Kjære romvesener
Det finnes en ting på jorden kalt håp. Det er som en såpeboble eller et vindpust; ofte flyktig og det er ofte lite av det, men det finnes likevel og bare det at det kommer tilbake, ofte når man trenger det mest er nok til å gjøre det meningsfullt. Håpet er det hver historie eller hvert kunstverk begynner med, håpet om at man skaper noe som gjør at noen føler noe, selv hvis det bare varer i et øyeblikk, selv hvis det bare er som et lite snev, den følelsen når man skaper noe som treffer noen midt i hjertet er verdt alt. Og noen ganger lykkes man; ofte når man ikke en gang prøver på det og da er det som en tryllekunst, så vel som et bevis på at uansett hvor håpløs eller utilstrekkelig man kanskje føler seg så kan man utgjøre en forskjell likevel. Det er noe som er verdt å beholde håpet levende for.
*
For meg så er håpet lettest å finne på Fontenehuset; noe som handler om menneskene og fellesskapet, men også om tilliten og det at man møtes med en åpenhet som gir en lyst til å prøve, selv om man ofte blir skuffet. Kjære romvesener, jeg vet ikke om dere har steder som Fontenehuset på deres planet; steder der man alltid er velkommen, steder der man alltid kan føle seg trygg og ivaretatt og steder der man kan feile og så er det lov, i tillegg til at man har en heiagjeng om eller når man forsøker på nytt. Fontenehuset er et arbeidsfellesskap for folk som sliter eller har slitt psykisk, men fokuset er ikke på diagnoser, men heller på ressursene som bor i folk; det man kanskje glemmer at man kan bidra med når hjernen ikke er så snill mot en som den burde være. Og i en verden der alt ofte kan føles kaotisk fordi det er så mye som skjer hele tiden og så mye man kan føle at man burde, i en verden der det kan føles så vanskelig å strekke til, så er det så fint å ha disse plassene der man er god nok uansett. For meg er det Fontenehuset. Selv så kan jeg tidvis føle at jeg aldri er god nok og aldri får til å være alt jeg vil være, men på Fontenehuset så tar de tankene pause, for der er jeg nok. Og jeg håper både romvesener og mennesker som leser dette brevet finner de rommene der de bare kan være og der de er bra nok uansett. Kort oppsummert: jeg håper at de finner håpet og for meg finnes det mest av det på Fontenehuset.
*
Kjære romvesener så vil jeg selge dere verden. Ikke den verdenen avisforsidene viser dere, eller sosiale medier viser frem, men den verdenen som også finnes og som gjør at dere får lyst til å si “oi wow!” eller bryte ut i et ektefølt Whoop Whoop! Jeg vil vise dere lyden av regn mot ruten når man sitter trygt forskanset i en sofa under et teppe med en god kopp te, regnbuen som kanskje dukker opp etterpå og som forteller at alt som er grått og trist aldri er alt for verden er fortsatt full av farger. Jeg vil vise dere soloppganger og solnedganger og hvor vakkert det i det hele tatt er når verden males frem i rødoransjegulrosa nyanser. Jeg vil vise dere duften av syriner og hvor fint det er når det blomstrer, jeg vil vise dere nordlyset og jeg vil vise dere hvor dere finner de beste bringebærbuskene. Alle disse tingene som gir verden høyest salgsverdi. Og så vil jeg vise deg den andre typen skjønnhet; det man finner i øyeblikkene der alt stemmer. Som når man ser en musikal på teater og alt forsvinner, som om det som skjer på scenen er det eneste som finnes. Som når man tegner eller skriver eller noe annet kunstnerisk og tiden opphører fordi man er i en så god flyt. Som når man hører en sang eller leser en bok eller ser en film og føler seg så sett av det man opplever, som om noen har laget det spesielt for deg.
*
Og jeg vil vise dere den skjønnheten man finner på Fontenehuset; for her finner man ektefølt entusiasme som får deg til å føle at noen har skrudd på sola på full styrke innendørs. Her finner man roen som gjør at man finner en ro i seg selv som man av og til kan glemme at er der og en stemning som gjør at alt føles litt lettere enn når man sitter hjemme med alle tankene og følelsene sine. Her finnes de barnlige overivrige smilene til noen som føler seg litt genial et øyeblikk eller får lov til å gjøre noe de elsker og straks kanskje blir litt mer strak i ryggen eller trygg på seg selv. Her finner man mennesker man får lyst til å dele ting med, mennesker som gjør at man vil gi av seg selv og kreativiteten sin og der man ikke minst virkelig føler at man får noe igjen for det; noe som ikke alltid er tilfelle ellers. Alt dette er for meg bevis på hvor vakker verden egentlig er og hvordan nyhetene aldri forteller hele historien og det er også et bevis på håpet. Det håpet som gjør at jeg alltid kommer til å fortsette å forsøke selv når jeg ikke klarer å tro på at det vil gi resultater. Det håpet som gjør at man kanskje kan ha perioder der man er litt deppa og overfølsom og likevel har lyst til å møte opp og å prøve og å smile til livet likevel fordi man alltid vet med seg selv at det snart nok vil føles som om det smiler tilbake.
*
Kjære romvesener. Hvis du vil vite hva å være menneske handler om så må man begynne med håpet; håpet som for meg er det mest menneskelige av alt. For vi fortsetter å prøve. Vi starter på nye kreative prosjekter til tross for avslag, vi ser igjen de mest deprimerende episodene av yndlingstv-seriene våre i håp om at de vi vet dør ikke dør denne gangen, vi løper for å rekke bussen, vi faller og så reiser vi oss igjen. Og vi finner stedene våre; de plassene der håpet sitter i veggene og man merker det i lufta hvor enn man går. Når dere omsider kommer hit til jorda så håper jeg at det er håpet dere finner først og at det leder dere hen til plasser der det alltid er rom til å gro. Som Fontenehuset; et univers der det føles som flyktige såpebobler og vindpust tross alt ikke er så flyktige likevel.
