Hvasser 2018

Hvasser 2018

P1040354.JPG


En feriesugen gjeng dro fra Tøyen til hyttelivet på Hvasser; det er blitt en tradisjon på fjerde året. Det er mange som mener at det er sommerens paradis. Vi leide 13 hytter rundt et hyttetun og bodde 2 personer på hver hytte. Det er fine turmuligheter til noen nydelig strender. Og når været er som i år, med nydelig badevann og brennende sol, hjelper det ikke bare å kjøpe solkrem, men man måtte smøre seg også. Undertegnede fikk føle dette da han til slutt ble rødhudet, men det gjorde ikke noe så lenge stemningen var på topp. I år leide vi sykler. De som ville bruke det syklet helt til «verdens ende». Vi som ikke ville bli med gikk heller på stranda, der vi badet og ble brunere, eller rødere. Etterpå gikk turen videre til klatreveggen for de som hadde lyst til det. Etter middag var det tid for kubb, ringspill, forskjellige kortspill og «ryktet går». Det ble ikke noe makrell i år, så vi måtte ta til takke med å grille torsk og laks, men det var godt lell! Etter tre dager måtte vi sette kursen mot Oslo igjen, men det var også greit. Da kom nemlig regnet. Alt nå gleder jeg og flere av oss til neste års hvassertur.

 

Tekst: Bjørn

"Love, Simon"

Love Simon poster.png

I de siste årene har mange av de store filmene på kino vært etterfølgere i forskjellige «franchises». Produksjonsselskapene i USA kaster mye penger og håp mot at film nr. 5 i en etablert filmserie skal skape nye kommersielle rekorder, og ofte har de gjort det. Den sirkelen fortsetter og fortsetter år etter år. De nye filmene er jo underholdene, og det er selvfølgelig viktig for en film, men det er ikke like ofte at de skaper store samfunnsdebatter utenfor fangruppene. Det trenger de nødvendigvis ikke heller, men film (og TV serier) er et unikt medium, der skaperne har mulighet til å lage historier som ikke ellers blir fortalt i samfunnet, og hvor de også kan lage drama på en så emosjonelt engasjerende måte at hele samfunnet snakker om det som skjedde.

I 2018 har «Love, Simon» hatt premiere. Den amerikanske filmen, som ikke er en del av en «franchise» (ikke enda, i hvert fall), forteller om en helt normal gutt (Simon) som har en helt normal hverdag, med ett unntak: han er homofil, og ingen vet det. Elever på skolen han går til har startet en blogg der folk kan legge ut anonym informasjon, og en dag legges det plutselig ut et innlegg av en annen gutt, som skriver at hans hverdag er utfordrende på grunn av sin legning. Jeg gir en norsk oversettelse av det viktige budskapet i innlegget: «Noen ganger føles det som at livet mitt er et pariserhjul. Et øyeblikk er alt bra og jeg er på topp, det neste er alt elendig og jeg er på bunn. Om og om igjen. Fordi mye av livet mitt er flott, men ingen vet at jeg er homofil». Den setningen kjenner Simon seg igjen i, og han sender kjapt en melding til den anonyme epost-adressen som står som utgiver av innlegget. Han får svar en annen dag, og gjennom hele filmen ser man meldingene som blir sendt mellom dem. Simon prøver hele tiden å finne ut av hvem på skolen det egentlig er han skriver til.

Filmen har en slags to-delt historie derfra. Den ene viser at en medelev (Martin) på skolen ser epostene Simon har sendt og truer med å fortelle skolen om innholdet hvis ikke Simon gjør som Martin vil. Den andre viser Simon gradvis åpne seg mer om sin legning til hans venner og familie. Simon får positive øyeblikk innimellom i filmen, som en scene hvor en jente viser full aksept og støtte etter at han kommer ut av skapet til henne, men dramatikken blir betydelig sterkere etter hvert som de to forskjellige historiene går mer og mer imot hverandre. Det kommer til et bristepunkt når Martin faktisk offentliggjør seksualiteten til Simon til hele skolen. Det blir scener fulle av fortvilelse og gråt, men, uten å avsløre spesifikt hva som skjer, så blir det en positiv avslutning på filmen.

Skuespilleren som har rollen som Simon sa i et intervju med TV-verten Ellen DeGeneres at filmer som «Love, Simon» gir en unik mulighet til å skape samtaler. Og det er akkurat det jeg sa på starten av dette innlegget også. Vi har sett det før med vår egen norske serie «Skam», som tok hele verden med storm i slutten av 2016 med romantikken mellom Isak og Even. Men «Skam» handlet ikke bare om homofil kjærlighet; den hadde flere sesonger som tok opp mange andre utfordringer i tillegg. Både «Skam» og «Love, Simon» viser sider av samfunnet som man ikke ofte ser på TV-skjermer, men som er utrolig viktig at folk faktisk får sett. «Love, Simon» er den første filmen om homofil tenåringskjærlighet produsert av et stort produksjonsselskap i USA, og det er en stor milepæl! Heldigvis står den ikke alene om å takle det temaet heller. Prisvinnende komedie «Modern Family» har fullført sin 9. sesong på TV i USA, og har vist forholdet mellom mennene Mitchell og Cameron. Dette er store fremskritt, der man får normalisert homofile forhold. Og kanskje, forhåpentligvis, vil man kunne se flere homofile par på store TV-serier og filmer om bare noen få års tid uten at det i det hele tatt skaper noen overskrifter om hvor unikt det er. Det er i hvert fall noe jeg håper på, og slik som industrien går nå, virker det som at det er oppnåelig.

Skrevet av anonymt medlem

Fagdagen på Fontenehuset Oslo Øst

Mandag 28 mai inviterte Fontenehuset Oslo Øst i samarbeid med Fontenehus Norge til fagdag i lokalene til Fontenehuset Oslo Øst på Tøyen. Det skulles holdes seks forskjellige foredrag med tilhørende gruppearbeid. Heldigvis fikk vi hjelp av Fontenehuset Rygge, Fontenehuset Hønefoss og det andre Fontenehuset i Oslo til og holde foredragene. Men der var mye forberedelse, mange  e-poster som skulle sendes og mange spørsmål måte besvares, det måte også til en del ommøblering til. Faglig sett var fagdagene en stor suksess, men de forskjellige workshopene kunne godt være lengen Men dagen ble en stor suksess ikke minst for vårt eminente kjøkken, til og med værgudene var på vår side. Først kl seks begynte det å regne, da var fagdagen over, men noen av oss gikk å tok en brus og en fortjent pust i bakken. Det er ikke alle som kan holde en fagdag to måltider for 133 kollegaer. Fagmessig var det også en suksess. Så en stor takk til alle dere som var med gjøre den dagen til en stor dag for meg og mine nærmeste kollegaer som jobbet med dette.

 

Skrevet av Bjørn.

God dose pop – sunget på norsk

For disse ører

Hva vil kategorisere som god pop? Smak og behag, det føles godt og det behager sjel. Men er det bare på grunn av behaget som gjør at musikken blir hørt. Blir gitt den oppmerksomheten som gjør den bedre enn gjennomsnittet, som gjør at den blir gitt den dose oppmerksomhet som den føler er fortjent. Behag er elementet i musikk som gjør at man lener seg tilbake, men det er ikke nok i sin helhet, som skal være til for å befeste seg med sine kroker (hooks) i hjernebarken.

