30. desember i Herrens år 2017

Foto: lånt fra google.com

Foto: lånt fra google.com

Torsdag var det friketorsdag (Freaky Thursday) der vi prøvde å bytte enheter på Fontenehuset. Det gikk, som i fjor, mest ut over kontor ;). Media hadde nok med å hente maling; hele to ganger bestilte de feil og måtte gå tilbake til Grønland for å bytte. Det eneste som ble grønt var kåpen til Marlén og fortauet utenfor butikken. Etter lunsjen gikk det bedre da de fikk den rette grønnfargen på veggene (og gulvet!) – Ups , gulvet skulle ikke males (!). Så da var det å vaske og skrubbe. Resultatet ble så fint når veggene fikk et strøk til. Mediaenheten fikk en fin og frisk grønnfarge og nytt inventar. Så det ble veldig fint når det ble ferdig! De fortjener terningkast fem komma fem og sytti.                   

Kjøkkenenheten kom seg gjennom dagen på kontoret på en noenlunde god måte, men det var ingen som visste hva IKT gikk ut på, så de hoppet bare over IKT-møtet. Statistikken var heller ingen lett sak, da de ikke riktig skjønte hva alle tallene i databasen betydde. Dette løste seg da jeg gikk forbi og fikk sagt at det var medlemsnummer. Alt i alt gir jeg dem terningkast fire!

Kontorenheten derimot overrasket stort! Vi lagde en utsøkt lunsj til trettitre personer, til riktig tid. Det var enighet om at grøten var kjempegod. Vi pyntet og dekket bord på kjøkkenet, men var det noen som pyntet nede på kontoret? Nei da! Jeg gir kontor herved terningkast seks og en halv.

Tekst: Kontor Bjørn

Torontotur; en læringsreise i Fontenehusmodellen og morrotur, TC3 hva er det? fortalt i lange drag og intern humor

Sammenfattet sammendrag om tre ukers kurs-seminar-trening i Fontenehusmodell

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Vi dro med en sitrende spenning over Atlanteren mot det Nord Amerikanske kontinent. Mot Canadas største by, Toronto. Toronto befinner seg i provinsen Ontario, Ontario er en svær provins og strekker seg fra Hudson Bay i nord, Lake Ontario i sør Quebec i Øst og Manitoba is vest, i sør grenser Ontario til staten New York, Michigan Pennsylvania, og Illinois i USA. I Byen Toronto bor 2 500 000 og i storbyen Toronto i overkant av 5 250 000 innbyggere og metropolen bor det 5.8 millioner.

Det første vi gjorde og bestemte oss for å gjøre når vi ankom flyplassen, var å praie en drosje som tok oss til vårt kommende hjem for de neste tre ukene og fem dager vi skulle være her. Slik at vi kunne installere oss i våre leiligheter og gikk ut for å føle på oss vårt første møre med livet i Toronto. Vi hadde allerede blitt kjent med våres kolleger fra Fontenehuset i Oslo, som vi møtte plutselig på Gardermoen, ”hei dere skal vi jo reise med til Toronto, dere er fra Oslo huset ikke sant?!?” sa vi i kor, ”Jaaaaaa!” sa di (vell ikke eksakte ordvekslingen, men omtrent slik). Vi ble over de resterende ukene svært godt kjent og koste oss svært meget med i deres selskap. Fontenehuset Oslo Øst og Fontenehuset i Oslo hadde var glimrende lag i vår tiltredelse ved Klubbhuset i Toronto. 

Den første helgen vi var i Toronto ble brukt til å bli kjent i byen, først Lørdagen så dr Ida, Vanessa og Christoffer til en Outlet utenfor byen. Så vi stressa som gale rundt omkring tog-stasjonen i Toronto, for å finne stedet der bussene som gikk til Outleten gikk fra. Spurte folk i skranker, kaffebarer, folk som skulle rekke jobb, kjærestepar, og gikk noen kilometer på tvers av noen labyrint av tunellnettverk som eksisterer under tog stasjonen. Søndag dro vi til en Nordstrøm/ Eaton senter, som er et stort kjøpesenterkompleks i downtown Toronto. Der forsvant Ida og Vanessa fort inn blant jungelen av klær mens Christoffer gikk først litt rundt før han fant ut at det var en øy midt i andre etasjen i senteret som var lunsj og cocktail bar, der satte han seg ned konsumerte en tallerken med gratinert rosenkål, og margarita, og gikk ut for å utforske Torontos gater, nærere bestemt China Town, og Collague Street, som er en lang gate. På mandag startet møtet med Fontenehuset i Toronto, som het er…

…Progress Place

Progress Place ligger på en gate som heter Church street som er blant de letteste navigasjonsårene for hvileløse vandrere i Toronto.  Andre gater er Young Street, Collague Street og Dundas street. Har man de gatene i det indre kartet så er det til stor hjelp for å navigere seg selv i byen til fots.

Se for deg at du setter på deg VR-briller så tar vi oss en tur inn til Progress Place. Menneskene på huset er kort og godt fantastiske, kommer inn og blir møtt med genuin imøtekommenhet, smil og spennende mennesker. Du kommer først til en fasade av en ganske funkis inspirert frontfasade, som er i kubisme stil, firkanter og hjørner. Konstruert for å utnytte plass. Du går inn en dør, tar til høyre og går opp en trapp, til venstre har du resepsjon, der blir man møtt med ”hie, are you the collegues, your from Calgary?” ”noooo” svarer vi ”we are from Oslo Norway, Fountainhouse Oslo East”, ”ohh, welcome to us, are you tired from the flight”, ”yesss” svarer vi ”a little” årets underdrivelse. Det første vi møter på er hjertevarme, smil og forventninger, i denne enheten som heter First Floor, ”Første Etasje/Plan” på norsk. Går vi inn en åpning til høyre, glassvegger, møter vi deres enhetsmøteplass, en søt liten krok. Med en blackboard, og bord stoler, seks datamaskiner. Ser vi noe til venstre er det ett kontor, og ser vi litt mer til venstre er det en DJ-boks, en av få steder på huset der man har en liste og noe restriksjon for tilgang, grunnet demokratiske og kølistehensyn. Så beveger vi oss videre inn i denne delen av ”First Floor” tar en liten L sving mot venstre inn i ett annet rom, det er medierommet på huset. Her produseres høytidsdagsinvitasjoner, plakater interne tv-sendinger, og planlegging av podkast. Så går vi ut en annen åpning som fører ut av denne seksjonen  en liten S sving fører oss inn i deres kantine, der de spiser frokost, og har servering av middag fra 16:00. Her er det pingpong, og her har de deres versjon av husmøter, på torsdager. De har også noe som heter avgjørelsesmøter/medbestemmelsesmøter som varer fra etter lunsj til rundt 1:30 PM++ (13:30). Vi beveger oss ut av kantinerommet og beveger oss litt tilbake i foajén som skiller media og arbeidsrommet og frokostkantinen, tar fem seks lange skritt tilbake og en krapp sving til høyre. Vi beveger oss inn til ett lite kjøkken der hvor frokost og noe annen matlaging blir produsert. Her er det litt liten plass, maks plass de fem som arbeider samtidig og da er det allerede trangt, men likevel blir arbeidet her gjort i god sus og dus. Det er også ett lite kott på bakerste side av rommet der matvarer er lagret.

