Oslo halv maraton

 

Da var dagen kommet. Dagen jeg skulle igjen få på meg startnummer på brystet etter og ikke løpt noen særlig konkurranser siden 2017 på grunn av sykdom. Jeg bestemte meg for å melde meg på Oslo halv marathon etter at jeg fikk høre at en kamerat skulle løpe og. Det fikk meg til å ha trua på at dette var noe jeg selv kunne klare å mestre om jeg fikk trent greit gjennom sommeren. Dagen hadde dermed kommet og det var med nerver og spenning i kroppen jeg dyttet i med brødskivene med syltetøy og banan. Det må da være en god frokost for å løpe tjuen kilometer i oslos gater. Etter å ha fått i meg mat og ordnet startnummer og gjort det som var av løpsrutiner vendte jeg snuten mot banen der jeg skulle møte kameraten min som hadde inspirert meg til å melde meg på denne utkeielsen. Det var en t-bane tur med spenning der vi fikk utvekslet våre ulike unnskyldninger for ikke å prestere. Dette er noe som er kjent i løpemiljøet, for det er viktig og ikke gå ut for hardt å legge lista på 2.40.

Da jeg går av banen slår det meg at det er mange mennesker som er interessert i løping. Det er tydeligvis ikke bare jeg som har hatt denne folkefesten som mål det siste halvåret. Det kryr av løpere i alle slags mulig fasonger som vandrer rundt med sitt oslo halv maraton bag. Etter å ha kommet frem til rådhuset og møtt flere av mine venner begynte vi etter hvert å få litt dårlig tid. Bagen skulle leveres til bag-sonen og jeg skulle gjerne fått tisset litt før løpet startet, men det ble ikke noe tid til å tisse, så jeg måtte stelle meg på startstreken med full blære. Kanskje ikke helt rutinert for en som skal gå for å være en rutinert langdistanse løper, men jeg har jo ikke vært med på sirkuset siden 2017 sier jeg til meg selv. Fint med en liten unnskyldning tenker jeg. På startstrekken er det show med aerobic for å få varmet opp litt. Personlig velger jeg å ikke varme opp fordi jeg er litt redd for å bli revet med i starten av løpet. Er typisk at man løper litt for fort de første kilometerene for så å få en forferdelig reise. 1335 smeller skuddet og jeg merker at jeg ikke får rykket meg av gårde. Det står bånn fast. Litt merkelig sammenliknet med 2017 der jeg startet i en av de bedre puljene, og fikk dermed mer eller mindre fri bane fra start. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke skal sammenlikne meg for mye med hvordan jeg presterte da og hva slags nivå jeg er på nå. Det er klart at taktikken for løpet nå er mye mer lagt opp til å sikte seg inn mot en god opplevelse, og i første omgang klare å fullføre på en ok tid.

Første kilometer blir løpt med litt usikkerhet der jeg ikke helt vet hva slags tempo jeg er god for, men løpingen bærer preg av at det er mange mennesker rundt meg og tempo er vel veldig lavt. Jeg kjenner videre at det er ganske ubehagelig å løpe med en blære som er ganske full. Jeg lurer litt på hvor mye energi det tar å løpe med en full blære. For det er det dette handler om nemlig spare så mye energi som mulig og vite når man skal bruke kruttet. Men på vei på den tredje kilometeren får jeg sjansen til å slå lens bak en busk. Må man så må man tenker jeg og løper videre mot frognerparken. Jeg merker at den indre dialogen er veldig negativt forhold til hva jeg presterer. Mennesker som jeg vanligvis løper lett fra løper lett fra meg, og det virker som alle passerer meg. Det topper seg litt da en venninne som har startet i en pulje bak meg tar igjen. Jeg får noen heiende ord fra henne før hun ganske lett løper fra meg.

Gjennom frognerparken går det egentlig litt automatisk mens jeg hater litt for meg selv over hvor sakte det går. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg det skulle bli med dette comebacket. Det skulle jo være overflod av energi og futt i meg, men realiteten er ganske annerledes. Da jeg kommer meg til frognerkilen topper det seg totalt da jeg har bestemt meg for å bryte. Dermed tillater jeg meg selv å gå litt. Jeg har nemlig begynt å regne på sluttiden min og jeg har funnet ut at jeg kommer til å ende over to timer. Hva er vitsen tenker jeg? Jeg løp jo på 1.18 minutter. Og nå skal jeg karre meg rundt til en så dårlig tid, men hadde jeg ikke bestemt meg for å gjennomføre og ikke ha tid så veldig i bevisstheten. Jeg skulle jo legge til rette til en god opplevelse. Det er 11 kilometer igjen der jeg vandrer og blir tatt igjen av løper etter løper, men av en eller annen grunn jeg ikke helt klarer å finne ut av finner jeg driv til å løpe videre på tross av at beina er stinne og viljen er heller dårlig.

Etter hvert kommer jeg meg til målarena for en passering og videre løping bak akershus festning. Jeg begynner å kjenne at det begynner å komme en driv i meg til å gjennomføre dette sirkuset på tross av at prestasjonen er så som så tenker jeg. Og da jeg kommer til en stand der et band som spiller Keino med spirits in the sky er det gjort. Jeg er totalt revet med av rusen musikken gir meg og boblende glede begynner å fylle kroppen min. Og jeg vet med det at jeg kommer til å klare dette da det er fem kilometer igjen. Oppover St hanshaugen begynner jeg å mobilisere mentalt for å komme meg opp bakken som er styrkeprøven i løpet av dette løpet. Jeg bestemmer meg for å løpe hele bakken. Det er et fint mål tenker jeg der jeg merker at jeg har snudd trenden og har begynt å passere løpere. Over bakketoppen tar jeg igjen en løper som har en mental trener. Project yourself ahead in the race sier han, og jeg tar dermed med meg tipset å gjøre det. Samtidig som jeg observerer at det er veldig mange som løper for gode saker. Alt fra leger uten grenser, kreft og mange andre. Det får meg til å tenke at jeg burde ha gjort det samme.

Jeg mener det å bruke løpingen til å øke bevisstheten rundt psykisk helse hadde jo vært noe jeg kunne stått for, men det får bli ved en annen anledning. Jeg skal jo løpe flere ganger? Skal jeg ikke det? Nå må du fokusere Jan Andreas. Det er bare tre kilometer igjen da jeg begynner å lure på om jeg skal sette inn sluttspurten. Det hadde jo vært sprekt med en god avslutning. Eller skal jeg bare sørge for at jeg avslutter på en komfortabel måte? Tiden blir jo uansett ikke så god. Hva har det å si om jeg løper på 2.03 eller 2.06. Det er et godt poeng, så jeg bestemmer meg for å suge til meg stemningen rundt meg i stedet og nyte om det mulig de siste kilometerene av et halvmarathon. Det er klart jeg kunne løpt fortere nå merker jeg, men det er litt godt å bare cruise inn til mål. Der jeg passerer Weekday merker jeg at det skal bli godt med en pust i bakken, samtidig som jeg tar igjen venninen min som tok meg igjen litt før i løypa. Hun hadde vist fått litt dårlig mage. Typisk halvamarathon problematikk tenker jeg, mens jeg får tillatelse av henne til å løpe videre. Ut på oppløpet bestemmer jeg meg for å trøkke til litt og passere litt løpere. Det er jo godt å kjenne litt på konkurransestemningen.