God pop bør også pirre, litt som en klype cayennepepper pirrer på tungen, så er det elementer i god pop som spiller tandem med det elementet som skaper behag. I Norge er det god tradisjon for den gode pop, som skiller seg fra den verdslige pop. Verdslige pop er den gemene pop som kommer og går, som blir en del av sendeflaten på radio, og som surrer og går og som er jevnt over grei.

Så er det pop som POP, som gir fra seg noe sonisk og selvsikkert og som av og til også kan betegnes som musikalske trender der enkeltnavn ikke står alene for kvaliteten men at det er en jevnt over god generasjon med pop som utarter seg.

Pop på norsk har hatt sine helter. Og som har vert gode leverandører for den gode POP. Her blir det vanskelig å overse Jahn Teigen som gjennom fire tiår har gitt Norge fantastiske melodier, kroker som fester seg til hjernebarken, og noe som pirrer. Det som kjennetegner Jahn og kanskje den gode norske poppen er, Jahn sin smak var aldri fremmed for progråkk, eller kunstpop. Dette gir Jahns pop en pirrende og uforutsigbar kant som påvirker melodikurvene i sangstrukturen. Blir litt mer vågalt.  Etter Jahn lover jeg å nevne dr Trond-Viggo Torgersen som den gode leverandør av pop som har dette lille ekstra. Spesielt sangen «Tenke Sjæl» er av god norsk pop magi.

Humor, satire og barneplate har lenge vert gode samarbeidende elementer i norsk pop-utvikling og særpreg. I de nevnte over Jahn og Trond Viggo sin del har vunnet mye på at budskapet og snerten i sangene både er rettet mot barn, barnet i deg og til også en aldrende befolkning. Her er det neste umulig og ikke hylle Knutsen og Ludvigsen, som er selve fotnoten på inspirerende god norsk pop, som også har appellen som musikk rettet mot barn, men som ikke er laget til noen spesifikk aldersgruppe men til snittet av befolkningen.

1 anbefalt sang fra nevnte artister, "Tenke Sjæl" av Trong-Viggo, "Optimist" av Jahn Teigen og "Savnevise" av Kuntsen og Ludvigsen.

No. 4

 Arch recrods

Arch recrods

Som en god, ny og friskt pustende og høyst relevant er No 4, en umiddelbar referanse som den moderne arvtager for den gode norske pop. Magi er sjelden ett ord som kan beskrive noe virkelig. Musikken til No. 4 er for all del reell, virkelig og troverdig. Solid håndverk av særs gode sanger. Det funker så fint at også noe uvirkelig fremkalles, en myk oase av noe som gjør at tankene trekkes mot fantasien, og skyelandet. Solfriskt, helt fabelaktig vokal som er så deilig at det lett kan kalles den kuleste stemme i landet.

anbefaler albumene: Henda i Været og Hva Nå.

Gode artister og sjekke ut er: Kaja Gunnufsen, Razika, og Sondre Justad.

 Av Christoffer Rekstad

Mil etter Mil

Holmenkollstafetten er "vårens vakreste eventyr", men jeg vet ikke! Dette er 8. gangen vi er med og vi har alltid kommet til mål. I år lå vi an til å forbedre fjorårets rekord med 15 min, før den løperen vi hadde på 12. etappe gikk på trynet bokstavelig talt. Han brakk nesa, begge skuldrene og et ribbein. Så årets stafett endte med blålys til legevakta, og det er den første gangen vi har brutt Holmenkollstafetten. Den uheldige løperen må operere begge skuldrene, men nesa og ribbeinet må lege seg selv. Det er ikke "bare bare" å ikke kunne bruke armene. Men med litt hjelp og litt ironi går det med et nødskrik! Vi får håpe på mer hell til neste år!

 

Tekst: Bjørn

Skriveverksted

 

Skriveverksted: møteplass, sted for å finne sin kreativitet, nye tanker og utvikling av evnen til å uttrykke seg. Tilbudet er lavterskel og sosialt.

 

Forskning har vist at 20-minutters skriving gir en positiv effekt for hjernen, sjelen og humøret.

Robert C. og Arne E. er lærere og forfattere, og har det siste året drevet et skrivekurs på Fontenehuset i Oslo. Og nå har vi begynt å holde kurs på Dagsenteret 31B, Oppsal Frivillighetssentral, Cafe X og K1 Bygning her på Tøyen.

Robert C er et medlem av Fontenehuset Øst, og Arne er et medlem av Fontenehuset i Oslo.

Verkstedets deltagnerne sitter sammen i en time, og vi finner skrivetemaer gjennom diskusjon eller lesing av tekst.

Etter det starter vi med en 20-minutters skriveoppgave. Deltagerne kan dele deres tekster om de vil, og alle tilbakemeldinger blir gitt på en konstruktiv måte.

Det blir ofte sagt fra deltagerne at opplegget førte til mer felleskap og nye venner, og har gjort dem lettere til sinns.

De som har tatt våre kurs sier at de har utviklet seg språklig, og fått mer tro på egne evner både personlig og profesjonelt.

De også sier at Verkstedet gir dem et ‘kickstart’ – at det har redusert hindringene til deres kreativitet. Mange har større ambisjoner nå når det gjelder kreativ skriving.

Vi har søkt penger for prosjektet gjennom ExtraStiftelsen og håper at vi får støtte. Vi syns at det er gøy å drive med på Verkstedet og vi ser mange muligheter for vekst.

 Tekst av Rob og Arne

          

 

Tur til Gjøvik

Tirsdag 13. mars tok Thea og jeg toget til Gjøvik. Vi skulle besøke Fontenehuset Gjøvik og hjelpe dem med oppsett og bruk av klubbloggen. Etter en flott togtur gjennom et vakkert vinterlandskap kom vi fram til Gjøvik hvor vi ble hentet med bil på stasjonen. Fontenehuset Gjøvik ligger i et gammelt hotell og har et lyst og fint lokale med en flott resepsjon og vakker utsikt over Mjøsa. Vi koste oss med kaffe og introduksjon før vi fikk en deilig lunsj med Pizza og salat. Det var fullt av liv den dagen vi var der, det var flere besøkende utenom oss, vi kom visst på den travleste dagen hittil. Fontenehuset Gjøvik åpnet i februar og har allerede 17 medlemmer med ca. 10 stykker innom hver dag.

 Utsikt til Mjøsa   

Utsikt til Mjøsa

 

Etter lunsj satte vi oss ned med klubbloggen og snakket om hvilke rutiner vi har og svarte på spørsmålene som ble stilt. Fontenehuset Gjøvik er allerede godt i gang med bruken av klubbloggen og det var ikke mye vi kunne tilføye, men det er jo alltid greit med litt bekreftelse på at det som gjøres er riktig.

Toget hjem gikk fra Gjøvik kl. 15.30 og vi hadde en god tur hjem selv om toget ikke var like flunkende nytt og fint. Alt i alt var det en veldig hyggelig tur hvor vi møtte mange gode og flinke mennesker. Det er veldig spennende å besøke et nystartet hus, det minnet om hvordan det var her på huset i starten. Det gjorde godt å komme seg ut av gryta og få litt frisk luft. Jeg kommer tilbake hit til huset med ny energi!

