ut av en. Selv enkle gjøremål blir umulig å utføre.

Etter at jeg leste artikkelen om Den umulige oppgaven stilnet endelig de negative tankene som sa jeg bare var lat og udugelig. Det var en lettelse å oppdage at jeg er ikke alene om å slite med dette. Det burde snakkes mer om Den umulige oppgaven. Ingen av mine terapeuter som jeg har hatt opp igjennom årene har snakket om at dette er en vanlig måte depresjon kan manifestere seg på.

For folk som ikke sliter med depresjon kan det være vanskelig å forstå at det i depressive perioder er oppgaver som er umulig å utføre. Det er jo så enkelt for dem. Jeg har fått høre: «Det er jo så enkelt, hvorfor gjør du det ikke?» og «Det er bare å ta seg sammen og gjøre det.». Dette hjelper ikke. Det får meg til å føle mer skam over at jeg ikke klarer å gjøre disse oppgavene. Jeg skulle ønske at folk isteden spurte om det var noe de kunne hjelpe til med.

Når du ikke klarer å utføre enkle gjøremål er det fordi du er deprimert og bruker all energi på å takle dette. Du er ikke lat eller udugelig. Det er viktig å være snill med seg selv når man har umulige oppgaver, og ikke dømme seg selv.

https://www.independent.co.uk/life-style/depression-impossible-task-symptoms-sadness-twitter-a8515436.html

Skrevet av Elin B. Stokstad

Juletider


 

Jula er en fin tid for mange der man utveksler gaver og tilbringer tid sammen med venner og familie. Mange forbinder julen som en kjerne tid for ro, god mat og nestekjærlighet. Det kan bli veldig mye julegave shopping og finne de riktige gavene til de enkelte. Mange bruker litt ekstra penger for å kunne glede andre med fine ting. Men når selve julaften inntreffer, senker roen seg ned i alle hjem. Det kan dukke opp noen negative sider ved å jakte på den perfekte julegaven når det gjelder det materialistiske konseptet ved julen.  

 

Det har blitt en tradisjon for familietid og kjernetid med de nærmeste i juletiden. Å feire jul trenger ikke å være religiøst, selv om det er det mange forbinder tiden med. Det er en veldig fin tid der man får slappet av etter den hektiske starten på høsten i hverdagen med både jobb, studier eller familie.

Det kan dukke opp noen negative sider i juletiden i jakten på den perfekte julegaven. Ofte dukker det opp et stort press der man må bruke mest mulig penger og nesten konkurrer med andre om å gi den beste gaven. Gjerne konkurrere om å vinne kjærligheten til barna eller familiemedlemmene. Det har blitt en tid med materialistiske verdier der mange gruer seg. I tillegg så er det mye kjøpepress der det er mye reklame og julestimulering lenge før selve høytiden. Det påvirker meningen med høytiden og det budskapet man skal sende. Igjen fører det til at man ikke fokuserer på den egentlige tradisjonen med kjernetid med familien rundt et godt måltid og nestekjærligheten som man skal egentlig dele.