Det er faktisk litt respons selv om kroppen er ganske stinne av de 21 km. Det er en enormt god følelse som møter meg i øyeblikket jeg passerer målstrekken. Jeg klarte det tenker jeg. Det er ikke gitt at jeg skulle klare dette etter alt som har skjedd med sykdom, og selv om jeg må innrømme for meg selv at antipsykotiske og stemningsstabiliserende medisiner er prestasjonsfremmende midler så klarte jeg dette på tross av det som skulle være av grunner til at jeg ikke skulle klare dette. Og da jeg få medaljen rundt halsen er det offisielt. Jeg har gjennomført oslo halv marathon.

Takk for at du ble med meg på mitt comeback i oslos gater.

Jan Andreas.

ET LITT SÆRT KAMPREFERAT (15 vers på Nynorsk) FRA FOTBALLTURNERINGA 2019

Vi vant den avgjørende kampen 2-0 mot regjerende mestre Fontenehuset i Oslo.

Her følger et KVAD som hyller de nye mesterne. ( ‘Kvad’ = Poesi-form fra bl.a. Vikingtida. Kvad kjennetegnes bl.a. av BOKSTAVRIM fx: ‘Vreid vart Ving-Tor da han våkna’… og “rar ordstilling á la: ‘Som Yoda snakker jeg’ / ‘Ikkje veit eg om spjutet hans heime var’ etc.)

HYLLINGSKVAD ( med ordforklåringar* ) TIL FOTBALL-FLOKKEN FRÅ KNØTTGEYSIR*-KÅKEN* PÅ TØYEN

Ordforklåringar :

Knøttgeysir = Fontene

Kåk = Hus

Håløyg = Nordlending

Ekki (Islandsk) = Ikke

Dau-bekk = Dødsback / Rå forsvarsspiller

Litle-lur = Fløyte

Litle-lur-blåsar = (Fotball-) Dommer

Eggstund = Tida det tar å koke et egg - ca. 3,5 minutter

Kvende = Kvinner

Masker sterke = Målnett

Gaule-leiar = Cheerleader

Ropar-hop = Supporter-gjeng

Siger-kopp = Pokal

‘Ælva’ = Akerselva

Holberg-flokken = Folka fra Fontenehuset i Oslo i Holbergs gate

1. Høyrd eg har

om kampar harde

Mange seier at

storkamp nyleg

sto på sletta

‘Voldsløkka’ kalla

2. Kåkar to

av knøttgeysir*-slaget

møtest skulle

til dugeleg dyst

3. Holbergs-kåken

kvende- og mannsterkt

halvt hundre i alt

der på valen venta

4. då fåtallig flokk

berre ti i talet

frå Tøyen

over graset tråkka

5. i trynet tøffe

visste dei at

kun sju mot sju

skulle kampen kjempe

6. namnlaus er ein

som frå Tøyen kom

Men alle nemnest

skal med heider

7. Henoch den kyrre

- ein bauta bakerst

Henning Håløyg*

sprang og spurta

8. Hafez eldste

var ekki* no’n sinke

Med Are, som ørna

styrken økte

9. Carina - dau-bekk*

i tidlegar’ tider ¨-

gamle kunster

kraftig ho viste

10. Ville var kamp-rop

og djup var gjørma

Men litle-lur*-blåsar*

Per visste råd :

11. Klokeleg korta

han kampen ned

To ganger to eggstundr*

lengda vart

for karar og kvende

med kortreist kondis

12. Jamn vart dysten :

Holberg-flokken*

ofte godt skaut

Men Rob stødig sto

og høgt han hoppa

Vegen stengde

mot masker sterke

13. Kven som skåra

er tapt i tåke

Men Abdirahman

og Shazad nemnes

14. Men største helt

kan på sida ha stått -

Ganimete …

Som gaule-leiar*

mot ropar-hop* stor

godt dei som kjempa

røysta hennar høyrde

15. Då siger-koppen

Holbergarar høvisk

over så til Tøyen henda

skal brølet aust for ælva

ha hørdest

- So seier segn om kven

her eg har kveda

—-”—-

Paul Erik Norton (‘Ny-skald’)

Den grå katten

Jeg må fortelle en historie som har en lykkelig slutt.

Jeg var pasient på et sykehus, helt ufrivillig altså med tvang.

Jeg slutter der. Historien dreier seg om en pasient som var på

samme avdeling som meg. Ut i fra ganglaget hennes så jeg at her på avdelingen må hun ha vært lenge.

Jeg prøvde noen ganger å få kontakt med henne, men de fleste

gangene "freste" hun som en katt tilbake.  Så der vant jeg ikke frem.

Men jeg gir ikke opp så lett.

På en slik avdeling blir det lange dager. Heldigvis var det "folk" på

avdelingen som skjønte mitt behov. Jeg fikk da akvarellblokk og ..

maleskrin.

Jeg nærmet meg denne kvinnen igjen og spurte forsiktig skal jeg male en katt.

Har du hatt en katt en gang og hvilken farve hadde pelsen.

Hun svarte at hun hadde hatt en grå katt.

Jeg skred til verket og malte en grå katt med rød tunge ut av munnen.

Her er katten din sa jeg.

Jeg sa fra til personalet at jeg hadde gitt bort en tegning av en katt

til "henne". Den er på rommet hennes. "Hun" var flink til å gå tur

så personalet gikk inn på rommet for å finne tegningen.

Den fant de ikke. "Hun" kom tilbake fra turen hvoretter jeg spurte

"henne" om hun hadde lagt tegningen under hodeputen.

Joda, ganske riktig der lå den.

Jeg gikk til innkjøp til glass og ramme og rammet inn kattepus.

Jeg spør hvor har du satt bildet av pusen din. "Hun" åpnet skapdøren

bildet var plassert på en hylle der.

Neimen, du må ha pus på nattbordet ditt, du må se pusen din vet du.

Etter en tid skjedde det noe. Jeg gav beskjed til personalet at nå må

dere følge med. "Hennes" søster ble tilkalt til sykehuset og vips så var

denne damen utskrevet.

Og mitt svar er at katter eller denne katten den grå får mennesker tilbake

til livet.

Her slutter historien og som jeg innledet den har en lykkelig slutt.

 

K.