Så beveger vi is ut av kjøkkenet tar en krapp sving til høyre, går forbi frokostkantinen, og kommer til ett trappesystem. En trapp går opp og en trapp går ned, vi beveger oss ned. En trapp, så en trapp til, og enda en trapp, så kommer vi til en dør, vi har nå beveget oss 180.  Vi stiger gjennom en liten forgang, til høyre er det toaletter, og en snarvei inn til kjøkkenet (”psst den er hemmelig (ikke egentlig men litt)”), til venstre har vi en Boutique, en butikk altså der har Progress Place sin egen interne klesbutikk, her har de klart det utrolige, utrolig for Norske ører, muligens ikke så utrolig i Canada, men klærne her i denne Boutiquen er skjenket dem av klesforetninger, fra restlagrene, som de får inn, og som de selger for lavere mer vennelige priser, for medlemmer og coleagues.  Boutiquen er driftet av Raymond, han er en meget snakkesalig herremann, opprinnelig fra Jamaica, men er en som kjenner alle i Toronto, og har stort nettverk. Han har sin spesialitetsrett som er en kyllinggryte som det hender han disker opp og det er en populær happening. Så rygger vi ut av Boutiquen og lister oss inn en dør (man kan enten gå rett frem eller ta til høyre, men pass på her kan det hende att det er kø, i lunsjen er det lurt og være tidlig ute, så slipper en å stå i lang kø). Det er egentlig ikke noe ille, for det er lett å komme i en skrønesamtale med et medlem eller medarbeider. Nå er vi i Kaféenheten (som inkluderer Boutiquen), her spiser de lunsjen på Progress Place. Her er det stor og god plass, og føles ikke trangt å sitte her. Ett avlangt rom men også stor bredde slik at rommet virkelig er romslig, så du kommer inn på en kortside av rommet, ca to meter rett frem og til høyre er det en kantinedesk. Bak kantinedesken er selve hovedkjøkkenet, her er det kokkelering og stor aktivitet. Beveger vi oss inn på kjøkkenet har vi til høyre en liten gang (”i enden av den lille smale gangen er den hemmelige døren, hsssj”). Til høyre har du først en fryser, og etter det ett kjøleskap. På motsatt vegg har vi ett hyllesystem for tørrvarer. Selve kjkkenet består av to metall benk/øyer i midten, omkranset av metallbenker som kretser rundt. I bakednen har vi en flat stekeplate, til vesntre for det en ovn, og til venstre har vi renholdssonen, mot kantinerommer er det en serveringsdesk, der maten blir servert fra. I kantine rommet er det tre store, bordflate og en mindre stripe av bord, i bakre ende (som egentlig er frontfasaden av huset, har vi møtekroken der hvor enhetsmøtet holdes).

Står vi fortsatt ved kjøkkenet og titter ut mot salen, på langveggen til høyre har vi en skranke der lunsjen blir betalt, noen meter frem ett par datamaskiner, motsatt ende av rommet ved den andre langsiden har vi en annen datamaskinplass, til venstre for datamaskinpulte ser vi ett møterom, som er Ung på Huset sin møteplass på huset, der er det graffiti på veggen. På rømmet til høyre er det ett treningssenter som blir brukt til deres treningsprogram, der er det manualer, elipsemaskiner, tredemøller og andre treningsutstyr, god gulvplass til å bedrive fysisk fostring.

Så beveger gi oss mot trappen igjen, går opp også videre opp forbi «First Floor» og videre opp trappegangen, sånn at vi kommer til Kontorenheten (Clerical Unit). Denne enheten er den største på Progress Place med flest medlemmer, det er ett rom med masse datamaskiner. Der er det en bordgruppe der man på en måte sitter i en sirkel. Her er det stort sett digitalisert. Masse prating i arbeidsmøtet, man setter seg på oppgaver det siste kvarteret av arbeidsmøtet. I andre enden av rommet er OA sonen der overgangsarbeid blir og arbeidsprofilen arbeides med. Det er noen kontorer i andre etasjen, det er kontoret som Financial sitter, de som styrer pengeflyten på Progress Place alt av innkjøp og penger som går til det strømmer uti fra her. Her telles også de daglige utgifter og kassa blir telt her, på motsatt side av kontorenhetsområdet er det ett stort møteområde som er deres rom som er ordent for treningsopphold, rommet nedenfor er direktørens kontor.

«Halloween-dance»

Halloween dansen er den største snakkissen på huset etter Thanksgivingfeiringen som er 9.nde oktober. Rett før vi kom til Progress Place hadde huset nettopp gjennomført sin tradisjonell thanksgivvingmiddag som er en stor dag som alle ser frem til og gleder seg til, som merkes med de drømmende blikkende og samtaletemaet i klubben uken vi ankom stedet. Men så er det planlegging av en ny fest, nemlig Halloween og da er det dans på gang. Da skal hele huset bli kledd i gresskar, skrekk og gru. Det blir disko, DJ, temariktige kaker og en hel horve medlemmer i alskens skrekk-kostymer og andre drakter som kun fantasien setter begrensinger på. Det er meget viktig å anskaffe seg og ha på seg kostyme eller så blir en bedt om å dra hjem for å skifte, det er frivillig på Fontenehuset, med unntak på Halloween for da er det topsy-turvy tid.

På den 31.oktober var det Halloween og lørdag, men Progress Place har faktisk åpent i helgene så det er ikke så rart. Da blir det fest og alle gledet seg til at den store paraden, som har som tradisjon å paradere gjennom Church street. Folk danset, folk satt og pratet, spiste og sammenlignet kostymer. Gammel som ung tok del i denne store festivitet. Det er Unge Voksne som er arrangørkomiteen for Halloween dansen.

 Guillermo del Toro – En feiring av kreativitet og produkt.