Slik er opplevelsen av høytiden for mange. Mens for noen blir denne opplevelsen av julen til en vanskelig tid. Noen av julens aktiviteter innebærer gaveutvekseling, oppvarting med god mat og drikke, især da alkohol, og smågodt.  Som en resultat, kan en del foreldre og familiemedlemmer fort drikke store mengder med alkohol, noe som kan være ødeleggende for høytiden, spesielt for de minste. Ettersom mange foreldre og andre familiemedlemmer drikker en del alkohol, kan det ødeleggende eller utfordrende for de som er tilstede, gjerne barna. Vold og konflikter er også en del av den vanskelige tiden hos mange familier. En vanskelig aspekt er at man kan føle seg utenfor dersom man ikke har råd til å ha en jul. Mange tar det som en selvfølge å kjøpe dyre gaver og ha koldtbord med masse god mat. Når man som foreldre ikke har den muligheten til å gi barna eller andre familiemedlemmer denne muligheten, føler man seg alene. Gjerne fordi de aller fleste tenker på seg selv og sin familie med så mange muligheter som mulig, vil det derfor tære på de foreldrene som er uten midler. Det skaper dårlig stemming hjemme. Mange begynner å ruse seg eller drikke mye alkohol. Noe som kan gi voldelige reaksjoner som går utover barna og resten av familien. Dette skjer gjerne i hver høytid, og ikke bare ved juletider. Dette kan gi traumatiske opplevelser for familien som oftest. Ensomheten og depresjoner kommer inn ved juletider eller ved påminnelsen av julen, og traumene vekkes og man kan gjenoppleve dem. Det blir en evig sirkel som man ikke kommer seg ut av. De fleste føler på en skam fordi de ikke har råd til feiringen eller er utenfor samfunnet. Man kan føle seg alene og ensom fordi man føler at ingen bryr seg om en. Alle er opptatt med sitt, ettersom det er en kulturell tradisjon å feire jul med mat og gaver. Spesielt er det en sterk følelse av utenforskap når det ikke er en del av ens religiøse overbevisning om selv om mange som feirer julen ikke er nødvendigvis religiøse. Da blir det en ekstra vanskelig tid. Naturligvis blir det ekstra hyggelig når noen inviterer deg på julemiddag selv om du har følt de utenfor mange år. Det blir derfor litt rart, men samtidig hyggelig erfaring. Det kan ofte være sånn at du ikke har et godt familieliv der du tilbringer tid med de nærmeste så mye som du ønsker. Man blir selvstendig, og tar selvstendige valg som å flytte hjemmefra. Man gjør de endringene man vil få til når det gjelder å ta bort de vanskelige delene av livet og man gjør så godt man kan. Dermed blir det ekstra godt å havne i en situasjon der man føler seg inkludert rundt høytidene og festligheter i de nye omgivelsene og menneskene man knytter seg til.   

 

 

Skrevet av Amdjed Taleb  

  

HVORDAN HOLDE PÅ SELVBILDE

Det er lett å la seg påvirke av ting rundt. Media, sosiale medier, plakater, reklame, folks meninger, etc. Det kan gjøre at du hele tiden tviler på deg selv, og om du er bra nok. Du tenker hele tiden om du greier å leve opp til idealene som samfunnet skaper. Kroppen din, utseende, klærne, jobben, sivilstatusen, hvor du bor etc. Det gjør at du hele tiden strever for å bli akseptert. Men på grunn av mange ting som gjør at du føler deg dårlig har du ikke motivasjon til å gjøre en endring. Det gjør det tungt. Du kan sammenlikne det med trening. Hvis du er overvektig eller har en del fett på kroppen som du føler at det påvirker selvbildet ditt og helsa di. Det er vanskelig å gjøre noe med over lang tid. Grunnen til at du er overvektig kan være genetisk, trøstespising, depresjoner og andre psykiske lidelser, dårlig dags form, mye ansvar og jobb, familien etc. Du får ikke tid og overskudd til å gjøre så mye fordi det er mange faktorer som er i veien. Hva gjør du?

 Kroppen er en ting. Men utseendet blir ikke tatt vare på når man er i dårlig form eller ikke har tid til å trene. Det blir et ork. Men det er en viktig ting å få til for å kunne føle seg fresh. Hva gjør man for å kunne holde på selvtilliten? Det er tydeligvis mange ting som påvirker selvbildet ditt. Og man blir påvirket av mange ting. Det er viktig å være bevisst på sine tanker og valg for å kunne ta vare på seg selv. Små valg om hva man gjøre eller hvem man prater med eller hva man søker på i sosiale medier har veldig mye å si. Å identifisere seg selv hjelper en å identifisere andre. Å være bevisst på å følge noen eller la seg påvirke av noen som bygger opp en selv. Det er best å følge noen som har sunne holdninger til plattformer som sosiale medier og medier, livsstil og annet som har innflytelse på hvordan du lever. Det vil gjøre at du har klare bevisste valg i forhold til tanker og ideer. Vær bevisst på hva du blir påvirket av og hva slags valg du tar i forhold til mat, rutiner, tobakk, alkohol, hva du leser og hva slags miljø du henger i osv. Man skal finne sin retning som passer bra men som har riktige verdier i forhold til helsa og de verdiene som gjør deg godt. Åndelige verdier som respekt, ærlighet, toleranse, ydmykhet er viktig å ta innover seg for å ikke ha tomrom. Det vil gjøre deg godt og styrke ditt selvbilde. Fordi du føler deg menneskelig. Å føle seg menneskelig er alt. Det vil gjøre deg hel og gi deg bedre selvbilde og selvtillit.