Meditasjon

Det er en regnfull kveld. Tven er skrudd av og det er stille rundt meg. Svært lite som skjer egentlig, og mange ville kalt dette dødtid. Det er nemlig ikke noe som skjer, og kanskje jeg gjerne skulle sett meg foruten denne stunden her. Jeg spør meg selv hva er det du skal gjøre Jan Andreas? Jeg vet ikke. Kanskje jeg skulle lagd meg litt egg og bacon, men jeg spiste jo for en halv time siden. Eller nå vet jeg det. Jeg kan jo meditere. Jeg har meditert litt den siste tiden. Mer eller mindre sporadisk ved perioder som nå da jeg ikke har spesielt å gjøre. Tanken er vel når jeg først er alene og ikke har noe å gjøre kan jeg i det minste gjøre en introspektiv aktivitet der jeg sitter og ikke gjør noe annet enn å observere det som skjer her og nå. Jeg bestemmer meg for å sette meg til rette i den halv slitte sofaen som har sett bedre dager. Rolig setter jeg meg med foldete bein med en pute i ryggen. Det er vist viktig å finne en komfortabel posisjon når man mediterer har jeg lest. Men vips der mediterer jeg. Det er alltid litt rart å sette seg ned for å ikke gjøre noe annet. På så mange måter er dette motstridende til hvordan vi lært opp tenker jeg. Jeg mener er ikke dette litt vel luksuriøst? I den forstand at jeg burde gjort et eller annet mer konstruktivt enn det å sitte å meditere, tenker jeg videre. Så hvorfor driver jeg egentlig med dette, spør jeg meg selv? Jeg hørte et argument om at det er veldig fint å kunne sitte stille en gang i blant. Jeg mener det å være tilfreds med det å ikke gjøre noe er vel en eller annen oppnåelse. Der jeg i stunder hvor det ikke er noe å gjøre at jeg heller kan lære meg å sette pris på den dimensjonen som kommer til det å være. Sette pris på å være. Det høres fint ut. Det virker som det er et eller annet som appelerer til meg med det å sitte og gjør ikke noe. Kanskje er det fordi jeg er litt lat som person? Eller er det sykdommen som har gitt meg motivasjon, så jeg kan rydde opp i det sinnet jeg er tildelt. Det er ikke alltid så lett å skjønne hvorfor man gjør noe, tenker jeg, Kanskje det er bare å gjøre det uten å tenke så mye. Videre bestemmer jeg meg for å trekke mer av oppmerksomheten inn i kroppen. Jeg starter med å kjenne etter om jeg kan kjenne føttene mine, før jeg går oppover i kroppen mens jeg stiller meg spørsmålet om kroppen er i live. Med en gang kjenner jeg mer en vag følelse av at kroppen er i live. Samtidig kjenner jeg at aktiviteten i hodet er betraktelig mindre enn hva det var. Faktisk er det en liten periode der jeg merker at sinnet er helt stille. Er ikke dette målet med meditasjon?, tenker jeg, og vips der var tankene tilbake i hodet. Hvorfor er det så vanskelig å slutte og tenke tenker jeg. Det er som det er kontinuerlig dialoger og monologer i hodet hele tiden. Kan det ikke litt oftere bli stille, så jeg kan finne en simplere måte å være. Det er tydelig at motivasjonen til å stilne sinnet ditt Jan Andreas har økt som en konsekvens av sykdommen. Fra litt mer reflekterte tanker vandrer hodet videre til hva jeg skal spise og om jeg ikke heller skal løpe en tur rundt nøklevann. Du kommer liksom ikke i så god form av å sitte å meditere tenker jeg, men det er de som sier meditasjon kan bedre helsen også. Virker på en måte litt rart tenker jeg. Hvordan kan en inaktiv aktivitet som meditasjon bidra til bedre helse. Det er spesielt rart for en som meg som har bakgrunn fra orienterings verden. Der fysisk aktivitet står ganske mye mer i sentrum enn det å sitte på rumpa si å leke Buddha. Men for all del det kan jo hende jeg tar feil, og at det å sette av tid hver dag til å bare være for å oppleve der livet er. Jeg mener, Jan Andreas? Har du opplevd livet som noe annet enn nå. Det virker jo som alt presenterer seg som nå, så om meditasjon kan bringe mer følelsen av tilstedeværelse inn i livet mitt, så er jo det helt klart noe helse fremmende, tenker jeg vider der jeg sitter og begynner å bli litt mer ukomfortabel i posisjonen som jeg i starten var komfortabel med. Jeg bestemmer meg for ikke å presse dette lenger. Det er jo tross alt ikke en konkurranse om hvem som kan klare å sitte lengst med beinene foldet og lukkete øyner. Stille og stiv og lemster reiser jeg meg opp igjen fra meditasjonsposisjonen. Føler jeg meg litt roligere og tilstede? Jeg vet ikke, men min subjektive opplevelse synes det. Kanskje meditasjon har noe for seg? Jeg får prøve igjen i morgen. Takk for at du ble med meg på en liten meditasjonsrunde her i stuen min hjemme hos meg.

Jan Andreas

Kamerat eller venn?

Familie er kjernen i livet. Det er midtpunktet der du skal finne motivasjon og støtte til å finne veien i livet. Familie defineres ut ifra blodsbånd. Det kan være tøft å miste familie, fordi det er noen man ikke kan erstatte. Men det hender at i livet så får man «ekstra» familie medlemmer som kan bli som en familie for deg, uten at man har blodsbånd til dem. De er kamerater som er mer enn venner. De stiller opp for deg og er der for deg. Kamerater som kan noen ganger være mer enn familie. De behandler deg som en familie skal gjøre. De stiller opp for deg. Det skal være høy terskel for å kalle noen for en kamerat. For å bli en kamerat så man gjøre seg «fortjent» til det. At en stiller opp for deg og er der for deg i alle vanskelige livssituasjoner og står opp for deg er en sann kamerat. En venn er lavere status som en kamerat. Ordet kamerat skal ikke brukes for lett for det har en sterkere betydning, på lik linje med å si jeg elsker deg. Fordi det er en kjærlighetserklæring. Kamerater er som brødre og søstre. Båndet blir bundet av kjærlighet.

 

Dikt til en bror:

 

BRORSJAN

Bror vet du hva jeg tenker

For helt ærlig føler jeg at du krenker

Jeg vet ikke hva virkeligheten sier

Jeg ønsker at alle skal smile

Men alle rundt meg er ikke til live

Bror fortell meg hva dun føler

For da slipper vi å søle

For akkurat nå holder alle på å brøle

Det er akkurat det jeg er vant til

Det går ikke ann å være pant til

Da hadde det vært enklere

Men livet gjør seg ikke snillere

Det hadde vært ideelt å sette deg ned

For å kunne prøve å be

Ta seg tid til Gud

Lytte til hans store bud

Om å vise neste kjærlighet

Handler om å finne største ærlighet

Hvorfor skal det være så vanskelig

Det er så sårende når du er så barnslig

Hjertet mitt er fult av sorg, det er bare et ork

Jeg er lei av at du skal hele tiden være helt kork

Bror ta det som en mann det er det eneste du kan

Jeg orker ikke mer brorsjan

At du er helt Tarzan

Det blir bare helt vilt

For det ender med at vi blir skilt

Du er alltid min bror i hjertet

Men ikke ta å knært det

For da måtte jeg bært det helt til graven.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

Den Harde veien.

 

Å få endene til å møtes og få økonomien til å gå rundt, er en evig kamp i hverdagen. Vi faller og vi står. Selvtilliten utfordres hele tiden, og det handler om å finne verdiene i seg selv. Verdier som skal brukes for å holde seg oppe. For vanskelige tider påvirker psyken din. Du speiler deg selv med andre som gjør at du ikke ser hvem du egentlig er. Når det er hard vei å gå, så opplever du mye hat fordi du føler deg utstøtt fra samfunnet. Du utfordres. Hva er din visjon? Hva er den din vei? Hvor skal man starte for å komme seg ut? Ønske er å ha en lettere hverdag der du dekker dine eksistensielle behov. Det er ikke alltid lett. Hva er det vi egentlig er ute etter? Vi går ofte på autopilot. Der vi reagerer på det som skjer. Får du det vanskelig og frustrasjonen øker, så blir man destruktiv hvis man ikke har vilje om å bruke sine verdier. Eller så kan verdiene utfordres og utvikles til å bli bedre, fordi det gjør at du må ta riktige valg. Skal du fortsette å være destruktiv, eller skal du ta grep om å gjøre en forandring?!