 

Skrevet av: Øystein

 Thea og Øystein med hyggelige folk fra Gjøvik   

Thea og Øystein med hyggelige folk fra Gjøvik

 

Hair

 Foto: lånt fra http://oslonye.no/hair/

Foto: lånt fra http://oslonye.no/hair/

Så var det tid for årets første kulturelle innslag. 8. februar kl.16:00, etter jobben, dro 13 av oss ut på Yaya's der vi spiste et godt måltid. Vi opplevde "monson storm" innendørs, men da vi kom ut var det 10cm nysnø. Vi gikk i snødrevet derfra til Oslo Nye Teater der vi møtte 6 nye teatermennesker. Hair er en musikal fra slutten av 60-tallet der et fredelskende hippiemiljø møter Vietnamkrigens grusomhet. Fin musikk, litt dårlig oversetting, men ellers bra skuespill og teknisk utførsel. Det var en koselig torsdagskveld, det var vi alle 19 enig om. Når teateret var over og vi skulle hjem hadde snøværet gått over i regn og sludd. Heldigvis gjorde ikke det kvelden til en skandale.  

Tekst: Bjørn    

Dark (Netflix Original) review

Recommendation

Dark (2017 - )

Dark is a series developed by Netflix, of German language – its spark real genuine joy for those who love cryptic mystery noir. From the start, we are directly sett into why it is called dark, very little lights are used in this series. Some of the series is in forests, caves and darkened houses, which makes sure the visibility kept short. Sometimes it is quite difficult to spot anything, especially on a mobile phone screen. We become to know some core families and affiliates, to whom we are supposed to care for or keep notes on their whereabouts. You never know quite whom to route for or whom is redeemable, cause they all do actions or ignore stuff which makes one question their morality or ability to see causes of action. Concepts which surronds Dark are “time” and “space”, “duality”, “mortality” “Oedipus complex”, and Fredric Nietzsche, also questions surrounding enviroment and the rice of nuclear power as source of energy is themes in the series. The quality of Dark lies in the acting and pacing alone makes it a good series to watch. It do not rush nor drags any points. The series manage to hold on to its concept and both be entertaining, exploring and philosophical. Feeling of being constantly unsure on where the show goes next becomes a driving force for the series. It manages to complete a full 10 episodes season with enough tension and cliff hang to continue on next. Fans of Stranger Things will find this to be less funny yet still as mysterious and thrilling. Lots of things to think about and to theorise for those whom like a little mystery and quirky stories to wrestle with.  

text Christoffer Rekstad

daaark.jpg

https://www.tjtoday.org/23292/entertainment/dark-netflixs-latest-thrilling-and-somber-stranger-things/

Fontenehuset Bærum

 Foto: Bjørn

Foto: Bjørn

Den 12. februar dro velikeholdgruppa fra Fontenehuset Oslo Øst til unnsetning til Bærum for å bistå i kampen mot ekko i kantina. Vi hadde fra før montert opp 6 lydplater i taket og i dag skulle vi montere opp 4 nye. Mediagjengen hadde også hevet seg på turen til Bærum. Fontenehuset Bærum har laget sin første husavis «Fontena», og i den forbindelse ville vi personlig gratulere med en glimrende første utgivelse. Vi hadde også med to ergoterapistudenter. Det å se et nytt Fontenehus kan være interessant og lærerikt fra deres synspunkt. Fontenehuset Oslo Øst er fadderhus til Fontenehuset Bærum så det er ekstra gøy å se at det fint med dem. Vi heier på dere!

Tekst: Bjørn

 

Ung på Huset

«Ung på Huset», hva er det egentlig?

«Ung på Huset» er et tilbud vi har her på Fontenehuset Oslo Øst som opprinnelig startet som et prosjekt for å få flere unge ut av isolasjon. Prosjektet startet tidlig 2015, og har vært en stor suksess helt siden. Prosjektet ble startet opp av et medlem og en medarbeider som gjerne ville se flere unge på Huset. De hadde en idé og en god idé viste det seg å være. De presentere ideen for Extrastiftelsen, og det viste seg at de likte ideen godt. Vi fikk derfor midler for 2 år til prosjektet.

Vi håpet å få 5-6 unge medlemmer innen det første året, hvor vi endte opp med dobbelt så mange. I dag er vi over 100 medlemmer, og tallet forsetter å stige. «Ung på Huset» har vært et fint tilbud for mange, men det er også unge medlemmer som ikke har ønsket å ta del i tilbudet. Tilbudet er åpnet for alle i målgruppen, og de kan komme og gå som de ønsker.

Mange av de unge medlemmene kommer på huset uten en klar idé om hva de ønsker å gjøre. Derimot, etter å ha vært her en stund, blir de mer bevisste på hva de vil og hva de kan få til. Vi ser at med tiden er det mange av de unge medlemmene som vurderer å ta opp studier eller jobb. For noen er Overgangsarbeid en fin start for å komme seg ut i arbeidslivet igjen.

Hver torsdag har vi ”Ung på Huset”- møter, som gir alle de unge en fin mulighet til å samles. På møtene snakker vi om alt fra prosjekter til hva vi skal gjøre på de sosiale kveldene.

Sosiale kvelder, hva er det, spør du kanskje? En torsdag i måneden møtes de unge etter arbeidstid for å finne på noe hyggelig sammen. På disse kveldene gjør vi mye forskjellig, avhengig av hva medlemmene ønsker. Noen ganger er vi på Huset og lager mat og spiller spill, mens andre kvelder er vi kanskje på bowling eller på kino. Disse kveldene gjør at de unge kan komme sammen og bli bedre kjent. For enkelte av oss er disse kveldene ukens høydepunkt, for noen til og med månedens!

«Ung på Huset»-tilbudet har pågått i snart 3 år, og vi føler oss heldig som får være en del av det. Vi kan bare snakke for oss selv når vi sier at livene våre har forbedret seg etter å ha kommet på Fontenehuset. Vi ønsker alle unge voksne velkommen til å bli en del av tilbudet.

Tekst: Aylin og Fredrik

Tanker

 Foto: lånt fra https://pixabay.com/en/forest-ecology-tree-magic-story-2255569/

Foto: lånt fra https://pixabay.com/en/forest-ecology-tree-magic-story-2255569/

Jeg synes det virker som folk har lyst til å være vennligere mot hverandre nå for tiden enn på en lang stund. Jeg sier dette fordi jeg merker det i den mentale biotopen jeg befinner meg i. Selv om hver dag er forskjellig og alle ikke alltid er like kule, skal jeg ta en vurdering etter å ha loddet forskjellige stemninger på forskjellige dager. På meg virker det som om folk ønsker en god og fredelig verden og at majoriteten slett ikke ønsker at vi skal ha det kjipt. I Norge kan vi leve side om side også med de som kommer utenifra og som det er mange av som har noe positivt å tilføye oss.

Det er mye som burde vært annerledes; klimaet får vi ikke gjort noe med, heller ikke krig og krigstrusler, fattigdom og sykdom. Men, tross alt virker det som flere ønsker å være medmennesker som er et bra utgangspunkt for mange ting. Dette kan fungere som et springbrett til å viske ut rasistiske holdninger og religionsmotsetninger. Bak religionen ligger store åndelige perspektiver og jeg har en stor drøm om at folk kan forstå at det er dialekter med samme utgangspunkt titusenvis av år tilbake i tid. Revolusjoner må skje i oss og vi trenger verken misjonærer eller kriger uten å lære oss måtehold og fordeling av godene, dyrke jorda, rydde opp i forurensningene, lage nye økonomiske systemer og lage teknologiske, økologiske løsninger i samspill med naturen.