Skrevet av Amdjed Taleb

ÅPENHET OG SKAM

Hva er egentlig åpenhet? Er det å gå til avisa? Er det å stå foran en forsamling og prate? Hva er det vi motarbeider? Er det ikke at man kan prate fritt? Hvorfor kan vi ikke prate fritt egentlig? Hva er det som gjøre at det er skamfullt å prate om ting som er vanskelige? Hva er det som gjør at ting blir så tabu?

Man opplever at man blir redd for andres reaksjoner på det man sier. Man er redd for hva andre kommer til å mene om det man gjør og sier. Hvorfor har vi den skamfølelsen? Hva kommer den av? Jeg tror at det er normene som lærer oss og former oss slik at vi kan passe inn i samfunnet, men passer det for alle? De normene, hva skal vi med det når vi ikke kan uttrykke oss? Prate om det vanskelige og det som gjør hverdagen vanskelig. Åpenhet er så stor bragd. Det er akkurat som om man har gjort noe stort. Hva er det som gjør at mennesket ikke kan prate om det den føler og opplever?

Det er redsel av å virke svak, utenfor og annerledes. Mennesket har behov for å kunne prate. SI det med ord. Forme følelsene eller sortere dem etter det man trenger for å kunne kanalisere dem. Den psykiske helsen blir så skjør og belasta når et menneske ikke får utløp for det som er inni en. Og skammen som kommer av å fortelle det til folk gir som mye skade. Man føler seg mindreverdig. At man ikke er som alle andre. Skammen river deg i filler innvendig. Fordi man blir ekskludert hvis man er annerledes og åpner seg. Andre er ikke vant til å prate. Det blir for mye for andre å ta imot fordi de selv ikke har lært å kanalisere følelser, så det fører til at man fryser ut eller ikke greier å forholde seg til den som åpner seg. Det kan føre til man ikke møter hverandre på veien og det gjør at den som åpner seg opplever at den ikke blir møtt. Det fører til SKAM og at det blir mindre åpenhet. Hva skal til for å skape mer åpenhet? Jeg tror det handler mer om at man lytter til hverandre, og møter hverandre på midtveien. Være menneske. Det vil føre til at flere åpner seg. Det har jeg erfaring med.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

 

Styrken etter nedtur.

Livet svinger ofte, og det er nesten en ond sirkel. Det er en nesten til å unngå hvis du ikke har lært deg å håndtere følelsene. Noen vet kanskje ikke at de har en maske som skal skyve følelsene vekk. Og det kan føre til at man fortrenger følelsene. Det er normalt å rømme fra følelsene sine, det er menneskelig. Det er ikke så behagelig å føle på dem og la dem strømme til. Det spørs veldig på hvordan en kommuniserer og får uttrykket dem. Det er nesten en kunst å kunne balansere og tar tid og mye øvelse å kunne kanalisere følelsene.