Det er viktig å ha folk rundt seg for å få hjelp til å støtte til å takle situasjoner. Men det som er alfa omega, er at du selv skal stå opp for deg selv. Du selv skal ta grep og gjøre noe med din egen situasjon. Ingen kan gjøre det for deg. Det å ta tid til å finne styrken er ikke lett. Finne inspirasjon, håp og styrke, er noe man må jobbe med hver dag for å kunne finne mot til å gå videre. Tillatt deg selv å være medmenneskelig, tillat deg selv å være sårbar. For det gjør det lettere å akseptere situasjonen.

 

Her er et dikt jeg har skrevet:

 

 Den Harde veien

 

Vi løper og forsvinner

Vi krymper og faller

Det er bare falske illusjoner

Om hva verdien er

Vi finner verdien i oss selv

På vår bakgrunn av oss selv

Inn i hjerterota, ligger nøkkelen

Som et speilbilde av et ønske

Et ønske om et lettere liv

Det er ikke lett å si

Det bare strømmer forbi

Veien er lang og knotete

Som et hode fullt av rotete noter

Jeg vil ikke rote mer

Før jeg har funnet symfonien

Jeg vil ha sympatien

Med å være meg selv

Slik at jeg kan finne impulser

La det være fri vei.

 

 

Skrevet av Amdjed Taleb

Fontenehusets STORE istest

En ”is”-kald mandag i begynnelsen av juli bestemte vi oss for at ”nok må være nok”; nå måtte vi ha litt sommerfølelse i kroppene våre, og når sola ikke ville gi oss denne følelsen, måtte vi ty til andre knep. Det ble istest! Vi trommet sammen en gjeng med isglade mennesker, satte ned noen istest-kriterier og smakte oss gjennom 3 saftis, 3 fløteis og en aldri-så-liten utfordrer, nemlig yoghurtis.

De ulike isene ble bedømt på disse kriteriene:

- utseende før og etter første bit

- friskhet/fyldighet

- førsteinntrykk/ettersmak

- sommerfølelse.

Du får smake selv og se hva din favoritt er, men under ser du vår konklusjon.

God is-sommer!

Istestere: Are, Hanna-Christine, Lone, Adrian, Bjørn, Rune, Simona og Sofia

IMG_4193.JPG

Fløteis

Fløteis: Når det gjelder fløteis, var Royal Trippel Magi en klar vinner, med snitt-

karakter 5 på alle felt. ”Veldig god, ser bra ut!”, kommenterte Are. ”Fantastisk! Meget god smak, og ikke minst masse sjokolade!”. istemte Hanna-Christine. Dårligst ut kom helt klart Litago Beger, som endte opp med en toer. Lone ga den terningkast 2 og sa ”Her har Diplom-Is gjort en dårlig jobb”. Bjørn ga den 1 og sa ”Dette er ikke noe jeg ville kjøpt”. Klassikeren Båtis havnet midt på treet, og splittet panelet. ”Kjedelig”. var kommentaren fra både Are og Bjørn. ”Gir sommerminner til barndommen”. sa Lone, og Simone mente det var den beste isen i testen.

Saftis

”Fuck papir, det er innsiden som teller!” - Are

I Saftis-testen var feltet mye jevnere og panelet kom ikke til noen konsensus, med veldig mange treere og firere på karakterskjemaene. På friskhet scoret Solo litt høyere enn de andre: ”Skikkelig fresh, Solo er sommer-isen!”, mente Rune. Simone var mere reservert: ”For sur!”, var hennes korte kommentar. Litt dårligere ut kom Braincooler. ”Absolutt dårlig”, mente Simone om den. Adrian var mer entusiastisk: ”Forfriskende!”, jublet han, og ga Braincooler sin høyeste karakterer, med 6 i sommerfølelse og terningkast 5. Lollipop var fresh, men ikke en god kombinasjon av søtt og surt!

Utfordreren

Ekstra-is: Yoghurt-isen Dream Lemon Splash gjorde det veldig godt, og var ett poeng unna å score 5 i alle felt. ”Frisk, syrlig og god”, mente Are. ”Litt for syrlig for min smak”, sa Lone. ”Sommerfølelse!”, kommenterte Sofia. Bjørn var enig: ”Dette smakte sommer!”

Skrevet av Rune og Hanna-Christine

Foto av Hanna-Christine

Å være varsom eller sensitiv

Ofte så føler jeg at energien rundt meg går inn på meg. Jeg kan føle hvordan andre er eller hva slags humør eller tilstand de er i. Når jeg møter nye mennesker spesielt eller andre bekjente, så kan jeg føle hva slags personer de er. Jeg leser kroppsspråk, ansiktsuttrykk og ser i øynene til vedkommende for å føle litt hvor personen er. Noen ganger kan jeg føle at personen er utenfor eller at det er mye energi jeg kan føle inni brystet mitt. Det kan være for mye eller overveldende å føle på det mange ganger. For det gjør at jeg blir påvirket eller at det kan skape en stemning rundt der jeg er. Jeg prøver mange ganger å styre stemningen hvis det er negativ energi rundt.

Det å se at ting kan skje på forhånd kan også være både skummelt og bra for å vite hva man skal gjøre. Det er sånn at jeg føler at ting kan skje. Radaren min i meg sier ifra at noe skal skje. Jeg kan føle på meg at noen kjente kommer til å dukke opp, at noen kommer til å ringe meg, hva folk kommer til å si. Det er sånn at jeg selvfølgelig ikke vet hva som er fremtiden, men jeg har følelser og tanker som dukker opp i sinnet mitt, der det forteller meg om noe.

Det å være sensitiv gjør at jeg ofte blir varsom på folk og situasjoner. Det kan ofte være slitsomt, og det kan også være en gave. Der jeg har en pekepinn på hvordan jeg skal håndtere ting eller hvordan jeg skal være. Det er gjenspeiler mine verdier og egenskaper. Jeg synes det er veldig vakkert å ha «evner» der jeg kan føle på å være menneskekjenner. Det gjør meg menneskelig.

One love

Skrevet Amdjed Taleb

Det å leve med psykiske utfordringer

Alle får en eller annen sykdom gjennom livet. Enten de er av somatisk eller psykisk art. Alle får en eller annen form for psykisk sykdom gjennom livet. Det kan være enten depresjoner i forbindelse med dødsfall, samlivsbrudd og mye annet eller det kan være angst som en reaksjon på vedvarende press. sykdomsforløpet varer en periode i livet, før det går over. Man lærer seg å takle den tøffe tiden gjennom å prate med noen eller bruke tid på å komme seg.

Alle har en psykisk helse og noen ganger varer utfordringene litt lengre enn andre. Det kan skade kroppen og sinnet. Men, det er en del av livet og det er en naturlig reaksjon på noe en selv har opplevd/stått i. Noen er mer sårbare enn andre for å oppleve å få psykiske utfordringer. Det viktigste er å være var på de symptomene som du opplever som unormale. Riktig informasjon er også viktig for å ha kunnskap om hva psykisk sykdom er.