Tekst: Trygve

Skepsis og undring som ble til en suksess – Shakshuka.

Veien til Shakshuka.

På fredag ble Fontenehuset Oslo Øst presentert ett nytt ord å forholde seg til på menyen. For da ble det laget en mystisk rett som ingen helt skjønte hva var for noe. Denne retten heter Shakshuka og det er ikke så lett å se for seg kun ved å lese navnet. Den høres eksotisk ut men er ikke så lett å plassere geografisk.

Rent teknisk er Shakshuka en pytt-i-panne, på den måten at det er noe man lager hvis man rester til overs, dersom restene er fra en taco, eller inneholder tomatsaus, bønner, løk og chili. Dette er en type comfy-food som bare roper etter å bli prøvd. Passer svært godt i de fleste dager i uka, men aller helst en dag man har har rester fra tacos eller har hermetiske tomater i skapet.

Det spesielle med Shakshuka er at det er speilegg som du dropper oppå den flytende massen. Hvis du har en stekepanne med den tilberedte maten så kakker du egget og tilfører speilegget oppi, slik at den posjeres i det røde havet av tomat og bønner.

Shakshuka starter med at man sauterer løk i stekepannen, til den blir gyllen. Du kan ha gul løk, sjalottløk, og hvitløk.  Enten 100% gul løk, og hvitløk eller 60/40% gul løk og sjalottløk med hvitløk.  Du kan velge om du vil ha fersk chili også, men i oppskriften vi fulgte så benyttet vi helle chiliflak, en kan også drysse litt cayennepepper, alt ettersom man føler for det. Toleranse for sterkhet bestemmer hva en selv ønsker å tilføre retten av chili.

Noen oppskrifter har bønner andre har ikke, men det er egentlig ikke noen regel på hva slags suppliment man tilfører i en Shakshuka, siden det er typ comfy-food så er det eneste som setter grensen er preferansen, måteholdet og balansen av smaker. Vi valgte å ha hvite bønner, som var ferdig fuktet. En kan også ha squash, auberginer, gulrøtter og selleri bl.a. De viktigste ingrediensene i en Shakshuka er løken, tomaten og egget.

På toppen kan man servere med ferske urter, helst persille, men der kan man også velge etter egne preferanser.

Hvis man lager til mange så funker det også å lage de i komfyr med varmluft, men det skal helst lages i en jernstekepanne, men det funker også med teflon.

 

 bilde: Kjøkken

bilde: Kjøkken

 

Ingredienser til 4-6 personer

4-6 Egg (porsjeres/tenk speilegg) (slipp egget oppi pannen, etter at du har hatt oppi, løk, tomat, bønner og krydder, fordel eggene på hver sin del av pannen slik at alle personer får ett speilegg hver)

2 løk (eller 1 løk og 3 sjalottløk)

2 fedd hvitløk

4 tomater (skålder av skinnet, snitter ett kryss på toppen og kokende vann)

2 hermetiske bokser hele tomater (for fargen sin skyld, blir litt mer rød (om man ønsker det))

1-2 ss. olivenolje

2-3 ts røkt paprikapulver (som du drysser over løken når den har blitt gyllen)

1 boks med bønner (cannelini bønner, gryte bønner eller annen type bønner funker altså)

Krydder - Spisskummen (cumin) (ikke karve som er spisskum), chiliflak, tørket oregano, og litt cayennepepper. (dette har du oppi tomatsausen når den varmes opp i pannen)

10 gram fetaost som du drysser over eggene før servering

Salt og malt sort pepper.

 

Tekst. Christoffer Rekstad

Også samles vi på Tøyen

 Foto: lånt fra pintrest

Foto: lånt fra pintrest

Det var en gjeng med håpefulle fontenehus-folk, over tjue i tallet som var samlet for å tilbringe de siste timene av 2017 sammen. Tilstelningen begynte offisielt kl.20:00. Det ble servert en nydelig viltgryte, potetmos og rosenkål. Vi var alle litt for mette da desserten kom, sjokoladepudding med vaniljesaus. Kl.23:30 låste Petter huset for siste gang da han starter i ny jobb på Fontenehuset Bærum 3.januar. Etter hvert dro vi opp til Tøyenparken for å se på fyrverkeriet. Og i år både så og hørte vi fyrverkeriet, i motsetning til i fjor hvor vi kun hørte det. Det ble i overkant litt mye bråk, men det gikk bra. Kl.00:00 ga vi alle hverandre en nyttårs klem, der vi også ønsker hverandre et godt og givende år. Jeg tror vi går et spennende år i møte for hver av oss, men også for Fontenehuset Oslo Øst. Vi ble stående å så på det praktfulle fyrverkeriet en stund til og gikk så ned mot Tøyen, der vi tok farvel og dro hver for oss. Alle syntes det er en koselig måte og feire nyttårsaften i regi av Fontenehuset Oslo Øst. Jeg gleder meg alt til neste år!

Nyttårsklem fra Bjørn

En klassiker på Fontenehuset Oslo Øst – Terteskjell, en smak av nostalgi

 foto Christoffer Rekstad

foto Christoffer Rekstad

Det hender, av og til at vi slår til, at vi henter frem de retter som har vært på Fontenehuset i all den tid den har vært i drift. Muligens den retten som har hatt lengst levetid og huskes godt på huset.

«Det er en nostalgisk smak over det»

hilsen Marléne

Terteskjell er en levning fra gamledager, fra det glade 80-tallet. Da a-ha toppet hitlistene verden over, permanent og hockeysveis var i vinden. Da var det også alskens retter som inneholdte fiskepudding, reker, gulrøtter og erter. Fra kabaret, til fiskepinner og ikke minst terteskjell.

Hva er det som befinner seg i terteskjell, joda her er det hvit saus, som er laget fra bunnen av. Det er erter, gulrøtter som er skjært i terninger. Og til pynt er det vårløk og dill. Fiskepudding og fløtepudding samt reke i lake. Dette er en sann glede å spise samt vekker en fin dose gode samtaler og kommentarer.

«Det er litt rart dette her»

Hilsen kjøkkenenheten på Fontenehuset Oslo Øst

Mer enn en hyggetur over vidda.

 

En anmeldelse av «Den 12. Mann».

Ankommer Vika kino, har kjøpt billett på forhånd på mobilen, har begynt å venne meg til det. Har en god tone med ansatte bak disken, som husker at jeg er kinoplussmedlem, som er imponerende av den grunn at de har mange gjester innom. Kjøper kinogodt og forbereder meg på å se film. Setter meg til rette for å se finne ut, eller han som vil ha setet sitt ser at jeg har satt meg på feil sal. Kommer fort ut av Sal 1 for der vises «Star Wars the Last Jedi» og haster meg ned i sal 2 for der vises «Den 12. Mann»

Dette er en film som på mange måter man kan sette tempen på allerede før filmen starter. Det er en ubehagelig sitring i filmen som jeg gjenkjenner fra 2. verdenskrigsfilmer, en råskap som viser hverdagen i ett okkupert land. Filmer som bearbeider andre verdenskrigsstoff, har det vanskelig med å ikke skildre guff. Det guffene med krigen i all dens form og virke er dens røffe natur. Som fortærer håp og som gjør alle som er imot en til syndebukk. Det var det tredje rikets virkemiddel, å gjøre motstanden om til total syndebukk.