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

AGO – Art Gallery of Ontario, er ett stort kunstgalleri i Canada som vi gikk til for å unnvære en Guillermo del Toro utstilling. En utstilling som viser rekken av filmer, historien om inspirasjonen og det store perspektivet som del Toro omfavner i sitt filmskaperimperium. Da tok vi metroen sammen med medlemmer, medarbeidere fra Progress Place ned mot sentrum av Toronto, til Collague street som AGO museum er.

Niagara – en tur til ett verdensunderverk.

Vi tok oss friheten en helg. En helg hadde vi planlagt,  vi må ferdes til denne sagnomsuste fossen som alle har hørt om. Selve Niagarafallene, en av de bredeste og vist nok villeste fosser på planeten. Vi hadde i ukene på forhånd diskutert lenge hvilken type fremkomstmiddel vi ønsket at skulle ferdes med. Taksi, forskjellige busselskap ble diskutert, tåg, haik, men til slutt ble vi hvisket i øret av en colleague fra Seattle, «vi lånte en bil, var null stress, og da slipper man å vente og streve …». Vi hørte på rådet og lånte en bild, så for vi sammen med en fra Fontenehuset i Calgary. Først så tok vi metron til toppen av Toronto, før vi ble hentet av Per fra Fontenehuset i Oslo. Så var vi på tur, mot grensen av De Forente Amerikanske Stater (USA). Været var litt dårlig, og med at Niagarafallet skaper sitt eget værsystem, hjalp ikke det noe særlig. Fossen er så mektig at den styrer selve været i området rundt, så nedbøren, vinden og temperaturen genereres fra dens kraftsenter.  Etter at vi var ved fossen så dro vi til en outlett tre fra «reisetroppen» bestemte seg for at de ønsket å være 5 timer (:O) der å sose rundt. Tre andre bestemte at snaue timen var nokk og lånte bilen i den tidsrommet som man fikk, til å besøke Niagara By The Lake. Der besøktes det ølbryggerier, og ta inn over seg omfanget av Lake Ontario, som er så stor at det minner om ett hav. Etter ett døgn med tur frem og til bake fra Niagara var vi meget slitne når vi kom hjem. At når vi hadde parkert ved hotellet gikk vi hver for oss og koblet av. Vi fikk også hentet shoppeheltene fra outletten, vi hadde ikke glemt dem. Per hadde kjørt begge strekninger og fortjente å slappe av med en øl når han kom hjem.   
Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Sluttspurten

Den siste uken var preget av mange følelser, både av lengselen hjem, gleden over og reise tilbake til huset og Norge mot det kjente og kjære. I kontrast lå det også en liten dose vemod av at vi måtte ta farvel med disse folkene som vi hadde blitt kjent med fra Progress Place, og de vi hadde vært der sammen med fra Potential Place (Calgary) og Seattle Clubhouse.  Vi har jo blitt kjent, delt hotell, møterom, og erfaringer i tre uker, så det var litt vondt å si hade. Noen av de vi møtte kom ekstra under huden på forskjellige måter, som satte ekstra inntrykk. Lurer på om de vil tenke på oss når vi ikke er der lenger. Vil de savne oss … sikkert.  


Tekst: Christoffer Rekstad

De Fossile funnene.

Trilobitt.jpeg

Jeg gav meg selv i oppgave å blogge litt så her er en blogg. Temaet jeg har valgt er Gamle fossiler. Fordi det er Status og være gammel og eldre enn ett fossil er det vanskelig å bli. Hvis du vil kan du være med i konkurransen men da må du være eldre en én trilobitt. Trilobitter levde i havet på jorda for 250 millioner år siden I HELE verdens hav. Jeg tenker at når du blir gammel som ett fossil så starter du å bevege deg sakte og til slutt ikke i det hele tatt. Da er du ett fossil. Som fossil må du fokusere på det at du er gammel. Det er den gamle kraften og de fossile bruker bare gammel teknologi. De fossile er en gruppe fossiler som har fossiltreff. På Fossiltreffene går ikke ting for seg fort for å si det mildt fordi de er alle fossiler. Da mener jeg ALLE sammen. Hvis du følger med i tiden når du er ett Fossil er du ute. De fossile har nemlig ikke oppdatert kalenderen sin og verdenskartet sitt på 300 millioner år. Så de lever fremdeles som trilobitter i verdenshavet. De har sitt eget økosystem og de dominerer verden i før menneskene ble til. Fra Sébastien Kjeldsberg.

TC3 Clubhouse training report - the Fun, the Work and the Impression - Part 1

aaa.jpg

First work-ordered-day week (day 2) in Progress Place just in the heat of it

Just thought it would be nice to just write home one spontaneous blog about our experiences at a clubhouse in another country. First experiences is always full of our senses receiving data of new environments, this environment being a clubhouse (Fontenehus) located in the city of Toronto in the country of Canada. Canada being the second largest country, square miles wise in the world, we are in one very big place. Toronto being the largest city in Canada almost four times the size of Oslo and with multiple skyscrapers, Ida recalls it slightly feels like Chicago, which is an interesting observation. We are all having a laugh, and enjoy our stay so far and also is receiving so much input and information we are dizzy in the evenings.

First impression; I think it is fairly easy to get going in the work-ordered day, we are talked to as colleagues, and we are neither approached as completely newbs nor complete strangers to clubhouse dutys. We are not either thrown into anything we don’t want to do but I feel it is certain anticipation for some partaking but it is all by free-will and volunteer nature, I feel it is very encouraged work environment.

First thing I did was writing in and filing in the first Wrap-up meeting, I felt like my skills of working efficiently came into use and also observing another colleague doing research work, fully inspired to broaden the role of clubhouses in Ontario and Toronto. Ontario is the province (small country within the country) were Toronto is located.

The Progress Place has three units, cleric unit (kontor), café unit (kjoekken) and First Floor unit (like a combined media and reception section) which has a podcast, a DJ-boot which shares music to the entire facility. Also a club radio and a study room, cafeteria and smaller kitchen, organized by the First Floor unit. The Café unit manage a larger kitchen in sub-flour division of the house. There they serve the lunch and have a continues and large production pace which according to Vanessa is quite up in pace. In the Clerical unit were I am positioned, there is an open office solution which reminds me slightly of the Office. It’s a good vibe in this flour with a good work spirit and one gets the tasks done, and to my senses it feels good spirited.

This is my first report from this TC3 training session and as for now it’s been both a headache and a pleasure

warm hugs sent from member Christoffer.

Foerste hilsen fra Progress Place og om vaar erfaring av en arbeidsorientert dag (dag 2), vi er bare begynt aa kjenne paa foelesen.

 

Tenker det vil vaere hyggelig aa sende en liten hilsen aa si at vi har det bra. Tenkte det var paa tide aa skrive en spontan blogg slik at bloggen blir skrevet.