Å dekke sine grunnleggende behov er essensielle i sammenheng med å motvirke depresjoner og belastninger for sinnet. Du må ta vare på kroppen din og gi deg selv omsorg. Tilstrekkelig med søvn, nok mat og drikke, mosjon, få ut tanker man har i hodet, nærhet, sosialt liv osv. Disse tingene er veldig nødvendige for å kunne ha en viss form for stabilitet. Det er egenpleie.

Men noen psykiske lidelser blir så sterke eller så belastende at du ikke greier å ta vare på deg selv. Man kan miste grepet på egenpleien/omsorgen og grepet om virkeligheten. Fordi man mister stabilitet over tid. Det er veldig utmattende og vanskelig, og det øker frustrasjonen og sinnet. Man forandrer personlighet fordi følelsene går opp og ned, og for noen går den bare ned. Når man for eksempel har traumer fra tidligere, så vil dette ofte dukke opp i hodet og forstyrre hverdagen. Man mister kontrollen over seg selv på et vis og man takler ikke å dekke sine grunnleggende behov. Man vil derfor ofte trenge hjelp til å få rutiner og ha noen å snakke med over tid. Det viktigste er egentlig å få betingesløs kjærlighet, og at man ikke blir gitt opp.

Noen må leve med dette livet ut. Noen får det over perioder og har perioder som er gode, men det tar lang tid å finne balansen mellom de to periodene. Det kan være vanskelig å se varsellampene som sier ifra når ting går feil vei. Det er ofte sånn at det er for sent å se det, for da har man allerede blitt syk eller kommet i en dårlig periode. Det viktige her er at noen ser og hører deg. Det er essensielt for ethvert menneske, at man ikke opplever å bli avvist eller står alene med sine utfordringer. Det kan føre til at man blir enda mer frustrert og kan fort mistolke hva andre sier, fordi man tenker så mye på ting og begynner å over analysere alt rundt. Man blir veldig følsom for inntrykk, og det er en del av det å være psykisk syk.

Det viktigste er å bli inkludert, føle tilhørighet og oppleve nærhet til andre mennesker. Det motvirker psykisk sykdom og fører til at man får færre dårlige perioder og at man takler livet på en bedre måte.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

Å akseptere

 

Det å akseptere situasjonen man kommer opp i kan være veldig frustrerende, hvis man har bestemt seg for en ting man ønsker skal skje. Situasjoner skjer hele tiden og man planlegger hele tiden. Hva gjør man hvis det skjer noen helt annet enn det som har vært planen?

Jeg har lenge vært oppe i vanskeligheter og ikke fått til det jeg hadde tenkt meg. Det øker ofte frustrasjonen. Jeg tenker ofte at ingenting er tilfeldig fordi jeg ikke har kontroll på det som skjer, og må akseptere det som skjer med meg. Men jeg kan forsøke å få til å endre ting. Jeg vet ikke hva som ligger fram i tid, men kan gå inn med en riktig intensjon og innstilling for å gjøre noe godt. Jeg har valget om å blir frustrert og sint over at det gikk dårlig eller så kan jeg ha en riktig innstiling på at det som skjer får skje og jeg kan gjøre det beste ut av det og lære noe av det. For hvis jeg aksepterer det som skjer med meg, så vil jeg kunne la det passere meg, eller gi slipp på at jeg ikke fikk det til som jeg ønsket, fordi livet gir deg ting du aldri aner hvor kommer fra og det du skal få.

Det er ikke alltid at det som du synes er dårlig er ulykke og det som er bra er godt. Alltid er det noe som ligger bak, en slags visdom. Hvis du ser det så kan du lære av situasjonene og akseptere det som skjer med deg.

 

Skrevet av Amdjed Taleb

En bursdag med smak av baller

Ikke en helt A4-dag på huset; det er det for så vidt aldri. Fontenehuset finnes ikke A4, altså forutsigbart, aldri kjedelig, her liker vi å gønne på for å gjøre dagene spesielle. Spesielle for dem som er med på å prege kulturen på huset. Det kan alle som stikker innom og er med i husets drift kjenne på i kropp og i sinn; at deres tilstedeværelse gir rikdom til huset. Av og til markerer man av grunner folk som har bidratt i stor grad til stabiliteten og etterfølgelse av den gode Fontenehuset Oslo Øst-ånden. Nå har vi hyllet en som fylte ett rundt år. Vedkommende ønsket baller til lunsj, i form av fiskeballer, fiskeball, og da blir det ball. Vi har snakket om ball, laget masse baller, og kokt ball, til ballene har vi laget stappe. Det baller seg på med folk som spør «hva er det vi lager?» «Jo, dette er ball av hyse». Det har vært skrellet, kokt, raspet, og eltet i maskin, det har blitt stappet og mikset. Og ballene falt i smak, til ballene var det også Midtøstens mystiske musikk avspilt. Så denne lunsjen har vært en suksess, og en kulturell smeltedigel av vestlandsk og Midtøstens smaker og lyder; en kulturell morter av inntrykk og uttrykk.

Tekst av Christoball Rekstad

løpetur med Jan Andreas

Langstrakt på sofaen ligger jeg etter å ha fortært en god porsjon med kjøttkaker, poteter og ertestuing. Det var virkelig godt, tenker jeg for meg selv mens jeg ligger der halvdøsig og tom for energi. Skal jeg virkelig løpe den turen undrer jeg for meg selv. Det er jo helt greit å være litt snill mot seg selv. Kanskje se en halv-dårlig Netflix serie og drikke litt te. ‘Herregud, Jan Andreas! du kan ikke fortsette å ikke trene. Hva blir det ut av det i lengden a? Kiloene kommer mest sannsynlig til å legge seg på kroppen din og.’

Jeg får vel bare begi meg ut på denne turen på tross av at jeg ikke har løpt noe særlig på noen måneder. Kanskje jeg blir overrasket. I verste fall kan jeg jo bare gå, tenker jeg.

 

Jeg snører på meg skoene før jeg skal begi meg ut på den faste runden på skogstier i Østmarka. Snøen har nylig gått og det begynner å bli tørt og fint i marka. Bare noen små snøflekker fra vinteren ligger igjen i noen av skyggesidene. Men ikke større enn at det er et minimalt problem mht. å løpe i terrenget. Siden jeg skal løpe blåmerket skogsti snører jeg på meg favoritt terrengskoene Inov 8 X-talon. Det er jo tross alt en spesiell anledning, siden det er første tur på skikkelig sti. Tankene streifer til hvordan formen kommer til å være. Har jo ikke vært den flinkeste til å løpe i løpet av vinteren, men jeg får bare ta tiden til hjelp bestemmer jeg meg for. Og 1,2 og 3 der er jeg på vei med et steg etter det andre. Kroppen er som vanlig litt seig de første kilometerne. Leggene er stive og tankene spør om at jeg ikke bare skal gå en tur i det stedet. Da slipper jeg jo å bli så andpusten, og kan heller ta det i et mer behagelig tempo, høre på fuglekvitringa.