I «Den 12. Mann» møter vi en slik syndebukk eller Norsk motstandsforkjemper – som hadde informasjon om okkupasjonen som tyskerne ikke hadde lyst å komme til de alliertes nytte.

Den norske motstandskjemperen er en mekker av instrumenter for kartoppmåling, ved navn Jan Baalsrud, som siste overlevende fra en bataljon som hadde som oppgave å sprenge en rekke tyske fartøy. Ett sabotasjeoppdrag som gikk skeis. For de ble avslørt og angrepet av tyskerne.

Filmen handler i korte trekk om prestisje og om en katts jakt på musen, Katten er Kurt Staage, musen er Baalsrud. Kurt Staage som vil for all pris ikke tape ansikt. Klappjakten som settes opp handler om hans frykt om å miste ansikt og renomme.

Filmen er av klassen overlevelsesfilm, en som må overleve på prinsipper som strider med vett og forstand, men som er selve leksen av krigens vesen er … Vett og forstand er fraværende i en krig, Spesielt for dem som er okkupert er krigen en slik blindsone for lov og orden og det å være rasjonell og handle etter orden i det som er kaotisk er selve spørsmålet.

Her beveger filmen seg på det spørsmålet, for å overleve må en handle rasjonelt, selv om smerten og slitet er uholdbart er selve den tanke om å gi opp så motstridende. Trusselen mot friheten er så total at det eneste som står i hodet er «jeg skal få det til».

 Foto: Petter Skafle Henriksen, Nordisk Film / Zwart Arbeid

Foto: Petter Skafle Henriksen, Nordisk Film / Zwart Arbeid

Det slo meg at filmen minner noe om «Ofelaš – Veiviseren» av Nils Gaup, som er en annen norsk film om overlevelse og jakt over vinterens lammende kulde og nordnorsk begeistrende natur som ramme. Filmen har benyttet en god dose av den norske episke film, som virkemiddel for å frembringe spennvidden ved denne filmen. Der spenningen er konstant, og hvor det uvisse er tilstedeværende. Historien er ikke ny i norsk filmhistorie, filmen «Ni liv» (1957) som ble nominert til en Oscar, så dette er på en måte en ny tolkning i ny drakt men med samme handling som blir dramatisert.  

En god film som gir spenning, gufs, krigens realitet, og håp. Filmen er direkte på mange områder men også meget elegant i andre. God bruk av filmtekniske grep, som det å balansere råskap på en side og sårbarhet på den andre. Ser ut som produksjonen er av stor stil men likevel gir naturlandskapet at det ikke er vits med dyre effekter. Skuespillerne leverer varene og den virker ikke langdryg. Er akkurat slik en episk film skal være og burde være lærdom til flere.

Tekst: Christoffer Rekstad

 

Samarbeid innad i Oslo – organisert idealisme

Organisert Idealisme 

 Foto: https://www.fontenehuset-osloost.no/

Foto: https://www.fontenehuset-osloost.no/

I forrige uke var jeg på besøk hos Ung Arena og UngInfo der de presenterte sine årsrapporter og målsetninger. Planen for besøket er at vi ønsker å respondere på invitasjoner og å delta på arrangementer med organisasjoner og ideelle stiftelser som Fontenehuset har knyttet nære bånd til. Disse bånd har blitt til på bakgrunn av deltagelse på forskjellige eventer som har blitt arrangert av en av oss. Vi inviterte Ung Arena, UngInfo samt Link-Oslo til våre Verdensdag for Psykisk Helse arrangement sånn at de kunne holde info-stand i Fronten.

Vi har sett på det som en hyggelig ting å gjøre, det å knytte vennskapsbånd med forskjellige organisasjoner som har med unge voksne, utdanning, karriere og bekjempelse av stigma. Arbeid som handler om å spre informasjon som bryter ned barrierer om folk som havner utenfor samfunnet, som handler om å endre holdninger til neglisjerte medlemmer av samfunnet. Gi stemmer til dem som føler de enten av alder eller av helserelaterte årsaker blir umyndiggjort. Ungdom som ikke får delta i bestemmelsen av egen skolehverdag, folk med psykisk helse utfordringer som blir fratatt sin stemme og rett til å ta avgjørelser for egne valg i hverdagen, folk som havner i ulykke på grunn av sitt rusbruk.

Det er forskjellige grunner til at folk havner i ulykka eller er umyndiggjort, men det som er en av vanskene oppi dette her er å få nyss om mulighetene om hjelp, og om samfunn som ønsker å ta deg imot, ikke på grunn av at du har falt utenfor, men fordi de er sikker på at du har noe positivt å tilføre.

Fordi oppi kaoset av personlig trøbbel og av overdøvende forståsegpåere, i skjæringspunktet er det en menneskeskjebne som ønsker å finne ett sted å gro, å vokse og å engasjere seg. I saker som er både personlige men som også er drevet av samfunnsansvar og lyst til å skap endring. Både for sitt indre men også på utsiden. Da trenger man steder som tilbyr informasjon, men som også først og fremst jobber med det å spre til omverden hvem man er, hva man holder på med og hvordan man skal kontakte.                                                      

De ytre motivene for å bli med på ting er lett at blir neglisjert i den perioden man også er avhengig av å søke hjelp, den blir neglisjert pga at en ikke blir hørt, fordi en blir umyndiggjort og blir veldig liten i direktivers og formaliteters verden.

Det å bygge nettverk på tvers av ulike organisasjoner og ideelle stiftelser som ønsker å gi folk som føler seg marginalisert og neglisjert i det store og hele sett og hørt. Ett nettverk som jobber med å være synlig samt beskytte sin organisatoriske egenart, som ikke er redd for å gå ut av komfortsonen og liker å by på seg selv, kan være med på å løse opp holdninger som ligger i samfunnet.  

Ung Arena bydde på frokost og møte med andre organisasjoner, det var en skikkelig hyggelig stemning mens de gikk gjennom en undersøkelse som de hadde gjennomført, som var lagt frem som en rapport. Det handlet mye om hvordan man omformer ett tilholdsrom med tanke på at dem som skal benytte rommet blir spurt om hvordan de ønsker at rommet skal se ut. Stikkord åpne rom, hverdagslig og ikke for tilgjort, 

 Foto: http://www.ungarenaoslo.no/

Foto: http://www.ungarenaoslo.no/

Møtet med UngInfo var av den spesielle hyggelige sorten, med svært god julegrøt. Masse varme og svært velorganisert arrangement som føltes både ledig og løst, som ikke lot seg stresse av at ordfører Marianne Borgen var tilstede og holdt innlegg. Svært mange interessante organisasjoner og etater var tilstede, det var god tid til mingling. Temaet handler om demokrati og synligjøre saker som er i ungdoms og unge voksnes hverdag. Det slår meg at UngInfo er gode på kontinuitet de holder tett kontakt, og det merkes på hvor smooth arrangementet ble gjennomført på.    