Hvis man som barn ikke har lært seg å kunne prate om det vanskelige slik at man får utløp for dem, så vil man bygge på en frustrasjon uten at man vet det. Det vil føre til at dagsformen blir dårlig og utsatt. Å la det å gå over tid uten å prate om utfordringene vil føre til at man kan bli aggressiv og utålmodig. Vanligvis så ser man ikke det selv hvis man ikke er bevisst på det. Det å prate er ikke en vanlig metode å bruke. Fordi de fleste folk har ikke lært seg å prate om det vanskelige, fordi det kan være tabu og skam som er knyttet til det. Fordi folk tenker så mye rart om hva andre mener, og det fører til at man ikke sier noen ting. Fordi man er redd for å bli sett på som svak. Men når man først bidrar til å skape åpenhet rundt det vanskelige i hverdagen, så vil det gjøre at flere blir åpne om sine ting.

 

Når man har fortrengt over lang tid, så gjøre det at man blir sint. Fordi det tærer på det emosjonelle. Man rømmer, og det fører til at følelsene kommer sterkere tilbake. Og det kan bli for overveldende. Det utløser seg vanligvis som en depresjon som synker deg ned. Det blir tungt å fortsette hverdagen og oppgavene eller det man driver med. Uten at man vet det så blir man fort destruktiv. Man ødelegger seg mer og graver seg inn i en grøft, fordi det er enklere. Det er en veldig farlig ting hvis man ikke blir utfordret på riktig måte. Det hjelper ikke å dømme eller å kjefte, men å vise omsorg. På en bestemt måte. Ikke la personen fortsette med selvdestruksjonen. Men hjelpe til å motivere, utfordre, hvile, lytte til og være tilstede for personene. Men viktig å ha rom for å kunne finne sin balanse. Det er nesten som en kunst det også, å kunne vite hvordan man skal være rundt en som har det tøft.

Når man har vært gjennom det vanskeligste over tid og tiden leger «sårene», så kommer det en opptur som vil forsterke deg og gi deg en boost. Det er akkurat som om man har fått til noen veldig stort. Det er en ny fresh start. Man får lyst til å gjøre mange ting. Og man får motivasjon til å fullføre de tingen man drev med før. Eller at man begynner med nye ting. Det er ganske deilig følelse og er son en rus. Det er samme følelse når man er nybegynner på treningssenteret, eller en aktivitet som man har lyst til å drive med.  Men den motivasjonene er ikke der hele tiden, og man får utfordringer hele tiden som får deg til å kjempe mot tiltaksløshet.  Det er ikke lett. Det er vanskelig å finne motivasjonen hele tiden. Men kommer tilbake noen ganger og det er en deilig følelse. Finn de små øyeblikkene som skaper fine stunder. Det vil forsterke følelsene og bygger deg opp. Ingen ting kommer av seg selv, så husk: Ta der rolig!

 

Skrevet av

Amdjed Taleb

IMG_9481.JPG

Dagsform

Alt er avhengig av dagsformen, hvordan den er. Noen ganger er det tungt å starte dagen, fordi det føles ut som man må bære bekymringene og byrdene på dagen. Det kommer mange tanker som spinner i hodet og man må kjempe en kamp for å starte dagen. Som om man må kjempe sine kamper samtidig på morgenen. Jeg opplever at kroppen blir lamslått og jeg får panikk for å gå ut av leiligheten. Alt føles så tungt ut. Hva skal jeg gjøre tenker jeg, noen ganger stopper opp tankene for hva jeg skal gjøre. Fordi det er for mange av dem.

Det er forskjellige måter å gjøre ting på for å starte dagen. Musikk, gå tur, ta en kaffe kopp og en røyk, trene, lese, eller hva enn måtte gjøre for å løsne litt på tankespinnet. Noen ganger er det bare å prøve å sortere tanke ved å gå gjennom dem. Og ta seg til de bildene og tankene som kommer surrende i hodet. Noen ganger så bare forestiller jeg meg ting i hodet for å konkretisere tankene og bildene jeg får i hodet. Hvordan skal jeg ellers gjøre det? Hva er riktig og hva er best? Det tror jeg ikke er noe fasit svar på. Folk er veldig forskjellig fra hvordan de gjør ting. Ingenting er fasit eller best. Men det beste er å ikke stresse så mye. Mange greier å skille ut stresset på sin måte, så lenge man greier å gjøre det og man får startet dagen, så er det viktigst.

