Kaffekopptyven i fontenenes kongerike - påskekrim 2026
"Jeg bare sier fra at jeg syns det er min tur å bruke blomstervasen i dag," sa Times New Roman (mest kjent som TNR) mens han kom opp trappa til kafeen på Fontenehuset. "Hadde ikke du den nettopp?" spurte Verdana mens hun helte kaffe i en matboks. Den hadde Anna og Elsa fra Frozen på og hun hadde lånt den av datteren sin Helvetica i det siste.
"Det føles ikke slik," sa TNR. Så drakk han litt kaffe fra blomstervasen før han sa "åh, så herlig, dette var akkurat det jeg trengte."
"Dere burde bare begynne å drikke te i stedet, slik som jeg, tekoppene forsvinner i langt mindre grad," sa Lucida Sans med et lite smil.
"Ikke jinx universet, nå da?" sa Verdana, som trodde ganske mye på universet og at det fikk med seg det meste som skjedde.
"Strengt talt burde vi ikke bytte til tekopper, men skaffe en detektiv, for det må jo være en tyv på huset, det er den naturlige forklaringen," insisterte Comic Sans MS. Han drakk for anledningen kaffe fra et gjøkur. Det var uklart akkurat hvordan han fikk dette til, men med Comic Sans MS så var alt mulig. Det var mange som ikke ville vært det spor overrasket om han utarbeidet en metode for å drikke kaffe fra en gatelykt. Men til tross for Comic Sans MS sine sære sider, så syntes de fleste i kafeen den morgenen at han strengt talt hadde et poeng. Nå hadde det allerede vært flere uker der kaffekoppene hadde blitt stadig færre og løsningene for å drikke kaffe hver dag likevel hadde i takt med dette blitt stadig mer finurlige. Og Verdana merket at hvor fascinerende det enn ville være om man eventuelt så Comic Sans MS drikke fra en gatelykt, så ville jo det beste vært om han slapp.
Så ja, noe måtte definitivt gjøres og det begynte flere å si i munnen på hverandre da Matisse ITC, sjefen på huset, kom opp trappene til kafeen. Hun avbrøt dem med en elegant håndbevegelse som helt uten ord uttrykte "jeg hører hva dere sier og har lyttet." Etter å ha fylt et pennal med kaffe og nippet til den klappet hun i hendene for å få alles oppmerksomhet.
"Jeg kan gladelig fortelle dere at jeg har kontaktet Agent Charlesworth, som skal komme hit de neste dagene for å jobbe på huset, prate med både medlemmer og ansatte og se etter spor for å finne ut hvem som står bak tyveriet av kaffekoppene våre," sa Matisse ITC med en mild og helt egen ro og la til, "jeg beklager at ting har tatt tid, men jeg trodde en stund at det ville gå seg til og det blir jo stadig mer åpenbart at noe må gjøres, jeg vil jo gjerne drikke kaffe fra kopper igjen jeg og."
"Så spennende," utbrøt Lucida Sans. For hennes egen del brydde hun seg ikke så mye om hva folk drakk kaffe fra, selv så drakk hun jo ikke kaffe i det hele tatt, men hun syns å ha en detektiv på besøk lød riktig fascinerende. Hun håpet at hun kunne hente inn litt inspirasjon av hen som hun kunne bruke til å lage krimgåte-tegneserier, men det ville tiden vise.
"Det kan bli hyggelig," istemte Matisse ITC. Hun ville ikke gå så langt som "spennende", et ord hun forbeholdt til helt spesielle anledninger og dette var ikke helt der nødvendigvis, men det kunne bli hyggelig å introdusere Charlesworth for huset og det kunne bli interessant å se en detektiv i aksjon. Hun håpet jo at mysteriet ble løst fort for det ville bli unødvendig dyrt om de bare måtte bestille nye kopper støtt og stadig, i tillegg til at kaffe rett og slett smakte bedre når det kom fra en liten og nett kaffekopp enn fra eksempelvis et pennal (hvor enn mye hun hadde skaffet et ekstra pennal som faktisk ble brukt til å oppbevare skrivesaker som tillegg til det hun altså brukte til å få sine dyrebare dråper med kaffe hver dag).