Vi befinner oss i Toronto some er den stoerste byen I Canada, haer bor det ka 3-4 ganger som mange som i storOslo by og haer er det mange skyskrapere. Canada er heller ingen mini, verdens nest stoerste land, haer blir man smaa, men likevell saa er varmen og mottakelsen varm og raus. Toronto er ogsaa den stoerste byen i provinsen Ontaria, det fungerer nesten som ett land i landet.  Pulsen er aktiv men den er likevell ikke for travel.

Vi plukker opp stadig erfaringer, erkjennelser og vibber fra dette oppholdet. Va blei helt svett I oerene etter oppsummerings foredelesningen, det er sant som sies det er mye jobb, en jobben er svaert fruktbar og man merker at man faar noe igjen for det. Paa Progress Place er det svaert lett og engasjere seg i jobben, vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det annet en at det er ett meget intuetivt arbeidsmiljoe der hvor arbeidsoppgaver gjoeres med stor selvfoelge men med hastigheten som det passer for det enkelte medlem, ingen press om tempo eller press for noe somhelst, de some er her er klar over frivilligheten og det virker svaert godt opparbeidet.

Paa Progress Place er det oppdelt I tre enheter, som heter noe annet en det de gjoer i Norge. Haer starter vi i kjelleren. Hear finner vi kafe/kjoekken enheten, hear er det stor produksjon med hoyt tempo, noes om Vanessa har utrykket, at de er ikke stort flere en oss paa plass for produksjon men de for arbeidet gjort og det gaar unda.  I foerste etasje er enheten Foerste Etasje, som handler om resepsjon der medlemmer skriver seg inn  naar de kommer og naar de gaar fra klubbhuset. Det er her ogsaa hvor mediaavdelingen har sitt tilholdssted, her har de en DJ-box/rom som soerger for at det er musikk som spilles over alle tre enheter. Enheter kan velge om de oensker aa ha lyden av eller paa J. Musikken styres kun fra DJ-boksen fra Foerste Etasje enheten og det er de ganske paapasselig paa at slik skal det vaere. De har ogsaa ett mindre kjoekken som driftes av Foerste Etasje enhet og hear lages det frokost, baguetter, og middag. Det er ogsaa en podkast paa enheten og klubbradio. Oeverste enheten i etasjen over befinner kontorenheten. Haer er de en aapen kontorloesning som gjoer at arbeidsatmosfaeren er sveart ernergisk og aktiv. Merkes som svaert god moral for aa gjoere en jobb og det er en god stemming, daag foeles det litt som aa vaere med i serien the Office, men det er mest fordi det er svaert god humor paa huset.

Dette er en hilsen til vaare venner paa Fontenehuset Oslo Oest, som bare gir en liten smugtitt paa hva vi er gjennom.

Hilsen Christoffer  

Aldri si aldri

Foto: Aylin

Foto: Aylin

Aldri si aldri er etter min mening et veldig undervurdert utrykk. Hvor mange ganger har vi ikke alle sagt at vi aldri kommer til å få til noe, men likevel har vi greid det? Jeg vet ikke med deg, men jeg mener at vi bruker ordet aldri alt for ofte. Hvorfor er det sånn at vi tror vi ikke får til ting? Hvorfor har vi ikke mer tro på oss selv? Er det usikkerhet, eller er det bare en vanesak? Det er først nå, etter mange år at jeg skjønner det er mulig! Jeg var bare så vant til å tenke at jeg ikke kom til å få det til, og nettopp derfor turte jeg aldri å prøve. Jeg skal fortelle deg en ting. Når du bestemmer deg for at du er klar, så er det ingen tvil om at du ikke får det til. Det var i hvert fall det som skjedde med meg. Før sommeren ble jeg spurt om jeg ville synge en sang på verdensdagen for psykisk helse arrangementet vårt. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Delen av meg som kjente på frykt og angst ville si nei. Mens den andre delen av meg, delen som kjente på glede og spenning ville si ja. Etter å ha snakket med min mor om det ble jeg nesten nødt til å si ja, fordi hun minnet meg på hvor stor mulighet dette var for meg. Tanken på å synge foran masse folk skremte meg mer enn du kan tenke deg, men igjen så er det jo faktisk drømmen min. Så hvorfor er jeg så redd for noe jeg elsker å gjøre spør du kanskje. Jeg har aldri hatt et godt svar på det spørsmålet, og det har jeg fortsatt ikke. «Frykt finnes bare inni hodene våres» var det en eller annen som sa, men det er lettere sagt enn gjort! Om og om igjen prøvde jeg å si til meg selv at frykten kun finnes inni hodet mitt, men det var bare tomme ord. Det tok meg lang tid før disse ordene faktisk begynte å gi mening. Det var først da jeg begynte å øve på sangen jeg skulle synge at jeg innså hvor nervøs jeg var. Jeg begynte faktisk å angre på at jeg hadde sagt ja, men jeg visste at det var for sent å trekke seg. Så i stede for å angre på noe som egentlig var bra, gjorde jeg mitt beste på øvingene. Innerst inne visste jeg at dette var det riktige og gjøre, og at det kom til å gå bra. En del av meg var livredd, men på samme tid var jeg glad. Glad for at jeg turte å takke ja. Glad for at jeg endelig klarte å la gleden overvinne frykten jeg hadde inni meg. Jeg var glad for at det var noen som ville at jeg skulle synge. Jeg var glad for at jeg kunne bidra med noe. Den følelsen kommer til å sitte med meg i lang tid. Jeg klarte endelig å passere den streken jeg har stått og gjemt meg bak i alt for lang tid. Endelig gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til, uten å tenke på hva andres reaksjoner kom til å bli. Endelig eksisterte frykten kun inni hodet mitt. Det jeg syns var mest fantastisk med hele opplevelsen var å få æren å dele min glede for musikk med andre. Det å vite at alle på Fontenehuset Oslo Øst støttet meg i det jeg var i ferd med å møtes ansikt til ansikt med min største frykt. Å få øve med Staale og lære utrolig mye på så kort tid. Jeg var heldig, fordi jeg trengte ikke å gjøre dette alene. Jeg hadde Staale og Christoffer på hver side av meg. Det hadde troen på meg. De hjalp meg å ha tro på meg selv. Til slutt vil jeg si takk. Takk til Staale som øvde med meg, og ga meg råd. Takk til Maria som spurte meg om jeg ville synge. Takk til min fantastiske mamma som alltid hadde troen på meg når jeg ikke hadde det selv. Takk til fontenehuset Oslo Øst, som støtter meg og heiet på meg. I årevis har jeg tenkt at jeg aldri skulle klare å overvinne frykten min. Jeg kan nå si med sikkerhet at man skal aldri si aldri.