 

Men det blir ikke noe spesielt bedre fysisk form av det! Det er jo løper jeg er - på tross av mye sykdom de senere årene. Og det kunne vel kanskje vært godt å få kjent på fysisk anstrengelse etter en så lang periode som inaktiv. Jeg klarer omsider å vinne over de negative tankene da jeg begynner å ta fatt på den beryktede S-bakken. På toppen av bakken tar stien inn til høyre og tankene begynner å ha mer positiv karakter; kanskje skal jeg melde meg på et løp? Det hadde jo vært fint å løpe en halvmaraton eller kanskje litt flere orienteringsløp? Det er jo ikke så viktig med resultater lenger. ”Det viktigste er jo å delta”, humrer jeg for meg selv. Optimistk bestemmer jeg meg for å øke farten litt bortover sletta etter S-bakken. Det virker nesten som de gode tankene har gitt meg litt mer energi. Beina går rytmisk i takt som to trommestikker. Teknikken er ikke noe å skryte av, men det er heller ikke så halvgæli. Jeg kommer meg jo forholdsvis greit fremover, forestillingene om hvor tungt det kom til å bli, var helt klart verre en realiteten. Er det ikke ofte slik, tenker jeg. Nedover bakken til korketrekkeren møter jeg et ungt par som er ute og går tur med bikkja. Vi hilser på hverandre i øyeblikket vi møtes. Folk er så hyggelige ute i marka, tenker jeg.

Nå begynner jeg å komme til det stadiet hvor jeg skjønner hvorfor jeg har brukt så mye tid på å løpe opp gjennom livet. Det er jo så enkelt. Bare snøre på skoene for så å bevege seg for egen maskin. Hva kunne vært en greiere måte å holde denne kroppen i form på? Humøret er også betraktelig bedre. Smilet går nesten rundt i det jeg blir mer og mer andpusten. Kanskje jeg skal ringe Sondre og spørre om han vil løpe en tur med meg en dag. Jeg har jo ikke sett han på nærmere 3 måneder. Faktisk ikke siden jeg var sykehuset sist for to måneder siden. Vet du hva, det tror jeg at jeg gjør, bestemmer jeg meg for i det jeg løper inn porten her hjemme. ‘

 

En fin tur i marka konkluderer jeg med mens jeg stopper GPS-klokka for å registrer at jeg har løpt 8 km med en fart på 7min Per km. Nå er det bare å komme seg inn for å få seg noe kaldt å drikke og legge ut økta på strava. Takk for at du ble med meg på en tur i Østmarka.

Den svarte rullegardinen

Jeg har en sykdom, en helt unik og rar sykdom som dessverre er veldig vanlig. Det er en unik sykdom fordi det er den eneste sykdommen i hele verden som forteller deg at du ikke har en sykdom. Du er ikke syk, du er bare lat, dum, tiltaksløs, uansvarlig og fortjener egentlig ikke å puste inn lufta på jorda fordi du bare er til bry.

Sykdommen heter depresjon og er et vedvarende monster i mitt liv. Det er som om du er på et mørkt rom med en rullegardin trukket helt ned. Rommet er helt mørkt. Og den funksjonen som skal gjøre at rullegardinen går opp igjen er ødelagt. Uansett hvor mye du rykker og napper vil den ikke opp. Så da sitter du der i mørket da.

Depresjon er også unikt fordi du i sykdomsforløpet aldri tror du vil bli frisk igjen. Selv om du har blitt bedre 100 ganger før, klarer du ikke å tro at du skal bli det denne gangen. Du kan tro på det i teorien og se på faktaene du har med deg, men du klarer ikke faktisk tro på det, fordi du har en sykdoms-utløst feilkobling i hjernen.

Noe av det vanskeligste med depresjon er at det er en usynlig sykdom. Å ha en usynlig sykdom kan på mange områder være vanskeligere enn å ha en veldig synlig sykdom. Har du en synlig sykdom blir du tatt på alvor, du blir trodd, du får sympati og du blir sett. Med depresjon blir man ofte ikke trodd. Den lurer deg også til å tro at du ikke er verdt andres tid som igjen gjør det enda vanskeligere å komme ut av den, fordi du tror du ikke fortjener hjelp.

Medisiner kan i mange tilfeller hjelpe sammen med terapi, men det er et faktum at hvis du har hatt depresjon en gang er sannsynligheten større for å få det igjen. Jeg har hatt deprimerte perioder fra jeg var barn og føler at det er en for stor del av personlighetene min. Selv om jeg har jobbet mye med meg selv og blitt mye bedre. Det er en kamp jeg må kjempe resten av mitt liv.

Det har sine fordeler også, tro det eller ei. For når du endelig det endelig løsner og du klipper ned den jævla rullegardinen og kaster den i søpla og ser lyset for første gang på uker, da er lyset veldig sterkt. Livsgleden jeg har når jeg har våknet opp fra en tung periode og endelig kan kjenne på gleden av å være lykkelig kan faktisk ikke beskrives med ord. Jeg vet faktisk ikke om jeg ville valgt å ikke ha det sånn. For jeg setter virkelig pris på livet, de små tingene alle «friske» ikke tenker noe over.

Å våkne med en katt oppå seg, å kunne ha råd til å gå på restaurant, å nerde på vinmonopolet med de ansette og finne en digg vin, å se sola skinne over Markveien, å hilse på hunder på gata, å ta en lang varm dusj, å synge høyt til musikk mens jeg støvsuger og å le med en god venn. Livet har så utrolig mye flott å tilby. Og jeg begynner å komme til det punktet hvor jeg klarer å ta meg selv på alvor og å ta vare på meg selv. Å ikke sammenligne meg med andre, å ta hensyn til at jeg har et alvorlig handikap og at det er helt greit fordi jeg har andre kvaliteter som absolutt veier opp for dette handikapet.

Poenget er vel at det alltid er håp. Det ordner seg.

Tekst av medlem.

Sinnssykt

52634635_600096823791275_4435291922034065408_n.jpg

«Cecilie Kåss Furuseth møter unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig må hun overvinne sin egen frykt for å bli stemplet som gæern - for vi er vel alle mer enn diagnosene våre?.» kilde. nrk.no

En oktober dag kom NRK P3 til Fontenehuset på Tøyen,
de kom først for å få inspirasjon til programmet og fant oss via bloggen vi har på nettsiden vår. Her møtte de mange unge som hadde mye å dele, noen av dem var meg og Kevin.

De ble veldig interessert i eneggede tvillinger som er minoriteter og den ene lesbisk og den andre trans, vi var nesten ment til å bli med.

Etter mye om og men ble vi enige om at dette vil vi bli med på, vi sendte ut en melding og det gikk ikke lenge før vi fikk svar.

 

«Så kult å høre fra dere – både Maria og jeg snakket etterpå at vi håpet dere skulle ta kontakt»

 

Etter mye frem og tilbake med meldinger ble vi invitert til intervju, nå sto vi utenfor NRK sine hoved kvartaler og ikke viste vi hvor vi skulle være, nå vil jeg bare påpeke at begge har angst og at vi var begge veldig nervøse for hele filmopptaket og intervju. Vi fant endelig frem til hvilken bygning vi skulle være i og hvem vi skulle møte, NRK har mange etasjer og ganger, det var som å gå i en labyrint.