"Men til noe annet, kanskje noen skal ta dagen?" spurte Allegro og la til at han gjerne gjorde det. Han drakk te fra en tekopp og hadde et på alle måter ganske passende navn. Allegro var nemlig utdannet operasanger og hadde jobbet med det frem til han møtte veggen et par år tidligere. Nå var han fortsatt sykmeldt og det var uvisst når eller om han ville komme tilbake til jobben, men han trivdes på Fontenehuset og endte ofte opp med å synge opera for seg selv uten å tenke over det, i tillegg til å ha en sterk og bærende stemme som viste seg å funke optimalt om man skulle lese om dagen.
Slik hadde de et carpe diem-øyeblikk, de grep dagen og unnlot å legge den fra seg med det første og så begynte de å se frem til den neste fasen i kaffekoppmysterieprosessen. Nemlig en visitt fra Agent Charlesworth.
*
Storybook Charlesworth hadde tykt bølgete brunt hår, rød kåpe, knallrød leppestift og en naturlighet rødhet i kinnene. Hun hadde noe litt varmt, lekent og barnlig ved seg som kanskje skyldtes hvor mye hun elsket å være detektiv, noe hun angrep med en viss teatralskhet som vitnet om at hun a) nok var et hakk over gjennomsnittet glad i musikaler og b) hadde sett og lest veldig mye klassisk krim eller mer moderne krim så lenge de føltes mer Agatha Christie enn fælt og hardbarket. Noe i henne frydet seg litt for mye over at tyverier tok plass bare fordi det ga henne muligheten til å kose seg med å løse et mysterium og hun gledet seg til å finne ut av hvem som faktisk sto bak tyveriet av Fontenehusets dyrebare kaffekopper.
Det var en tidlig morgen i mars da alt begynte. Tøyen var dekket av snø fremdeles, men her og der fant man stadig små snev av vår, som stedene der snøen hadde begynt å smelte og bli byttet ut med sølepytter som gamle hundebæsjer kunne bruke som svømmebasseng.
Eller fuglekvitringen og den stadig mer varmende sola som ga assosiasjoner til en skikkelig passende melodi fra Peer Gynt. På en slik dag var det lett å tenke at verden tross alt hadde finhetspotensiale, at den kunne være et riktig flott sted og ikke bare dommedagsstemninga i avisene. Og det var denne gode energien denne tirsdagen i mars på Fontenehuset begynte med.
Frokosten var i god gang da agent Charlesworth ankom lokalet. Hun ble tatt godt imot av Garamond og Lucida Sans, som viste henne hvor hun kunne henge av seg, før de viste henne opp til kafeen.
"Så hyggelig at du kunne komme," sa Lucida Sans. Lucida Sans vurderte om hun skulle legge til at hun gjerne ville lære av Charlesworth, men turte ikke der og da og besluttet å håpe at hun fikk spurt etter hvert. Garamond på sin side var ganske stille, men man kunne spore en viss nervøsitet om ham, noe som dog ikke nødvendigvis tilsa at han hadde gjort noe galt. Charlesworth merket seg det likevel, slik hun merket seg hvem som faktisk drakk kaffe og hvem som ikke gjorde det og den fascinerende opplysningen fra Matisse ITC om at hun hadde stoppet Comic Sans MS i et forsøk på å få løs den nærmeste gatelykten. Like etter kom det som åpenbart var sistnevnte gående opp trappene med et frustrert uttrykk, før han lette gjennom sekken sin og omsider fant en termos som han fylte med kaffe. Da han satte seg kommenterte han valget, " ja jeg vet at en termos er en aldeles for normal ting å ha kaffe i, men det var for vanskelig å løfte opp en gatelykt og jeg hadde liksom satset alt på den planen. Jeg skal forberede meg bedre i morgen."
Charlesworth innså at hun virkelig trengte å finne ut av hvem som var kaffekopptyven om man gikk til såpass drastiske skritt som å forsøke å ta med gatelykter inn til kaffekoppbruk, men det ville hun sikkert finne ut av i løpet av de neste dagene. I mellomtiden så hun frem til å lære huset bedre å kjenne. Så spurte Allegro om de kunne fokusere på å ta dagen i stedet og fokuset ble på det i stedet.