 Foto: https://www.unginfo.no/

Foto: https://www.unginfo.no/

Fontenehuset Oslo Øst ønsker å være med på jobben om å bryte ned stigma, jobbe for at holdninger i samfunnet endres, at det er en langvarig og omfattende organiseringsarbied, som også inkluderer å samarbeide med organisasjoner og stiftelser som har lignende prosjekter. Samtidig som vi må være obs på å ikke miste kjernen av hva Fontenehuset handler om. Det er like viktig å gi som å ta, at det er en god forståelse for solidaritet samtidige ønsker å verne om egenart og styrke sine interesser uten å gå ut av våre gode skinn.

 Foto: https://pixabay.com/no/team-samarbeid-samhold-gruppe-1015712/

Foto: https://pixabay.com/no/team-samarbeid-samhold-gruppe-1015712/

Tekst: Christoffer Rekstad

30. desember i Herrens år 2017

 Foto: lånt fra google.com

Foto: lånt fra google.com

Torsdag var det friketorsdag (Freaky Thursday) der vi prøvde å bytte enheter på Fontenehuset. Det gikk, som i fjor, mest ut over kontor ;). Media hadde nok med å hente maling; hele to ganger bestilte de feil og måtte gå tilbake til Grønland for å bytte. Det eneste som ble grønt var kåpen til Marlén og fortauet utenfor butikken. Etter lunsjen gikk det bedre da de fikk den rette grønnfargen på veggene (og gulvet!) – Ups , gulvet skulle ikke males (!). Så da var det å vaske og skrubbe. Resultatet ble så fint når veggene fikk et strøk til. Mediaenheten fikk en fin og frisk grønnfarge og nytt inventar. Så det ble veldig fint når det ble ferdig! De fortjener terningkast fem komma fem og sytti.                   

Kjøkkenenheten kom seg gjennom dagen på kontoret på en noenlunde god måte, men det var ingen som visste hva IKT gikk ut på, så de hoppet bare over IKT-møtet. Statistikken var heller ingen lett sak, da de ikke riktig skjønte hva alle tallene i databasen betydde. Dette løste seg da jeg gikk forbi og fikk sagt at det var medlemsnummer. Alt i alt gir jeg dem terningkast fire!

Kontorenheten derimot overrasket stort! Vi lagde en utsøkt lunsj til trettitre personer, til riktig tid. Det var enighet om at grøten var kjempegod. Vi pyntet og dekket bord på kjøkkenet, men var det noen som pyntet nede på kontoret? Nei da! Jeg gir kontor herved terningkast seks og en halv.

Tekst: Kontor Bjørn

Torontotur; en læringsreise i Fontenehusmodellen og morrotur, TC3 hva er det? fortalt i lange drag og intern humor

Sammenfattet sammendrag om tre ukers kurs-seminar-trening i Fontenehusmodell

 Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Vi dro med en sitrende spenning over Atlanteren mot det Nord Amerikanske kontinent. Mot Canadas største by, Toronto. Toronto befinner seg i provinsen Ontario, Ontario er en svær provins og strekker seg fra Hudson Bay i nord, Lake Ontario i sør Quebec i Øst og Manitoba is vest, i sør grenser Ontario til staten New York, Michigan Pennsylvania, og Illinois i USA. I Byen Toronto bor 2 500 000 og i storbyen Toronto i overkant av 5 250 000 innbyggere og metropolen bor det 5.8 millioner.

Det første vi gjorde og bestemte oss for å gjøre når vi ankom flyplassen, var å praie en drosje som tok oss til vårt kommende hjem for de neste tre ukene og fem dager vi skulle være her. Slik at vi kunne installere oss i våre leiligheter og gikk ut for å føle på oss vårt første møre med livet i Toronto. Vi hadde allerede blitt kjent med våres kolleger fra Fontenehuset i Oslo, som vi møtte plutselig på Gardermoen, ”hei dere skal vi jo reise med til Toronto, dere er fra Oslo huset ikke sant?!?” sa vi i kor, ”Jaaaaaa!” sa di (vell ikke eksakte ordvekslingen, men omtrent slik). Vi ble over de resterende ukene svært godt kjent og koste oss svært meget med i deres selskap. Fontenehuset Oslo Øst og Fontenehuset i Oslo hadde var glimrende lag i vår tiltredelse ved Klubbhuset i Toronto. 

Den første helgen vi var i Toronto ble brukt til å bli kjent i byen, først Lørdagen så dr Ida, Vanessa og Christoffer til en Outlet utenfor byen. Så vi stressa som gale rundt omkring tog-stasjonen i Toronto, for å finne stedet der bussene som gikk til Outleten gikk fra. Spurte folk i skranker, kaffebarer, folk som skulle rekke jobb, kjærestepar, og gikk noen kilometer på tvers av noen labyrint av tunellnettverk som eksisterer under tog stasjonen. Søndag dro vi til en Nordstrøm/ Eaton senter, som er et stort kjøpesenterkompleks i downtown Toronto. Der forsvant Ida og Vanessa fort inn blant jungelen av klær mens Christoffer gikk først litt rundt før han fant ut at det var en øy midt i andre etasjen i senteret som var lunsj og cocktail bar, der satte han seg ned konsumerte en tallerken med gratinert rosenkål, og margarita, og gikk ut for å utforske Torontos gater, nærere bestemt China Town, og Collague Street, som er en lang gate. På mandag startet møtet med Fontenehuset i Toronto, som het er…

…Progress Place

Progress Place ligger på en gate som heter Church street som er blant de letteste navigasjonsårene for hvileløse vandrere i Toronto.  Andre gater er Young Street, Collague Street og Dundas street. Har man de gatene i det indre kartet så er det til stor hjelp for å navigere seg selv i byen til fots.

Se for deg at du setter på deg VR-briller så tar vi oss en tur inn til Progress Place. Menneskene på huset er kort og godt fantastiske, kommer inn og blir møtt med genuin imøtekommenhet, smil og spennende mennesker. Du kommer først til en fasade av en ganske funkis inspirert frontfasade, som er i kubisme stil, firkanter og hjørner. Konstruert for å utnytte plass. Du går inn en dør, tar til høyre og går opp en trapp, til venstre har du resepsjon, der blir man møtt med ”hie, are you the collegues, your from Calgary?” ”noooo” svarer vi ”we are from Oslo Norway, Fountainhouse Oslo East”, ”ohh, welcome to us, are you tired from the flight”, ”yesss” svarer vi ”a little” årets underdrivelse. Det første vi møter på er hjertevarme, smil og forventninger, i denne enheten som heter First Floor, ”Første Etasje/Plan” på norsk. Går vi inn en åpning til høyre, glassvegger, møter vi deres enhetsmøteplass, en søt liten krok. Med en blackboard, og bord stoler, seks datamaskiner. Ser vi noe til venstre er det ett kontor, og ser vi litt mer til venstre er det en DJ-boks, en av få steder på huset der man har en liste og noe restriksjon for tilgang, grunnet demokratiske og kølistehensyn. Så beveger vi oss videre inn i denne delen av ”First Floor” tar en liten L sving mot venstre inn i ett annet rom, det er medierommet på huset. Her produseres høytidsdagsinvitasjoner, plakater interne tv-sendinger, og planlegging av podkast. Så går vi ut en annen åpning som fører ut av denne seksjonen  en liten S sving fører oss inn i deres kantine, der de spiser frokost, og har servering av middag fra 16:00. Her er det pingpong, og her har de deres versjon av husmøter, på torsdager. De har også noe som heter avgjørelsesmøter/medbestemmelsesmøter som varer fra etter lunsj til rundt 1:30 PM++ (13:30). Vi beveger oss ut av kantinerommet og beveger oss litt tilbake i foajén som skiller media og arbeidsrommet og frokostkantinen, tar fem seks lange skritt tilbake og en krapp sving til høyre. Vi beveger oss inn til ett lite kjøkken der hvor frokost og noe annen matlaging blir produsert. Her er det litt liten plass, maks plass de fem som arbeider samtidig og da er det allerede trangt, men likevel blir arbeidet her gjort i god sus og dus. Det er også ett lite kott på bakerste side av rommet der matvarer er lagret.