 

Vi hilste på kameramannen og damen som skulle intervjue oss, de fortalte oss lit hva de skulle spørre oss om og at de skulle være bak noen gardiner så vi kunne ikke se dem når hun spurte oss spørsmålene. Noe som var veldig befriende men kanskje litt rart, filmingen tok rundt 2 timer og vi var helt utslitt etterpå av å svare på så mange spørsmål og mange like spørsmål om og om igjen. 

 

Spol frem 5 mnd. etterpå og nå er det 2 uker til Premiere. Vi var heldige som fikk bli med å se 2 episoder av programmet bare for å få et lite innblikk i hvordan det blir.
Det var veldig fint og inspirerende å se på, Kevin og jeg blir sett på som noe som de kaller for «talking heads» så vi er ikke hovedpersonene som er med men vi er med å kommentere litt her og der.

Det er et viktig program som alle burde få med seg, premieren blir 11 Mars.
Alle episodene vil komme ut på NRK sin nett-tv.

 https://www.nrk.no/presse/programomtaler/sinnssykt-_1_6_-1.14425618

-KJ

Ung på Huset inviterte Ung Arena på besøk

Mandag denne uken hadde vi på Fontenehuset Oslo Øst ett kjempehyggelig besøk av to stykker fra Ung Arena Sentrum. De hadde ikke lange veien å dra, siden de holder til ved Familiehuset på Grønland. Det er ett t-bane stopp. Da de ankom Fontenehuset Oslo Øst var de overasket over hvor stort det var på innsiden fra hva det tilsynelatende syntes ut fra Tøyen Torg. Grunnen til det er at kun en liten del av Fontenehuset er synlig fra torget. Så det blir som en liten illusjon for de intetanende.

Ung Arena kom med en som jobbet som koordinator, det vil si at han har ansvar for at folk får vite om Ung Arena tilbudet. Han er med på å stake ut kursen som prosjektet skal ta og hvilke strategier de skal ha for å nå ut til flest unge. Det var også med en student.

Vi hadde ett skikkelig opplegg for dem, som inneholdt omvisning, en lunsj, overvære ett arbeidsmøte samt være med på Ung På Huset-møtet. Der de fikk en halvtime med å presentere seg selv, samt svare på spørsmål. Det var mange som var på Ung på Huset møtet for å høre om Ung Arena, det var tydeligvis mange som var nysgjerrige på hva det var.

Det er alltid fint å bli kjent med andre som jobber i samme felt som oss, og som er i samme bydel, Gamle Oslo. VI kan ta imot folk som blir for gamle for Ung Arena så vi blir for dem ett godt alternativ å tipse om. Dersom det er tilfellet. Siden ikke Fontenehuset driver med samtalebehandling kan vi tipse UngPåHuset-folk dersom det er ett behov om Ung Arena. På den måten server vi hverandre og drar nytte av hverandres nøkkelfunksjoner. Fontenehuset som ett klubbhusfelleskap, og UngArena som ett samtalested for unge voksne (mellom 16 og 25 år).

 

ung arena logo.png

 

Tekst: Christoffer

 

 

 

 

 

 

Valuable membership causes generous participation for serving others and yourself.

In this year marks an anniversary for many memberships. As I have made from my move to Oslo from Stavanger. I manage to make three memberships of specific kind that were important for my character build and genuine satisfaction as an individual. I have been now, a member of three quite distinguished and respected places, which have given me both nice experiences, and impactful challenges have shaped me. All these memberships have lasted for four years, and I do not regret any of them. All memberships have been four years now and they started in close frequency between them which makes a comparison a given.

I am a member of Fitness Express, which give me a stable and necessary reason to workout. To have a steady plan to have a wellness and fitness schedule. A schedule of max importance for me whom have a weight issue, I need to have stable routines and steadfast motivation to push myself to reach certain goals. To have a safe workout place where you feel comfortable with enough apparatus and space to move about. I feel when I do not do regular workout that it is bad for my mind, one does not cope when one have bad conscious for not doing regular exercise.

I am a member of Fountain House Oslo East, which has given me as a person plenty of valuable experiences, a place of belonging and a place to participate. At the fountainhouse you manage to give others and yourself a sense of purpose and will to work, not out of others needs but for personal growth and in a collegial environment which is the foundation for the clubhouse to function. As I am a person whom struggle with mental health issues and low self-esteem, fountainhouse gives me a purpose, which evolves to meaning which again takes a turn towards motivation. Motivation again turns towards engagement. Motivation and engagement are key words for my want and drive inside the house.

I am a member of Chateau Neuf, which is the student house for students of Oslo. To be part of an organization that wants to serve culture to people, that hosts events and give a reason for experiences fun and creates space for you to endulge in a multitude of cultural evnts for you to experience and also participate in its making, is so worth it. Give a place for students to experience culture in a rich, and varied output. A place to go for me to participate in quiz, be an artist host, serve a venue, be at service as both invaluable and enriching, give that 110 in a voluntary setting is worth everything. Moreover, one get cheap beer.   

Membership opens up avenues of opportunities which serves one purpose and that is growth. Growth of several paths in one’s own mental cabinet, being it motivation, engagement, empathy, willpower, self-esteem, cognitive stability.  A way to belong in something more than oneself and when you do not have a particular job to go to, a membership causes you to take responsibility and action in your self-development.

Membership is servitude and a will to belong in a social sphere of others influence, and where yourself can create a space for others to thrive.

That is the spirit of membership, the beehive of the society.

 Peter Christoffer “Orion” Rekstad

The Story of our Moments

Human beings are storytellers. It’s how we frame experience. We use metaphor to sort the world in our heads.

We also use these tales to describe the physical sensations, the feelings we have in any given instance.

Which one fits the moment you are in?

Here are some examples of how you can put words on your inner life:

I am safe, because I feel like I am being rocked like a baby in my mother’s arms. Then, I am on a ship going through a storm. I am frightened. It’s okay to live in that second story in your head. It is the reality you are going through. Put the words on the feelings. Live out the moment in a tale.

Now, be a tree gathering snowflakes. You are a part of nature. Be the bear looking for berries in the soft summer rain. You are looking for sustenance. A balloon, now, sailing up to the sky. You are light and carefree.

Now, though, you become a puzzle piece without edges and grooves. You don’t fit in. A whirling saucer at the amusement park. You are out of control; yet you embrace that feeling of being out of control. Now, you stare at a math problem for weeks with no solution in sight. You pull your hair out. As confused as could be.

Now you are walking through the woods, happily lost. At night, in your bed, you toss and turn, sleep far away. You are lonely and cut off.

Now, you are sitting with a friend on the pier. The sun is going down. His smile and words open up the sea, and you. You are not alone. The next day, you open your mouth to shout, but no sounds leave you. You feel powerless. Now, an engine in overdrive. You come close to danger. On a highwire, the world way down below. You are unafraid.

You are flipping through the channels taking stock of the messages about our world. You are overwhelmed. You are a hammer hammering a nail. You are strong. Then you are the bent nail. Crushed and beaten. You watch the children playing gleefully in the park. Hope is restored.

An honest metaphor, a little marker, can help us understand the specific moment we are experiencing.

But, now, think about altering the story. The storm you are in on that ship may be a metaphor for another kind of storm you are feeling right now. It’s possible to say this line: I am in the storm right now, but I am strong, and after a while I will be back on that pier with my friend watching the sun going down.