*
Grunnet mye sykdom var det et felles arbeidsmøte der de på grunn av agent Charlesworths visitt hadde en ekstra introduksjonsrunde. Der lærte hun at Verdana, TNR, Matisse ITC og Courier (en mann som minnet henne over gjennomsnittet mye om Luigi fra Mario-spillene) var ansatte på huset, mens Comic Sans MS, Lucida Sans, Allegro og Garamond var medlemmer. Videre lærte hun om de daglige arbeidsoppgavene og satte seg opp på å være med på toalettvask, fremmøteregistrering og enhetsmøte til Drift og Karriere før hun ble med på lunsj og etter lunsj skulle hun få låne et kontor og begynne å ha en kort samtale med folkene på huset. Underveis skulle hun lete etter spor og hint som gjorde det desto mer klart hvem i all verden som kunne stå bak tyveriet, men også lære huset å kjenne og bruke samtalene som enda et verktøy for å finne ut hvem som sto bak tyveriet. Agent Charlesworth gledet seg til alt som ventet og funderte ellers på viktige dilemmaer som om det beste var å løse mysteriet så fort som mulig eller om det var best om det tok en dag eller to sånn at hun fant ut om Comic Sans MS, som under sin introduksjon nevnte at han muligens hadde en ide til hvordan man kunne drikke kaffe fra en gyngehest, faktisk fikk til denne bragden. Alt etter et par timer på huset begynte Storybook Charlesworth å lure litt på om det var noe i Comic Sans MS som faktisk likte at kaffekoppene var stjålet bare fordi han åpenbart koste seg så mye med å finne på kreative alternativer, men det var selvfølgelig bare en teori. Uansett var det sikkert at hun så frem til å lære dagen enda bedre å kjenne.
*
Garamond syns det var litt mye å forvente at han skulle prate høyt eller gjøre noe særlig ut av seg i det hele tatt, når å gli inn i mengden og bli oversett jo også fantes som et reelt alternativ. Det kostet ham så mye bare å stå opp i stedet for å gjemme seg under dyna mens han ventet på at en portal til Narnia skulle åpenbare seg innunder dynetrekket og han følte at han sprengte fryktelig mange grenser bare med å være på Fontenehuset og å stotre frem at å vaske toalettet sikkert ville gå fortere om de fordelte oppgaver godt. Heldigvis stilte ikke Agent Charlesworth store krav til ham, hun bare nikket og sa seg enig i at det var en god ide og så satte de i gang. Garamond satte egentlig pris på å vaske for det ga ham noe konkret å fokusere på som gjorde det lettere å legge alt han fant stressende, deriblant det å ha en ekte detektiv på huset, til side mens han konsentrerte seg om vaskingen. Snart nok var de likevel ferdig og da Charlesworth spurte ham hva han likte best på huset merket han at han igjen ble ganske stressa. Han tenkte seg om og kjente seg litt svett og på nippet til panikk da han kom på de nye skilpaddene på huset.
"Jeg kan vise deg skilpaddene vi har fått," sa han forsiktig.
"Gjerne det," istemte Charlesworth, som hadde sett skilpaddene, men for så vidt gjerne så dem igjen. Garamond ledet an og viste skilpaddene før han ivrig sa at han kunne fortelle litt om skilpadder. Før agent Charlesworth rakk å si ja eller nei brøt Garamond ut i en lang leksjon om fakta rundt skilpadder som han kunne. Det var et sånt øyeblikk der det føltes som om Garamond så seg selv utenfra og ville stoppe seg selv fordi han regnet med at han måtte virke innmari teit, men så klarte han ikke å stoppe seg selv fordi skilpadder var noe han virkelig brydde seg om. Det var ikke så mye han brydde seg intenst mye om, men skilpadder var det og han kunne fortsatt i timevis om ikke Verdana hadde kommet og hentet agent Charlesworth for å vise henne fremmøteregistrering. Charlesworth beklaget og Garamond sa det gikk helt fint, før han hilste pent på skilpaddene og gledet seg over at hvor enn vanskelig det enn var å være et menneske, så hjalp det at dyr fantes.