Tekst: Aylin

Verdensdagen for psykisk helse: å gå ut av komfortsonen

Tale "Helsesista" og Vincent "Livet uten etiketter"

Tale "Helsesista" og Vincent "Livet uten etiketter"

På Fontenehuset Oslo Øst er vi vant til at ting er i behaglig tempo og at det ikke blir stilt for høye krav til utførelse, siden jobben som utføres på Fontenehus er frivillig. Det er den også på Verdensdagen for psykisk helse, men likevel så krever det en litt større andel av offervilje og målrettet produksjonsarbeid. Eventet som Fontenehuset Oslo Øst arrangerte 10. oktober, er en meget god anledning for medlemmer og medarbeidere til å bli enda bedre kjent, føle litt på ansvarsfølelse og rette fokus mot det å prestere når det virkelig gjelder. Dette gjøres ved at man har gjort seg tidligere erfaringer med slike arrangementer og derfor begynner å få rutiner. Dette gjør at man vet hva man skal få unnagjort og hva man helst ønsker å unngå. Det som er morsomst er å se hvor flinke Fontenehuset Oslo Øst er til å mønstre og mobilisere arbeidsevne og fokus mot slike happenings. Eventet på tirsdag kunne ikke ha gått mer knirkefritt! Helt fra start til slutt var det som en fin bekk som sislet inn mot det store høydepunktet og som ble til fossen av arrangementet på Postkontoret, til arrangering av kakefest i kantinen på Fontenehuset til man gikk hjem til sin brønn.  Dog det til tider var hektisk og mye skulle klaffe, så var det meste gjort på forhånd. De beste arrangørene er flinke til å gjøre brorparten av arbeidet før selve dagen, og legger opp til at selve arrangement går som smurt. Arrangementet gikk som en velopplagt serv i en sandvolleyballmatch. Vincent og Tale ”Helsesista” er helt magiske mennesker og vi ble svært glade i dem, og er meget takknemlige for at de gjorde at arrangementet ble som det ble. Deres blide, imøtekommende og motiverende personligheter er noe som harmonerer svært bra med fontenehustenkning. Deres energi og spontane væremåte sammen med alle tilstedeværende ble en energigenerator som resulterte i en aldri så liten power-pack-kombo. Hele sulamitten med konferansier, som gjorde jobben på sparken (med god forberedelse(!)). Meget hyggelige musikalske innslag av både vokalprestasjon og kor. Kudos skal også den herlige kjøkkengjengen få da de laget mange slags kaker og herlig kylling tikki masala og chana masala. Så vi dro fra Mexico (i fjor) til India (i år) for å vise at vi kan lage mat uansett hvor den kommer fra. For det handler om å ha noe å glede seg til og vi har gledet oss veldig til at dette skulle skje, for det er også deilig å puste lettet ut. Å vite at man har gjort en superb jobb, og at det er ferdig. Gleder oss til neste år!                      

Tekst: Christoffer Rekstad

Skullerud voksenopplæring

Petter, Bjørn og Erik.jpg

Fredag 29.09 var informasjonsgruppa på farten igjen, denne gang til Skullerud voksenopplæring. Vi var også denne gangen tre kollegaer som hadde to foredrag, mellom disse var det lunsj, som forresten var nydelig! På hvert av foredragene som varte i 45 min var det ca 115 som hørte på oss. Vi svarte på spørsmål etterpå, og det gikk som vanlig helt greit - vi har jo Fontenehusmodellen under huden! Denne dagen fikk altså ca 230 personer høre om Fontenehuset Oslo Øst, kanskje for første gang. Fontenehuset passer ikke for alle, men jo flere som hører om oss, jo sikrere er jeg på å nå frem til potensielt nye medlemmer.

Tekst: Bjørn

Informasjonsoppdrag

Vår nye informasjonsgruppe fikk forespørsel om å holde et informasjonsmøte på Grorud DPS døgn på Skytta. Det var tre kollegaer som med entusiasme og pågangsmot i blikket bega seg i veg, men denne dagen skulle reisen by på problemer. T-banen var 10 minutter forsinket og den gikk bare til Grorud, der sto vi da på Grorud T-bane og bilen vår sto på Rommen T-bane. Klokken gikk, og vi var tilslutt nødt til å ta en taxi til bilen vår så vi kunne kjøre videre til Skytta. Der møtte vi femten pleiere og pasienter som hørte på oss. Foredraget gikk fint, vi er tross alt generalister og skal ha greie på litt om alt eller alt om ingenting. Fontenehus er noe vi alle tre brenner for så etter tre kvarter med et vellykket foredrag og fine spørsmål måtte vi dra videre tilbake til fontenehuset, men nå tok vi bussen tilbake. Det gir en god følelse å vite at i dag vet femten personer litt mer om Fontenehuset Oslo Øst enn de gjorde i går. Forhåpentligvis blir det noen nye medlemmer av dette. Vi vil gjerne holde informasjonsmøte hos DPSer, aktivitetshus og lignende så ta gjerne kontakt med oss for å avtale tid.      

Tekst: Bjørn

De rare angster

106753-9-1274556834373-n400.jpg

Dette er en beretning om de rare angster som sniker seg inn når jeg er oppspilt

1. Jeg er så oppspilt noen ganger at tankene maler frem visjoner om at jeg skal velte ned trappen. At jeg glemmer å tenke over at det er et trinn der. Det er en rar angst. Jeg har jo gått trapper siden 3 års alderen, men lige så kan iveren påvirke disse snikangstige innskytelse av komplett nonsens. Det er vell sikkert noe bra med at alarmklokkeberedskapen er på vakt hvis jeg plutselig faller, slik at jeg kan ta meg imot. Det kalles sunn refleks. Likeså kan det ikke beskrives som noe annet som en rar angst.

2. Når jeg er så ivrig får jeg også den bange og trengende tanken om at jeg kommer til å tråkke over. At iveren over å komme meg av gårde og føler meg høy på livet og yrer. Knekker jeg ankelen. En rar angst, en bemerkelsesverdig skrekk, om å ødelegge grunnlaget for å trene så ofte jeg ønsker, minske mobiliteten og å vente. Likevel er jeg trygg på at om jeg tenker meg om og er trygg på min motorikk så vil det ikke skje. En rar angst altså total i uttakt med sunn fornuft som jo er angstens triks.

3. Slå bakhodet i asfalten. Er den tredde minst forekommende, men mest skremmende av de rare angster. Den dukker om av en visshet om at det kan jo inntreffe, jeg har forhistorie om at jeg ikke er en katt, lander ikke på beina, men har en tendens til å lande på hodet. Er jo en sunn angst vil jeg alltid bedyre, men likevel; frykten for at jeg i hele tatt skal få noe i hodet, om det er en treningsmanual, en stang, et eller annet er en besynderlig og rar angst.