I am that bent nail. But, in a few moments that bent nail will begin to straighten and I will be standing tall again.

Av: Rob Crane

Den umulige oppgaven

Når jeg er deprimert klarer jeg for eksempel ikke å dusje, lage middag, gjøre husarbeid, gå ut og handle, eller svare på epost. På det verste er det vanskelig å komme seg ut av sengen. Alt virker så meningsløst. Dette er oppgaver som er bagatellmessige og enkle å utføre når jeg ikke er deprimert.

Jeg trodde lenge jeg bare var lat og udugelig som ikke klarte å utføre enkle oppgaver. Jeg hadde negative tanker som fortalte meg at jeg ikke gjorde det fordi jeg var lat. Disse tankene var overveldende. Det å ikke klare og utføre det som for andre mennesker som ikke lider av depresjon er en enkel oppgave førte til skyldfølelse og skam. Det ble en negativ sirkel. Jo mindre jeg greide å gjøre, jo mer skam følte jeg, og jo mer deprimert ble jeg fordi jeg følte meg udugelig.

Så leste jeg forleden en artikkel om The Impossible Task, Den umulige oppgaven, som forklarte at dette er en måte depresjon kan manifestere seg på. Jeg ble så lettet! Det er depresjonen som er skyld i at jeg ikke klarer å utføre visse enkle gjøremål; jeg er ikke bare lat og udugelig. Depresjon suger energien ut av en. Selv enkle gjøremål blir umulig å utføre.

Etter at jeg leste artikkelen om Den umulige oppgaven stilnet endelig de negative tankene som sa jeg bare var lat og udugelig. Det var en lettelse å oppdage at jeg er ikke alene om å slite med dette. Det burde snakkes mer om Den umulige oppgaven. Ingen av mine terapeuter som jeg har hatt opp igjennom årene har snakket om at dette er en vanlig måte depresjon kan manifestere seg på.

For folk som ikke sliter med depresjon kan det være vanskelig å forstå at det i depressive perioder er oppgaver som er umulig å utføre. Det er jo så enkelt for dem. Jeg har fått høre: «Det er jo så enkelt, hvorfor gjør du det ikke?» og «Det er bare å ta seg sammen og gjøre det.». Dette hjelper ikke. Det får meg til å føle mer skam over at jeg ikke klarer å gjøre disse oppgavene. Jeg skulle ønske at folk isteden spurte om det var noe de kunne hjelpe til med.

Når du ikke klarer å utføre enkle gjøremål er det fordi du er deprimert og bruker all energi på å takle dette. Du er ikke lat eller udugelig. Det er viktig å være snill med seg selv når man har umulige oppgaver, og ikke dømme seg selv.

https://www.independent.co.uk/life-style/depression-impossible-task-symptoms-sadness-twitter-a8515436.html

Skrevet av Elin B. Stokstad

Juletider


 

Jula er en fin tid for mange der man utveksler gaver og tilbringer tid sammen med venner og familie. Mange forbinder julen som en kjerne tid for ro, god mat og nestekjærlighet. Det kan bli veldig mye julegave shopping og finne de riktige gavene til de enkelte. Mange bruker litt ekstra penger for å kunne glede andre med fine ting. Men når selve julaften inntreffer, senker roen seg ned i alle hjem. Det kan dukke opp noen negative sider ved å jakte på den perfekte julegaven når det gjelder det materialistiske konseptet ved julen.  

 

Det har blitt en tradisjon for familietid og kjernetid med de nærmeste i juletiden. Å feire jul trenger ikke å være religiøst, selv om det er det mange forbinder tiden med. Det er en veldig fin tid der man får slappet av etter den hektiske starten på høsten i hverdagen med både jobb, studier eller familie.

Det kan dukke opp noen negative sider i juletiden i jakten på den perfekte julegaven. Ofte dukker det opp et stort press der man må bruke mest mulig penger og nesten konkurrer med andre om å gi den beste gaven. Gjerne konkurrere om å vinne kjærligheten til barna eller familiemedlemmene. Det har blitt en tid med materialistiske verdier der mange gruer seg. I tillegg så er det mye kjøpepress der det er mye reklame og julestimulering lenge før selve høytiden. Det påvirker meningen med høytiden og det budskapet man skal sende. Igjen fører det til at man ikke fokuserer på den egentlige tradisjonen med kjernetid med familien rundt et godt måltid og nestekjærligheten som man skal egentlig dele.

Slik er opplevelsen av høytiden for mange. Mens for noen blir denne opplevelsen av julen til en vanskelig tid. Noen av julens aktiviteter innebærer gaveutvekseling, oppvarting med god mat og drikke, især da alkohol, og smågodt.  Som en resultat, kan en del foreldre og familiemedlemmer fort drikke store mengder med alkohol, noe som kan være ødeleggende for høytiden, spesielt for de minste. Ettersom mange foreldre og andre familiemedlemmer drikker en del alkohol, kan det ødeleggende eller utfordrende for de som er tilstede, gjerne barna. Vold og konflikter er også en del av den vanskelige tiden hos mange familier. En vanskelig aspekt er at man kan føle seg utenfor dersom man ikke har råd til å ha en jul. Mange tar det som en selvfølge å kjøpe dyre gaver og ha koldtbord med masse god mat. Når man som foreldre ikke har den muligheten til å gi barna eller andre familiemedlemmer denne muligheten, føler man seg alene. Gjerne fordi de aller fleste tenker på seg selv og sin familie med så mange muligheter som mulig, vil det derfor tære på de foreldrene som er uten midler. Det skaper dårlig stemming hjemme. Mange begynner å ruse seg eller drikke mye alkohol. Noe som kan gi voldelige reaksjoner som går utover barna og resten av familien. Dette skjer gjerne i hver høytid, og ikke bare ved juletider. Dette kan gi traumatiske opplevelser for familien som oftest. Ensomheten og depresjoner kommer inn ved juletider eller ved påminnelsen av julen, og traumene vekkes og man kan gjenoppleve dem. Det blir en evig sirkel som man ikke kommer seg ut av. De fleste føler på en skam fordi de ikke har råd til feiringen eller er utenfor samfunnet. Man kan føle seg alene og ensom fordi man føler at ingen bryr seg om en. Alle er opptatt med sitt, ettersom det er en kulturell tradisjon å feire jul med mat og gaver. Spesielt er det en sterk følelse av utenforskap når det ikke er en del av ens religiøse overbevisning om selv om mange som feirer julen ikke er nødvendigvis religiøse. Da blir det en ekstra vanskelig tid. Naturligvis blir det ekstra hyggelig når noen inviterer deg på julemiddag selv om du har følt de utenfor mange år. Det blir derfor litt rart, men samtidig hyggelig erfaring. Det kan ofte være sånn at du ikke har et godt familieliv der du tilbringer tid med de nærmeste så mye som du ønsker. Man blir selvstendig, og tar selvstendige valg som å flytte hjemmefra. Man gjør de endringene man vil få til når det gjelder å ta bort de vanskelige delene av livet og man gjør så godt man kan. Dermed blir det ekstra godt å havne i en situasjon der man føler seg inkludert rundt høytidene og festligheter i de nye omgivelsene og menneskene man knytter seg til.   

 

 

Skrevet av Amdjed Taleb