*
Storybook Charlesworth likte å anse seg selv som en ganske åpen og fordomsfri person, eller i det minste et menneske som prøvde så hardt å være det at hun som regel fikk det til. Likevel kunne hun etter en halv dag på Fontenehuset innse at hun hadde hatt noen forventninger til huset på forhånd og at det var noe annet og bedre enn hun først hadde tenkt. Hun hadde tenkt at det skulle være mer fokus på psyken enn det var og at man skulle merke enda mer på folk alt de slet med og hun skammet seg litt over denne forutinntatte holdningen nå som hun så hvor langt det var fra tilfellet. Hun så hvordan det var et sted der folk blomstret og kjente mestring og hvordan det handlet om det friske i en person, den delen angst og andre tilstander gjerne gjorde at en person glemte at også fantes hos den, at den var så mye mer enn det hjernen fortalte. Charlesworth hadde allerede sett så mye fint. Som hvor mye det strålte av Garamond når han fikk prate om skilpadder eller hvor grundig Lucida Sans var i resepsjonen og hvor flink Courier var til å ta imot betaling før lunsjen. Det var så mye magisk med alle hun møtte på Fontenehuset som skinte frem allerede og hun likte fellesskapet og den gode energien veldig godt. Såpass godt at hun nesten, men bare nesten lot seg distrahere fra det hun jo var der for, nemlig å være detektiv. Men hun hadde fortsatt litt fokus, så vel som en plan om å bruke noen timer etter lunsj til å sette i gang med intervjuer med hver av medlemmene og de ansatte på huset for å utvikle gode teorier helst om hvem som hadde tatt alle kaffekoppene. Agent Charlesworth var litt nervøs, men kjente også at hun gledet seg og at det ville hjelpe skikkelig. Hun så frem til å nøste opp i det store mysteriet rundt de forsvunnede kaffekoppene.
*
Det er noe litt strålende med fredager. Selv hvis de er grå og triste og føles som deppresive franske filmer med et soundtrack bestående av pianoballadeversjoner av sanger som egentlig er up tempo og som dommere på Idol alltid kaller originale selv om det slett ikke er det, så føles det som om de har en bit av potensiale. Eller i det minste en smak av forventning for snart er det helger som enten kan være fulle av eventyr eller muligheter til å trekke seg helt tilbake og være som en mobil på lading, man trenger ikke å brukes til noe som helst. Og for Agent Charlesworth var det en fredag som skulle brukes til å gå en lang spasertur og så på kafe mens hun leste gjennom notatene sine og prøvde å trekke en konklusjon om hvem som hadde tatt Fontenehusets kaffekopper. Hun hadde nå pratet med de aller fleste på huset, skilpaddene i tillegg, og basert på samtalene konkludert at den som hadde tatt kaffekoppene antakelig var enten Garamond, Allegro, Verdana, Comic Sans MS eller en av skilpaddene, men var fortsatt usikker på hvilken det var (utover at hun rent realistisk sett innså at det sannsynligvis ikke var en av skilpaddene, de var mest mistenkte fordi nettopp ingen antakelig forventet tyveri fra dem og fordi bildet hun hadde oppe i hodet sitt av en skilpadde som stjal kaffekopper var så morsomt). Så hun besluttet å tenke tilbake til samtalene hun hadde hatt med de mistenkte i et håp om at det ville gjøre alt mer åpenbart. Og kanskje ville løsningen åpenbare seg samtidig som en solstråle lette seg vei gjennom det grå regnteppet som lå over Oslo den fredagen, som et slags bokstavelig tilfelle av et Eureka-øyeblikk. Det var alltids lov å håpe.
*
Agent Storybook Charlesworth hadde startet med skilpaddene, mest fordi det virket så gøy å utspørre dem og å gi dem sine mest intense blikk. Charlesworth hadde en visjon der hun ga noen et så dyktig gjennomført intenst blikk at de tisset på seg. Tanken på at hun hadde et sånt blikk iboende i seg var lite sannsynlig, noe som bare ville gjøre det enda kulere om hun hadde hatt det.
"Noen har åpenbart gradvis stjålet eller gjemt bort alle husets kaffekopper, vet DU noe om dette?" spurte hun og stirret truende bort på den største skilpadden. Den reagerte med å ikke reagere i det hele tatt, som om den ble utspurt av detektiver stadig vekk. Agent Charlesworth henvendte seg sporenstreks til den minste skilpadden og den reagerte faktisk med å sakte gå mot hulen sin. Der den gikk var den en studie i konsentrert søthet, den var så fin at det var ganske distraherende og agent Charlesworth måtte minne seg selv på hva hun var der for, altså noe helt annet enn å la seg distrahere av sjarm og ynde.