 

 

 

angst_2.jpg

 

Tekst: Christoffer Rekstad

Taco- og kortspillkveld

Foto: lånt fra google

Foto: lånt fra google

Torsdag 17.august hadde vi taco- og kortspillkveld. Petter, jeg og Christian tok oss av handlingen - vi kjøpte inn taco, snacks og drikke. Vi lagde mat i felleskap, hvor vi etterpå nøt den deilige retten vi hadde tilberedt. Det var skikkelig koselig! Etterpå vasket noen av oss opp, mens andre gjorde i stand ”Cards against humanity” – et populært og mye brukt kortspill. Vi spilte, spiste snacks og drakk brus. Vi var totalt syv personer og fikk spilt to runder. Christian vant med syv kort :D!

Tekst: Fredrik

1499243688793.jpg
Logo_LINK.jpg

Fontenehuset som en arena for selvhjelp

Fontenehuset ønsker ikke å støte fra oss viljen om å bidra med å skape større oppmerksomhet omkring hva selvhjelp er, og hva det innebærer i utførelsen av selvhjelp. For Fontenehuset er det viktig å være med som en representant for mangfoldet av tilbud for befolkningen som i en eller annen form møter på ting som gjør at en kommer i en sårbar situasjon. Det er ønskelig å delta i et forum der åpenheten rundt prinsipper som legges til grunn for tilbudet som omhandler temaet selvhjelp blir diskutert, blir utformet, og blir forståelig. Dette i tråd med Link Oslo og Nettverk for Selvhjelp Oslo (NSO) ønsker å formidle hva selvhjelp er, og hva selvhjelp ikke er.

Det er gjennom en lang fartstid i Fontenehusånd utviklet seg en selvhjelpsstruktur som er bundet i selve driften, medlemskapet og ideen til ett Fontenehus. Som en arena er klubbhuset en arena for motivasjon og mestring. På samme måte som at det er en plass som ikke aktivt driver med rehabilitering, er det en rehabiliterende plass pga at medlemmer deltar og deltagelsen oppleves som rehabiliterende. Det er på grunn av evnen og selvfølelsen at medlemmet opplever stadig økt aktivitet på huset. Der er på det planet at perspektivetselvhjelp finnes i ett Fontenehus. 

Hva er selvhjelp

Selvhjelp er ett begrep, som begrep betyr det å hjelpe seg selv. Sånn helt grunnleggende ligger det til grunn for at den beste kunnskapen til bedring finnes i deg selv. Din resurs og erfaringer som du har samlet er i rom med andre som har opplevd samme tema, være det spiseforstyrrelse, angst, rus, alkohol eller andre forhold som gjør at en benytter seg av helsekøer. Så vil selvhjelp og de som aktivt bedriver tilbud som innehar selvhjelpsmetodikk, eller er selvhjelpende i praksis fungere som selvhjelpende og selvtillitbyggende. Som helt sentralt handler om din kunnskap om deg selv, som hjelp for å skape motivasjon og selvtillit.

Fontenehuset som en resurs i en plangruppe som skal opparbeide en forum for en felles opplysningstjeneste omkring hva det tilsier utøve selvhjelp.

Som ett ønske å være bidragsytende i utformingen av en felles plattform for opplysning om selvhjelpspraksis og arenaer som har aktivt selvhjelp som en metode for å gi en erfaringsbasert form for rehabilitering. Kunnskapsbasert som bygger på et grunnlag av egen kunnskap omkring problemet som du som individ eier. Kunnskap som du eier, men som du ønsker samt føler du vil dele.Dette kan bli sett på som ett ledd skal bidra med å hjelpe dem selv.For å slik åpne opp for at en andre part, tredje part etc. finner ut at hen ikke er alene med sine problemer. Kunnskap om å finne styrke i mestring er noe Fontenehuset kan, det er også et ønske og tro at Fontenehusmodellen er en modell for mestring som inkluderer selvhjelp er noe som kan implementeres for andre arbeidsmiljø.

Det er sunne verdier i Fontenehusdriften og Fontenehusideen som vill være godt å ha i ett nettverk og planleggingen knyttet til selvhjelpstanken. Fontenehuset ser verdien av å ha kontakt og ett forum for en slik kontakt å finne sted. Det er ikke dumt å ha ett felles rom der løse og faste temaer knyttet til ett slikt elegant prosjekt som selvhjelp som innehar element av nettverksbygging, samt det å være med å påvirke en struktur, en kultur og en målsetting for en økt fokus om selvhjelp er bra. Så langt særegenhetene som ligger i Fontenehuset og det som huset arbeider med og hvordan Link Oslo og NSO – ikke samstemmer, er det bedre å være aktiv i utformingen av ett slikt prosjekt en og sitte på sidelinjen.

Tekst: Christoffer Rekstad

 

Fontenekoret

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Vi på Fontenehuset Oslo Øst er så heldig å ha et eget kor som synger på store tilstellinger på Fontenehuset. Undertegnede lurer hvorfor han er med i koret, han kan nemlig ikke synge. Men kråkeskrik er også fuglesang, og morsomt er det lell. Minstekravet for å bli med i koret, er at du ikke kan synge. Men resultatet blir merkelig nok veldig bra sierpublikumet vårt. Repertoaretvåre er Beach Boys, The Mamas and Papas, (men vi er bedre for vi har grandpapas med også) The Pogues og gode gamle The Beatles. Nå øver vi inn et par sanger til sommerfesten på fontenehuset 12 august.

Tekst: Bjørn

Hagefest på Kolbotn 1.august

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Så ble det august i år som i fjor. Det vil si hagefest hos Eline, som har blitt en fin tradisjon i Fontenehuset Oslo Østs sommerprogram. Noen tok bil, noen bussen og noen kom humpende på krykker. Vi grillet pølser og hadde det koselig som vanlig, vi haralltidnokå prate om når vi er sammen. Etter maten gikk noen av oss ned i kjelleren på spøkelsejakt. Så gikk vi ned i hagen der ungene hennes hadde et lekeapparat. Vi måtte selvfølgelig prøve sklia, men den var for trang så Eline satte seg fast! Bedre gikk det i huska. Det begynte å duskregne da vi skulle hjem, men det gjorde ikke noe da bussen kom med en gang. Været har hittil vært på vår side på sommerturene, så noen av oss må ha et godt øye til værgudene.