God dagsform er et viktig utgangspunkt for å kunne fungere i hverdagen. Men det er mye som påvirker den. Det kan være forventninger, isolasjon, for mye kontakt med andre, for lite kontakt med andre, media, psykiske påkjenninger, stress, angst osv. Det kan være mangt. Det er en kamp i seg selv å kunne håndtere hverdagsformen. Jeg føler at jeg svinger for mye, fordi jeg hele tiden blir påvirket av ting rundt. Og det blir for mye å håndtere det hele tiden. Store forventninger, sosiale koder som jeg ikke skjønner, splittelse i identiteten der det kommer forventinger i begge kulturelle samfunn, familien som presser meg, det er veldig mye som presser meg og forventer fra meg og jeg vet at det påvirker meg i alle retninger. Hvordan skal jeg håndtere det? Hvordan skal jeg ta kontrollen over alle forventninger? Det er ikke så enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til ting hele tiden. Folk endrer adferden sin fordi man blir presset og stresset av alt rundt. Jeg kan bli for oppspilt, aggressiv og svinge for mye i formen. Og det påvirker dagsformen. Det fører igjen til at man ikke kan være helt seg selv 100%, det gjør det ekstra vanskelig å være sosial med andre. Og andre kan misforstå deg. Det som jeg synes er viktigst er at man har en åpen kommunikasjon om hvordan man har det, sånn at den andre part kan ta hensyn til hvordan du har det. Det er viktig å ha en åpen dialog hele tiden med hverandre. Man tenker kanskje ikke i hodet hele tiden, men det skal komme naturlig når man vender seg til det. Snakk med hverandre og gi hverandre rom for å være en selv. One love!

 

Amdjed Taleb

IMG_0384.JPG

Å være oppmerksom!

Et fint smil eller å få oppmerksomheten fra noen kan være avgjørende for noen. I alle slags relasjoner er å være oppmerksom det samme som å vise hensyn, og det er en ganske viktig faktor for å ha en god relasjon. For da gir man sin tid til andre, og man kan se hva slags humør andre er i. Ofte så kan folk være i dårlig humør på morgenen fordi man enten er trøtt og trenger tid for å våkne, eller fordi man har mye å tenke på. Og det kan påvirke hvordan man oppfører seg, altså adferden. Det er da viktig i kommunikasjonen å legge merke til slike ting for å kunne greie å forholde seg til den personen. Et fint smil kan være veldig avgjørende for enkelte. Fordi det skaper vennlighet. Så aldri undervurder et smil. Smilet ditt kan gjøre andre glad, eller påvirke til bedre humør.

 

Vær oppmerksom på alle rundt deg, fordi alle har noe å fortelle. Ca. 80% av kommunikasjonen er kroppsspråket. Så folk forteller hele tiden gjennom kroppsspråket hvordan de har det. Er man oppmerksom på hvordan folk oppfører seg og spør dem om rundt hvordan de har det, vil de føle seg hørt. Og det hjelper veldig mye på kommunikasjonen. Fordi alt som foregår rundt oss er kommunikasjon, på forskjellige måter. Hvordan ville du bli møtt? Kunne du tenke deg at folk hørte på det du hadde å si, uten å at du ble avvist? Det gjør det lettere å få en bedre kommunikasjon som igjen styrker relasjonen(e). Å se inn i øynene når en prater og følge med, er en viktig faktor for å ha en god samtale. Og med gode samtaler deles historiene til folk. Og folk deler det de har hver dag. Det skaper historie. Historie handler om historier om hvordan folk er og hva de gjør. Så det er et ganske viktig utgangspunkt. Så vær oppmerksom på hva folk sier, både gjennom kroppsspråk og ord. Ta vare på hverandre.

Amdjed Taleb

IMG_0381.JPG