"Har du noen ideer om hvem som kan ha tatt koppene eventuelt?" spurte hun så den største skilpadden. Den lille skilpadden hadde kommet seg helt inn i hulen sin omsider og stoppet der og hun lurte på om den kanskje hadde sovnet eller eventuelt mediterte. Det var i alle tilfeller uansett klart at hun ikke ville få noe mer ut av den, så det var bedre å prate med den store skilpadden. Igjen svarte den ikke for seg. I stedet beveget den hodet ut fra skallet sitt på en ganske søt måte og agent Charlesworth innså at hun, som forventet ikke ville få så mye ut av å utspørre dem videre.
Hun trakk en konklusjon om at de logisk sett jo antakelig var uskyldige fordi de faktisk skilpadder og det nok var litt umulig for dem å begå kaffekopptyverier, men det var også sant at de hadde hatt veldig lite å si til sitt forsvar, så man kunne ikke avfeie dem helt og holdent som mulige mistenkte. Og om de hadde stått bak ville hun jo straks fått et nytt mysterium å løse, nemlig hvor de hadde gjort av kaffekoppene. Agent Charlesworth hadde gladelig tatt imot et sånt mysterium og.
*
Samtalen med Garamond hadde vært en av tirsdagssamtalene, noe som egentlig var litt av hensyn til ham siden agent Charlesworth regnet med at han bare ville få det fort unnagjort. Hun møtte ham på kontoret hun hadde fått låne og tok ham smilende imot.
"Heisann og velkommen. Før vi starter vil jeg understreke at jeg bare vil ta en prat med hver og en i håp om å utvikle noen gode teorier rundt hvem som har tatt kaffekoppene. Du er på ingen måte mistenkt enda, du er bare en å prate med," sa Storybook Charlesworth. I hennes hode var dette ment å virke betryggende, men Garamond virket fortsatt ganske nervøs. Charlesworth merket seg detaljer som det gråblå blikket hans og det lysebrune håret eller hvordan alle klærne hans var i ulike nyanser av beige. Han fremsto som ganske anonym og det virket tilsiktet, men hun husket også smilet hans når han hadde pratet om skilpaddene, hvordan han var alt annet enn anonym når han glemte seg selv i all sin iver.
"Jeg forstår," sa Garamond omsider etter å tilsynelatende ha lett litt etter ordene sine før de ble som de ble.
"Først, hva er ditt forhold til kaffe?" spurte Charlesworth.
"Det er kanskje noe galt med meg ..." begynte Garamond, før han fortsatte, "men jeg liker ingen varme drikker. Ikke kaffe, ikke te, ikke kakao eller gløgg eller solbærtoddy, ingenting."
"Det er lov det," sa Charlesworth, før hun la til, "så du tok det kanskje ikke så tungt da kaffekoppene forsvant?"
"Ikke egentlig, jeg var bare redd for at alle skulle begynne å bruke glassene til kaffe og te, for det ville kanskje betydd mindre vann igjen til meg," sa Garamond. Nærmest for å understreke ordene sine fant han frem vannflasken sin og drakk litt vann. Så kremtet han nervøst.
"Har du noen ideer om hvem som kan ha tatt koppene da?" spurte Charlesworth.
"Nei, jeg bare håper de blir funnet igjen for jeg føler så med alle som må finne andre løsninger hele tida. Det virker så slitsomt," sa Garamond.
"Jeg skal prøve å løse opp i alt sammen," sa agent Charlesworth og for første gang under møtet tittet det frem et lite smil hos Garamond. Ansiktet hans fikk noe overskyet og tåkete over seg igjen rett etterpå, men det smilet var så fint å se.
Etter samtalen håpet Charlesworth at Garamond var uskyldig, men hun merket seg at han jo ikke ville ha savnet kaffekoppene (samtidig som hun merket seg at han ikke ville hatt noen grunn til å ta dem) og nervøsiteten hans. Man måtte ta slike ting med i betraktning og.
*
Onsdagen hadde hun flere samtaler, deriblant med Verdana, som hadde blondt hår, klare blå øyne og en veldig behagelig energi.