Tekst: Bjørn

Hospitering på Fontenehuset i Bærum

                       Hello...Bærum      

Velkommen til Fontenehuset Bærum
  HannaBarber-a®   

 

HannaBarber-a®   

         

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Besøket hos Fontenehuset Bærum

Hvordan er det å være på besøk som en friagent på et annet Fontenehus? Jo, det kan man si er svært bra. Du kommer til miljøer som er fullt av mye bra, og Fontenehuset Bærum som er en av de nyeste husene i Norge, er en primamodell for hvordan å starte Fontenehusideen med en meget god forståelse for konseptet Fontenehus. Her i Sandvika er det meget godt sentrum med varme og hygge som FHB er og forhåpentlig også blir en fortsettelse av. 

 Det er viktig at et Fontenehus, blir en del av sitt lokal-miljø i Sandvika, men også som dens navn tilsier også storkommunen Bærum. Huset er som en cocktail av gründer-giv og pågangsmot som det er svært gøy å møte på klosshold, enten som fersk fontenehusgjest men også som erfaren traver i klubbhussamfunnet.

Jeg vil kalle ut-i-fra den stemning som er her at det som ønsker å være kontorenhet og det som ønsker å bli kjøkkenenhet, er ihvertfall rent spenningsmessig, egentlig og jeg tror raskt vil finne sin karakter. Jeg ønsker å kalle arbeidsavdelingen (som en kan kalle det nå, da huset ikke er enhetsdelt enda), Kontoravdelingen fortjener tittelen Appelsinoasen og kjøkkenavdelingen og spiserommet fortjener tittelen Hyggestuen. Det er de uoffisielle navnene (kallenavnene jeg har funnet på til dem). 

Appelsinoasen er meget godt preget av den gode entusiasmen til daglig leder Cecilie, som har kommet trygt bak roret. Og er med Berit som er den gode organisator, ett godt anker å ha i en kontoravdeling (enhet) tospannet av entusiasme og organisator, som begge har masse av. Gjør at alle som kommer inn på Bærumhuset; blir møtt med den gode varmen som Fontenehuset har og fort kommer inn i. Den organiserte driften (som er medlem og frivilligbasert) blir forstått av nye mulige medlemmer, hospitanter, og andre som blir kjent med huset.  

På kjøkken og spiserommet blir man kjent med Tone. Derav navnet Hyggestuen, med sine sølvblåe vegger skinner det med en lun og hyggelig atmosfære som er meget viktig å ha hvis man brenner for å lage mat. Da er det viktig å møte entusiasme, hyggelig og likevel klar som en lyspære. Maten blir derav av god, solid, sjenerøs og hensynsfull laget fra bånn (bunn) av. Det er hyggelig å lage mat på kjøkkenet, det er gode skjæreflater og stor boltreplass, og de har bardisk. På mitt besøk ble det laget thaisuppe med ris, det ble en velsmakende affære.  

Det er også fult mulig å bruke kafeteriaområdet til akustiske konserter så hvis det er medlemmer som har erfaring fra gitar/yamaha keybord spilling og sang, eller noen som like å være lydteknikker så er det en mulig fritidsaktivitet.  

Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Hilsen  

Medlem Christoffer Rekstad, Fontenehuset Oslo Øst  

Bloggen om kaos og mestring

 

 

Mestringsspillet.png

Illustrasjon: Christoffer Rekstad

 

 

Bloggen om kaos og mestring

Det var da ting var så dystert at ting gikk i stå, kaoset var som en strøm av piggtråd som skrapte opp og skapte uvanlig ubehag. Det eneste som jeg fant ut i sammensuriet var at det å stå ved kjøkkenbenken å kokkelere. Var at det å lage mat fint kanaliserte problemene ut i konkret prosjekt. Det var gjennom den praktiske utførelsen av matlaging som holdt hjernen i gang og tankene i sjakk.

Det var da jeg begynte å postulere om teorier som jeg senere gikk på UiO for å studere. I kjøkkenet på Eiganes kom jeg på at det å lage mat handler om å være trygg på det praktiske. Dine praktiske ferdigheter om å få til smaker, holde kniv, og holde seg i sving. Dette arbeidet, denne praktiske dansen med ingredienser, smaker og kombinasjoner, krevde en god praktisk tilnærming og kjennskap til produksjon. Fremkalling av smaker. Med det var ikke bare det. Det var også en åpenbaring at det viste seg også å inneholde elementer av teori, det teoretiske og det kyndige elementet ved matlaging.

Det å vite gjennom lesning og forståelse gjennom tilnærming gjennom prøve, erkjenne og være en viss bevissthet om hva mat skal være. Både på det estetiske planet men også det etiske ved det gode måltid, de logiske målene som skal til for å bake. Viktigheten av det å gjøre seg bevist om mål, gjør at mat også er forsking som også gjør at det er teoretisk. Viste at matlaging ikke bare handler om praktiske ferdigheter men også om teoretiske kyndighet.

Så det var som en god hjelp i den vanskelige tiden det å finne noe å nerde på. som fører til en tredde forgrening der matlaging også er tilknyttet lidenskap, sansing og tilfeldigheter. Der ferdigheter og talentet stanger så trenger man det tilfeldige, sansingens tilnærming. Det er her den kreative delen av tilnærming dukker opp. Der man opplever kaving trenger man flaks, at man er flink til å være litt fri i strevets stramme grep. I matlaging trenger man også litt slump for å skape de helt vanvittige gode smakene, litt tur, og gestimering. Som kun kommer gjennom kreativ tilnærming til prosess. Være åpen for at tilfeldig kaving kan redde en sluttprosess.

Dette er en oppsummering på hvordan jeg kom på en problemstilling som jeg hadde som påskudd for å studere igjen. Som ga meg mot til å tenke på, ja jeg kan skrive bachelor i filosofi, jeg kan også skrive master.                                  Helst burde jeg studere kulturledelse som er mer yrkesrettet men det er muligheter for alt. Det er bare å angripe de, holde de varme og ved like, aldri stoppe å holde motivasjonen oppe og tørr å ha ambisjoner. 

 

 

Her er opparbeidede ”9 bud” for egen mestringsplan.

Motivasjon til å komme seg opp fra sengen, slik at man kan starte en ny dag. For å komme seg over dørterskelen og ut i frisk luft. For å møte andre og til å gjøre noe slik at livet får tilført nytt giv. Til å føle seg nyttig i andres påsyn, å tiltrekke seg andres oppmerksomhet for det man gjør.

Selvtillit å gjøre noe som gjør at du kommer deg til hektene, det kjedsommelige blir til verdiskapende, verdien er ikke i form av daler men i kraft av ønske, orke og tørre. Som blir til kunne, ville og gjøre de valg som blir tatt fordi du selv finner styrken i det.