Så beveger vi is ut av kjøkkenet tar en krapp sving til høyre, går forbi frokostkantinen, og kommer til ett trappesystem. En trapp går opp og en trapp går ned, vi beveger oss ned. En trapp, så en trapp til, og enda en trapp, så kommer vi til en dør, vi har nå beveget oss 180.  Vi stiger gjennom en liten forgang, til høyre er det toaletter, og en snarvei inn til kjøkkenet (”psst den er hemmelig (ikke egentlig men litt)”), til venstre har vi en Boutique, en butikk altså der har Progress Place sin egen interne klesbutikk, her har de klart det utrolige, utrolig for Norske ører, muligens ikke så utrolig i Canada, men klærne her i denne Boutiquen er skjenket dem av klesforetninger, fra restlagrene, som de får inn, og som de selger for lavere mer vennelige priser, for medlemmer og coleagues.  Boutiquen er driftet av Raymond, han er en meget snakkesalig herremann, opprinnelig fra Jamaica, men er en som kjenner alle i Toronto, og har stort nettverk. Han har sin spesialitetsrett som er en kyllinggryte som det hender han disker opp og det er en populær happening. Så rygger vi ut av Boutiquen og lister oss inn en dør (man kan enten gå rett frem eller ta til høyre, men pass på her kan det hende att det er kø, i lunsjen er det lurt og være tidlig ute, så slipper en å stå i lang kø). Det er egentlig ikke noe ille, for det er lett å komme i en skrønesamtale med et medlem eller medarbeider. Nå er vi i Kaféenheten (som inkluderer Boutiquen), her spiser de lunsjen på Progress Place. Her er det stor og god plass, og føles ikke trangt å sitte her. Ett avlangt rom men også stor bredde slik at rommet virkelig er romslig, så du kommer inn på en kortside av rommet, ca to meter rett frem og til høyre er det en kantinedesk. Bak kantinedesken er selve hovedkjøkkenet, her er det kokkelering og stor aktivitet. Beveger vi oss inn på kjøkkenet har vi til høyre en liten gang (”i enden av den lille smale gangen er den hemmelige døren, hsssj”). Til høyre har du først en fryser, og etter det ett kjøleskap. På motsatt vegg har vi ett hyllesystem for tørrvarer. Selve kjkkenet består av to metall benk/øyer i midten, omkranset av metallbenker som kretser rundt. I bakednen har vi en flat stekeplate, til vesntre for det en ovn, og til venstre har vi renholdssonen, mot kantinerommer er det en serveringsdesk, der maten blir servert fra. I kantine rommet er det tre store, bordflate og en mindre stripe av bord, i bakre ende (som egentlig er frontfasaden av huset, har vi møtekroken der hvor enhetsmøtet holdes).

Står vi fortsatt ved kjøkkenet og titter ut mot salen, på langveggen til høyre har vi en skranke der lunsjen blir betalt, noen meter frem ett par datamaskiner, motsatt ende av rommet ved den andre langsiden har vi en annen datamaskinplass, til venstre for datamaskinpulte ser vi ett møterom, som er Ung på Huset sin møteplass på huset, der er det graffiti på veggen. På rømmet til høyre er det ett treningssenter som blir brukt til deres treningsprogram, der er det manualer, elipsemaskiner, tredemøller og andre treningsutstyr, god gulvplass til å bedrive fysisk fostring.

Så beveger gi oss mot trappen igjen, går opp også videre opp forbi «First Floor» og videre opp trappegangen, sånn at vi kommer til Kontorenheten (Clerical Unit). Denne enheten er den største på Progress Place med flest medlemmer, det er ett rom med masse datamaskiner. Der er det en bordgruppe der man på en måte sitter i en sirkel. Her er det stort sett digitalisert. Masse prating i arbeidsmøtet, man setter seg på oppgaver det siste kvarteret av arbeidsmøtet. I andre enden av rommet er OA sonen der overgangsarbeid blir og arbeidsprofilen arbeides med. Det er noen kontorer i andre etasjen, det er kontoret som Financial sitter, de som styrer pengeflyten på Progress Place alt av innkjøp og penger som går til det strømmer uti fra her. Her telles også de daglige utgifter og kassa blir telt her, på motsatt side av kontorenhetsområdet er det ett stort møteområde som er deres rom som er ordent for treningsopphold, rommet nedenfor er direktørens kontor.

«Halloween-dance»

Halloween dansen er den største snakkissen på huset etter Thanksgivingfeiringen som er 9.nde oktober. Rett før vi kom til Progress Place hadde huset nettopp gjennomført sin tradisjonell thanksgivvingmiddag som er en stor dag som alle ser frem til og gleder seg til, som merkes med de drømmende blikkende og samtaletemaet i klubben uken vi ankom stedet. Men så er det planlegging av en ny fest, nemlig Halloween og da er det dans på gang. Da skal hele huset bli kledd i gresskar, skrekk og gru. Det blir disko, DJ, temariktige kaker og en hel horve medlemmer i alskens skrekk-kostymer og andre drakter som kun fantasien setter begrensinger på. Det er meget viktig å anskaffe seg og ha på seg kostyme eller så blir en bedt om å dra hjem for å skifte, det er frivillig på Fontenehuset, med unntak på Halloween for da er det topsy-turvy tid.

På den 31.oktober var det Halloween og lørdag, men Progress Place har faktisk åpent i helgene så det er ikke så rart. Da blir det fest og alle gledet seg til at den store paraden, som har som tradisjon å paradere gjennom Church street. Folk danset, folk satt og pratet, spiste og sammenlignet kostymer. Gammel som ung tok del i denne store festivitet. Det er Unge Voksne som er arrangørkomiteen for Halloween dansen.

 Guillermo del Toro – En feiring av kreativitet og produkt.

 Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

AGO – Art Gallery of Ontario, er ett stort kunstgalleri i Canada som vi gikk til for å unnvære en Guillermo del Toro utstilling. En utstilling som viser rekken av filmer, historien om inspirasjonen og det store perspektivet som del Toro omfavner i sitt filmskaperimperium. Da tok vi metroen sammen med medlemmer, medarbeidere fra Progress Place ned mot sentrum av Toronto, til Collague street som AGO museum er.

Niagara – en tur til ett verdensunderverk.