"Takk for at du tok deg tid, jeg bare ville ta en prat med hver og en," sa agent Charlesworth.
"Bare hyggelig," sa Verdana og la til, "jeg håper jo at du finner ut av hvem som tok kaffekoppene og datteren min savner Frozen-matboksen som jeg har brukt i stedet for kaffekopper her i det siste."
"Så du er glad i kaffe selv?" spurte Charlesworth.
"Litt for glad," sa Verdana og så litt skamfull ut.
"Har du alltid vært glad i kaffe?" spurte Charlesworth.
"Ja, men det ble verre for noen år siden da jeg var med i en film og det ble mange timer på et filmsett," begynte Verdana og fortsatte, "i et tidligere liv, som jeg liker å si, jobbet jeg freelance som skuespiller. Så ble det litt lite roller under pandemien og jeg hadde fått en datter og hadde behov for mer stabil lønn og jeg fant en ledig stilling på Fontenehuset og resten er historie."
"Så spennende, får du brukt skuespilleren i deg her da?" spurte agent Charlesworth.
" Ikke egentlig, men jeg føler at noe holdes ved like når jeg kan formidle eller når jeg tar folk imot gjennom omvisninger og i resepsjonen," fortalte Verdana, som var så trivelig å snakke med at Charlesworth nesten glemte å fokusere på det hun var der for, men hun tok seg sammen.
"Har du noen ide om hvem som kan ha tatt kaffekoppene da?" spurte agent Charlesworth.
"Ikke egentlig," sa Verdana diplomatisk og la til, "men masse lykke til med å finne ut av det."
"Mange takk," sa Charlesworth.
Etter samtalen syntes hun Verdana fremsto som både uskyldig og veldig trivelig, om hun ikke da bare var en ekstremt dyktig skuespiller. For Charlesworth merket seg denne skuespillerbakgrunnen, så vel som det at Verdana selvsagt kunne være skyldig bare fordi hun i så liten grad virket som om hun var det. Alt var verdt å ta med i beregningene.
*
Det var onsdag da agent Charlesworth pratet med Allegro, som med en gang fremsto som en person med tydelige konturer, en som kjente seg selv og visste helt hvem han var. Han hadde en gyllen hudtone og mørke krøller og hadde en sløyfe i halsen som understreket at det var noe teatralsk ved ham.
"Så bra at du tok deg tid til en prat," sa agent Charlesworth.
"Selvfølgelig," sa Allegro, men det gled noe litt ubestemmelig over ansiktet hans et øyeblikk, som om han egentlig ikke ville prate. Samtidig så var det også bare et øyeblikk og han var ellers veldig imøtekommende, så det betød kanskje ikke noe spesielt.
"Hva er ditt forhold til kaffe?" spurte Charlesworth.
"Jeg foretrekker jo te, men det finnes jo mye man kan bruke kaffekopper til, uten at man trenger å gå i detalj," sa Allegro.
"Så du har kanskje ikke savnet kaffekoppene så mye selv?" spurte agent Charlesworth.
"Ikke her på huset egentlig, strengt talt syns jeg folk tar litt for mye av rundt noen såre kaffekopper," sa Allegro og la til, "det finnes jo alternativer, jeg syns det er litt desperat å drikke kaffe fra gjøkur liksom."
"Jeg skjønner," sa Charlesworth.
"Har du noen ideer om hvem som kan ha tatt kaffekoppene da?" spurte hun så.
"Egentlig ikke, selv om det må sies at det ikke virker som Comic Sans MS savner koppene så mye, det virker som han koser seg med alternativer," sa Allegro.
Agent Charlesworth måtte si seg enig i det, før hun tenkte på noe.
"Jeg hørte at du har vært operasanger, driver du med det fortsatt?" spurte hun.
"Jeg synger jo opera for meg selv, men ikke profesjonelt, det takler jeg ikke lenger. Men jeg prøver å lære meg selv stop motion. Jeg tror ikke opera og kortfilmer i stop motion har blitt kombinert og det hadde vært flott," fortalte Allegro og fikk et drømmende uttrykk. Det var som om noe staffasje rant vekk fra ham da han sa det, som om det var i tanker om denne drømmen at man fikk et glimt av Allegros mest oppriktige og genuine kjerne.