Praktisk vilje til å løse opp i problemer med fysisk være i stand til å se løsningen. Evnen til og selv å oppdage og bedømme hvor vidt noe kan fikses. Samt dermed ha egenskapen til drive andre og en selv til å fikse gjennom egen evne til å forme ide.

Organisert slik når dagen har struktur, hverdagen blir hverdag og helg blir helg, og ferie er noe man kan sette av tid til. Der gjøremålets syklus for en kontinuitet slik at tilværelsen får en forutsigbar rytme – slik at behag er erkjent som behagelig og ubehag blir også fordelaktig opplevd som en kontrast.

Nysgjerrig søken etter stier som leder ens tanker mot nye jaktmarker, som kan ta seg form som en slags karriere. Verden blir en tumleplass for oppdagelse av ny kunnskap, forfriskning av interesser, hobbyer og muligheten til å oppsøke nye beitemark der gomling av ny viten forekommer.     

Engasjement blir en gnist for den viten som kommer ens vei. Der vil man forme en slik drivkraft som dytter en mot en vei som blir lik en ny genesis. Mulighetene som plutselig åpner seg med gjenvunnet tillit til egne evne. Evnen til å bli opprykt og benytte seg av det opprykte som sin egen brønn av pågangsmot.

Kreativ ser løsninger som ut ifra løse luften, kvikkheten er forbløffende, en blir selv overasket over evnen og muligheten som kommer av at løsninger kommer lett som en plett. Fra intet former svaret seg strekker seg frem som en vilje til å forbløffe, oppildne og begeistre.

Ambisjon mot å få opplevd det som er dine interesser, slik at interesser igjen utvikler seg til å bli karrieremulighet. En mulighet for å vitalisere sine drømmer, for slik forme drømmer til å tre ut i livet og strekke sine galante tentakler mot den forbløffende og velsmakende ordet som heter ansatt, som er ett annet ord for det å være verdsatt.

Teoretisk bøkenes magi blir til din forløsning, stien lyser opp som en klar strøm mot liv der du strør rundt og høster inn til formålet som er mulig, fordi du kjenner til hva som skal til for å produsere det og revitalisere det. Muligheten kommer til sin rett av den rene grunn at den har kommet av din egne mentale ønske til å realisere kraften av å være til nytte. Du er resurs.

Tekst: Christoffer Rekstad

Paradisbukta 25.juli

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Den kotelettspisende måken, ha ha! Foto: Bjørn

Den kotelettspisende måken, ha ha! Foto: Bjørn

Enda en dag med nydelig vær som vil si enda en dag med ny utflukt! Denne gangen gikk turen til Bygdøy, nærmere bestemt badetur til Paradisbukta. Vi var en gjeng ti glade turgåere som hadde med grillmat og badetøy. Vi gikk av ved Kongsgården og gikk videre til paradiset som vi ikke fant (!), men paradisbukta er vel det nærmeste vi kommer et paradis her i Norge uansett. Været var som alltid på vår side; det vil si sol fra en nesten skyfri himmel og ca. 23 grader i skyggen. Det var seks av oss som badet, da de andre ikke hadde med badetøy. Det må ha vært over 20 grader i vannet, det var alle vi som badet enige om. Så var det tid for mat; vi hadde med oss engangsgriller, pølser, koteletter og mais. Det var murt opp en grue slik at vi kunne stå og lage mat. Maten smaker alltid bedre ute i det fri, og intet unntak denne gangen heller. Det viste seg at måkene synes det samme da det var en måke som tok en kotelett rett fra grillen. Koteletten var litt for stor og den ga måken en ’real fight’. Etter enda en vellykket tur, var det bare å gå til Huk å ta bussen tilbake til Fontenehuset J

Tekst:  Bjørn

Drøbak 20.juli

Foto: Ida

Foto: Ida

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Torsdagen kom med sol fra skyfri himmel og nok en utflukt stod for tur. Denne dagen gikk turen til Drøbak. Klokken 09:30 tok vi T-banen fra Tøyen, hvor vi deretter tok båten fra Aker brygge klokken 10:00. Båtturen varte i hele 90 minutter. Dette var nydelige minutter hvor vi sto på dekk, så på utsikten og satt i salongen. Det er skummelt med sol og vind; du merker ikke at du blir brent (!). Det var syv av oss som dro på akvariet i Drøbak, mens to ville sitte ute i sola. Etterpå gikk vi til badeparken der det var tre av oss som badet, og med 18 grader i vannet så det var temmelig forfriskende. Vi spiste lunsj i badeparken, hvor undertegnede fikk lyst på varmrøkt makrell, og heldigvis fant vi en restaurant som serverte nettopp dette. Den var helt fortreffelig, men dyrt! Avslutningsvis denne varme julidagen, gikk vi for å hilse på julenissen. Så gikk turen med buss tilbake til Oslo. Med værgudene på vår side, var vi alle enige om at dette var nok en kjempetur!

Tekst: Bjørn

Gressholmen 19.juli

Denne uka ble vi enige om å arrangere to utflukter; først ute var tur til Gressholmen. Sola brøyt ikke helt igjennom skyene, så derfor var det bare fire unge friske mennesker på tur denne dagen. Til gjengjeld hadde vi det kjempe fint. 50% av oss badet. Vannet var helt nydelig, men bunnen var litt gjørmeaktig. Vi spiste lunsj, som bestod av medbrakte baguetter med kaffe til. Etterpå gikk vi innom Gressholmen Kro hvor de solgte is, så da ble det en på hver. Båtturen tilbake til Aker brygge gikk via Langøyene. Det ble en litt lengre og koseligere båttur en planlagt. Vi var enige om at dette var en nydelig tur på en fin sommerdag.

(Det ble tatt 10-12 bilder på turen, men ved et feilgrep ble de alle slettet - ops!)

Tekst: Bjørn

Minigolf på Ekeberg

Petter i aksjon. Foto: Bjørn

Petter i aksjon. Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Bjørn finpusser på teknikken. Foto: Petter

Bjørn finpusser på teknikken. Foto: Petter

Foto: Petter

Foto: Petter

Nok en vellykket tur i Fontenehusets regi! Denne gangen gikk turen med trikk opp til sportsplassen. Ifølge Bjørn var det to km til minigolfen (les: 500 meter!). Vi var en liten, men god gjeng (bare tre golfspillere denne gangen). Vi spilte og koste oss med baguetter i lysthuset midt i banen. Alle sammen vant (eller tapte, det spørs hvordan man ser det, det er jo tross alt en lek). Deretter gikk turen gjennom skogen ned til Ekebergparken der vi tok trikken tilbake til fontenehuset.  

Tekst: Bjørn