Vi tok oss friheten en helg. En helg hadde vi planlagt,  vi må ferdes til denne sagnomsuste fossen som alle har hørt om. Selve Niagarafallene, en av de bredeste og vist nok villeste fosser på planeten. Vi hadde i ukene på forhånd diskutert lenge hvilken type fremkomstmiddel vi ønsket at skulle ferdes med. Taksi, forskjellige busselskap ble diskutert, tåg, haik, men til slutt ble vi hvisket i øret av en colleague fra Seattle, «vi lånte en bil, var null stress, og da slipper man å vente og streve …». Vi hørte på rådet og lånte en bild, så for vi sammen med en fra Fontenehuset i Calgary. Først så tok vi metron til toppen av Toronto, før vi ble hentet av Per fra Fontenehuset i Oslo. Så var vi på tur, mot grensen av De Forente Amerikanske Stater (USA). Været var litt dårlig, og med at Niagarafallet skaper sitt eget værsystem, hjalp ikke det noe særlig. Fossen er så mektig at den styrer selve været i området rundt, så nedbøren, vinden og temperaturen genereres fra dens kraftsenter.  Etter at vi var ved fossen så dro vi til en outlett tre fra «reisetroppen» bestemte seg for at de ønsket å være 5 timer (:O) der å sose rundt. Tre andre bestemte at snaue timen var nokk og lånte bilen i den tidsrommet som man fikk, til å besøke Niagara By The Lake. Der besøktes det ølbryggerier, og ta inn over seg omfanget av Lake Ontario, som er så stor at det minner om ett hav. Etter ett døgn med tur frem og til bake fra Niagara var vi meget slitne når vi kom hjem. At når vi hadde parkert ved hotellet gikk vi hver for oss og koblet av. Vi fikk også hentet shoppeheltene fra outletten, vi hadde ikke glemt dem. Per hadde kjørt begge strekninger og fortjente å slappe av med en øl når han kom hjem.   
 Foto: Christoffer Rekstad

Foto: Christoffer Rekstad

Sluttspurten

Den siste uken var preget av mange følelser, både av lengselen hjem, gleden over og reise tilbake til huset og Norge mot det kjente og kjære. I kontrast lå det også en liten dose vemod av at vi måtte ta farvel med disse folkene som vi hadde blitt kjent med fra Progress Place, og de vi hadde vært der sammen med fra Potential Place (Calgary) og Seattle Clubhouse.  Vi har jo blitt kjent, delt hotell, møterom, og erfaringer i tre uker, så det var litt vondt å si hade. Noen av de vi møtte kom ekstra under huden på forskjellige måter, som satte ekstra inntrykk. Lurer på om de vil tenke på oss når vi ikke er der lenger. Vil de savne oss … sikkert.  


Tekst: Christoffer Rekstad

TC3 Clubhouse training report - the Fun, the Work and the Impression - Part 1

aaa.jpg

First work-ordered-day week (day 2) in Progress Place just in the heat of it

Just thought it would be nice to just write home one spontaneous blog about our experiences at a clubhouse in another country. First experiences is always full of our senses receiving data of new environments, this environment being a clubhouse (Fontenehus) located in the city of Toronto in the country of Canada. Canada being the second largest country, square miles wise in the world, we are in one very big place. Toronto being the largest city in Canada almost four times the size of Oslo and with multiple skyscrapers, Ida recalls it slightly feels like Chicago, which is an interesting observation. We are all having a laugh, and enjoy our stay so far and also is receiving so much input and information we are dizzy in the evenings.

First impression; I think it is fairly easy to get going in the work-ordered day, we are talked to as colleagues, and we are neither approached as completely newbs nor complete strangers to clubhouse dutys. We are not either thrown into anything we don’t want to do but I feel it is certain anticipation for some partaking but it is all by free-will and volunteer nature, I feel it is very encouraged work environment.

First thing I did was writing in and filing in the first Wrap-up meeting, I felt like my skills of working efficiently came into use and also observing another colleague doing research work, fully inspired to broaden the role of clubhouses in Ontario and Toronto. Ontario is the province (small country within the country) were Toronto is located.

The Progress Place has three units, cleric unit (kontor), café unit (kjoekken) and First Floor unit (like a combined media and reception section) which has a podcast, a DJ-boot which shares music to the entire facility. Also a club radio and a study room, cafeteria and smaller kitchen, organized by the First Floor unit. The Café unit manage a larger kitchen in sub-flour division of the house. There they serve the lunch and have a continues and large production pace which according to Vanessa is quite up in pace. In the Clerical unit were I am positioned, there is an open office solution which reminds me slightly of the Office. It’s a good vibe in this flour with a good work spirit and one gets the tasks done, and to my senses it feels good spirited.

This is my first report from this TC3 training session and as for now it’s been both a headache and a pleasure

warm hugs sent from member Christoffer.

Foerste hilsen fra Progress Place og om vaar erfaring av en arbeidsorientert dag (dag 2), vi er bare begynt aa kjenne paa foelesen.

 

Tenker det vil vaere hyggelig aa sende en liten hilsen aa si at vi har det bra. Tenkte det var paa tide aa skrive en spontan blogg slik at bloggen blir skrevet.

Vi befinner oss i Toronto some er den stoerste byen I Canada, haer bor det ka 3-4 ganger som mange som i storOslo by og haer er det mange skyskrapere. Canada er heller ingen mini, verdens nest stoerste land, haer blir man smaa, men likevell saa er varmen og mottakelsen varm og raus. Toronto er ogsaa den stoerste byen i provinsen Ontaria, det fungerer nesten som ett land i landet.  Pulsen er aktiv men den er likevell ikke for travel.

Vi plukker opp stadig erfaringer, erkjennelser og vibber fra dette oppholdet. Va blei helt svett I oerene etter oppsummerings foredelesningen, det er sant som sies det er mye jobb, en jobben er svaert fruktbar og man merker at man faar noe igjen for det. Paa Progress Place er det svaert lett og engasjere seg i jobben, vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det annet en at det er ett meget intuetivt arbeidsmiljoe der hvor arbeidsoppgaver gjoeres med stor selvfoelge men med hastigheten som det passer for det enkelte medlem, ingen press om tempo eller press for noe somhelst, de some er her er klar over frivilligheten og det virker svaert godt opparbeidet.

Paa Progress Place er det oppdelt I tre enheter, som heter noe annet en det de gjoer i Norge. Haer starter vi i kjelleren. Hear finner vi kafe/kjoekken enheten, hear er det stor produksjon med hoyt tempo, noes om Vanessa har utrykket, at de er ikke stort flere en oss paa plass for produksjon men de for arbeidet gjort og det gaar unda.  I foerste etasje er enheten Foerste Etasje, som handler om resepsjon der medlemmer skriver seg inn  naar de kommer og naar de gaar fra klubbhuset. Det er her ogsaa hvor mediaavdelingen har sitt tilholdssted, her har de en DJ-box/rom som soerger for at det er musikk som spilles over alle tre enheter. Enheter kan velge om de oensker aa ha lyden av eller paa J. Musikken styres kun fra DJ-boksen fra Foerste Etasje enheten og det er de ganske paapasselig paa at slik skal det vaere. De har ogsaa ett mindre kjoekken som driftes av Foerste Etasje enhet og hear lages det frokost, baguetter, og middag. Det er ogsaa en podkast paa enheten og klubbradio. Oeverste enheten i etasjen over befinner kontorenheten. Haer er de en aapen kontorloesning som gjoer at arbeidsatmosfaeren er sveart ernergisk og aktiv. Merkes som svaert god moral for aa gjoere en jobb og det er en god stemming, daag foeles det litt som aa vaere med i serien the Office, men det er mest fordi det er svaert god humor paa huset.

Dette er en hilsen til vaare venner paa Fontenehuset Oslo Oest, som bare gir en liten smugtitt paa hva vi er gjennom.

Hilsen Christoffer