"Det høres virkelig spennende ut," istemte Charlesworth.
"Takk," sa Allegro. Han tillot seg å titte ut i lufta med det samme drømmende blikket, før han tok seg i det.
"Men vi får jo se hva som skjer. Uansett, er vi snart ferdige tror du?" spurte Allegro.
"Vi er nok det," sa Charlesworth tankefullt.
Hun var etter også dette møtet usikker på nøyaktig hvem som sto bak. Allegro hadde virket minst interessert i å prate med henne, men det betød ikke at man hadde noe man ville skjule. Og det litt kalkulerte med ham kunne skyldes operabakgrunnen. Charlesworth merket seg likevel detaljer med Allegro, som at han ikke hadde så mye empati med frustrasjonene de forsvunnede kaffekoppene førte med seg. Alt kunne være verdt å notere seg uansett.
*
Av agent Charlesworths fem hovedmistenkte pratet hun sist med Comic Sans MS, som allerede hadde gitt et noe eksentrisk inntrykk og som fortsatte å gi det inntrykket da hun traff ham, kledd i en lysegul genser, en lakserosa bukse i fløyel og med et blått slips. På et eller annet vis fikk Comic Sans MS det dog til å funke. Han hilste høflig på henne, før han satte seg.
"Så hyggelig at vi kunne prate sammen," sa Charlesworth.
"Bare kuli det," sa Comic Sans MS med et kjekt glis.
"Hva er ditt personlige forhold til kaffe?" spurte Charlesworth.
"Jeg er veldig glad i det, men det er litt ambivalent i den forstand at det må innrømmes at det både smaker bedre og er mer praktisk å drikke fra en kaffekopp, samtidig som jeg jo elsker en utfordring," forklarte Comic Sans MS.
"Som å drikke kaffe fra et gjøkur slik jeg har hørt at du har forsøkt?" spurte Charlesworth.
"For eksempel," sa Comic Sans MS og la til, "jeg har tenkt at det hadde vært gøy om jeg fikk tak i den trojanske hesten eller noe annet historisk og drakk kaffe fra det."
"Det hadde kanskje det?" sa Charlesworth, men hun klarte ikke helt å skjule skepsisen sin. Om Comic Sans MS lot seg merke med det så sa han likevel ingenting, i stedet smilte han igjen av tanken.
"Har du noen ide om hvem som kan ha tatt kaffekoppene eller hvorfor?" spurte Charlesworth.
"Nei, men det er litt originalt og tydeligvis veldig effektivt for å skape frustrasjon," sa Comic Sans MS og virket som han
faktisk var litt imponert og fascinert.
"Blir du skuffet over det om koppene kommer til rette og du ikke kan bruke løsningsorientertheten din til å finne alternativer?" spurte Charlesworth.
Comic Sans MS tenkte seg om litt før han svarte (noe som for så vidt var et svar i seg selv), men så sa han, "nei, det skal gå fint. Man kan være kreativ på et mylder av måter."
"Sant nok," sa Charlesworth, som ikke trodde man trengte å bekymre seg der hva angikk Comic Sans MS.
Etter samtalen med Comic Sans MS konkluderte agent Charlesworth at han særheter til tross hadde vært ganske sjarmerende og jovial. Han tok med det sagt åpenbart ikke tyveriet så tungt siden det ga ham enn unnskyldning for å finne på originale alternativer og det var noe å merke seg. I tillegg virket han som om han kunne funnet på de finurligste ting. Som å stjele kaffekopper for eksempel, det ville ikke overrasket henne om han kunne ha funnet det på for the lolz liksom.
*
Den fredagen mens hun tenkte tilbake på samtalene hun hadde hatt med de hun mistenkte mest, så var hun likevel ikke helt sikker på hvem hun faktisk trodde hadde tatt kaffekoppene. Men det er hint her som gjør at du, kjære leser, kanskje har en klar teori om det var en av skilpaddene, Garamond, Verdana, Allegro eller Comic Sans MS?
Da er det bare å sende din teori til karo_reader@hotmail.com, for så å få e-post med løsning rett over påske.
Masse lykke til og god påske med eller uten kaffekopper.
- Påskekrim skrevet av Karoline 😁
Karoline =D
