Stemningsrapport fra hvasser

Det er vi som beveger oss, ikke verden, men det føles omvendt. Sånt tenker jeg mens bilen fortsetter ferden mot Hvasser. Utenfor finnes endelig junisola, verden er grønnmalt og forfriskende og radioen gir oss sitt soundtrack underveis. Senere vil det finnes båttur og reker, fotball for de som bryr seg og kanskje stjålne øyeblikk der jeg kan male. En gang skrev jeg en sang som begynte med "quick strokes from a painter's brush" fordi det er sånn verden føles når vi kjører gjennom den og man prøver å fange øyeblikket i et fotografi. Noen ting føles rett og slett malerisk. Akkurat nå føles som prologen i en bok som varer fra vi kommer frem og til vi drar igjen, alt ligger fortsatt foran oss. Det syns jeg bare er veldig fint, slik den verdenen vi passerer er det. Vi er bare et par raske penselstrøk unna.

*

Hvasser Motell møter oss med idylliske hytter og en tidløs følelse, som om virkeligheten tar et skritt til side og lar roen få styre skuta. Like ved finnes en Joker-butikk som tar seg godt betalt (og er det nærmeste man kommer Balatro for noen dager), det er stilige blå gatelykter, det er havna og den umiskjennelige dufta av sjø og det er klart vann som man teoretisk sett kunne valgt å bade i. Det føles umiddelbart fint å være her, tenker jeg og sjekker ut hytta mi der jeg fort finner meg til rette. Alt føles lettere her, det er som om alt man kan tenke om å være håpløs eller utilstrekkelig slipper taket for her kan man bare finnes i verden, her er man uansett bra nok. Og snart venter det eventyr og muligheter og uskrevne historier man kan lære å kjenne, men akkurat da, når alt begynner overskrives alt av ro. Hvassers ro.

Utsikt fra havna ved Hvasser =D

* 

Humpene, sjøsprøyten og tivolifølelsen som finnes når vi tar båten av gårde. Fellesskapet, bjeffene fra hunden som er med og hvor pent det er med hvordan lyset treffer vannet akkurat slik. Jeg prøver å fange øyeblikket eller i alle fall være helt til stede i det og akkurat dette er et fint øyeblikk å være i. Vi ser selene og hører fuglene, kjenner på stemningen og når det på vei tilbake spruter litt ekstra smaker vi salt i tillegg. Båtturen omslutter alle sanser. Fyrtårnet vi reiser til omslutter det som er igjen. Vi finner spor av det som skal komme i en fugl som så vidt har begynt å klekke seg ut av egget sitt og spor av det som har vært i båttaxisjåførens historier. Dette finnes, dette nået mens fremtiden kan vente. Båtturen, fyrtårnet, sjølivet og inntrykkene vi tar med oss når vi omsider er tilbake.

*

Verdens ende tok plass på en onsdag med lite fanfare og trompeter som annonserte det. Det hendte heller med en slags selvfølgelighet; rolig og uutgrunnelig og med en uendelighetsfølelse som gjennomboret alt. Strengt talt var det ikke egentlig slik fatt at hele verden hadde gått under og om så var, så var det en skikkelig koselig apokalypse. Men vi var ved Verdens Ende; omgitt av svaberg og med en eviglang horisontlinje som kunne vekke eventyrlyst hos selv den mest hjemmekjære. Alt føltes uendelig her,  som om alt som fantes var lyden av bølgene og fuglene og hvis dette så hadde vært en ende så kunne den enden tross alt vært langt verre.

*

Det er alltid noe fint med å kjenne på mestringsfølelse, men den onsdagen lærer jeg at det er noe helt eget med å kjenne på å mestre og å få til noe utenfor komfortsonen som fremstår som umulig først. Det er det jeg opplever på klatreparken der jeg rappelerer, leker linedanser, klatrer og tar zipline. Dette er så langt unna kreativiteten som pleier å være min styrke; dette er aktivt og spenningsfullt og jeg får ikke til alt, men jeg får til mer enn forventet. Og jeg skulle bare ønske hjernen min var flinkere til å trekke det frem når jeg følte meg håpløs eller utilstrekkelig, at den var sånn "men vent, Karoline" og så leste opp alle mine umulige muligheter. Nå er det i alle fall skrevet ned og det er en god begynnelse. Akkurat nå kan jeg tenke at i dag lærte jeg noe fint om meg selv og det er hvor tøff jeg kan være og hvordan jeg er villig til å prøve på nytt selv når et oppskrapt kne og albue skremmer meg fra et rappelleringsforsøk; at jeg er villig til å prøve igjen fordi jeg ikke vil at mitt siste forsøk skal være et der jeg gir opp. Noen ganger kan et snev av trass brukes konstruktivt.

*

Det finnes et øyeblikk mens jeg seiler kajakken der alt stemmer. Jeg har kontroll på alt, vinden i håret, jeg kan synge av full hals uten at noen bryr seg, alt er i balanse. Og det er ikke sånn hele tiden for det er lett å stresse litt underveis, men jeg tenker visstnok riktig, så det er kanskje bare å overføre det til resten av kroppen og. Som med klatringen, så er det noe fint med å beherske noe som er fysisk aktivt i stedet for kreativt eller mentalt, for jeg er ikke så vant til det. Og det slår meg at jeg kanskje heller ikke har prøvd nok, at jeg heller har gått ut i fra at jeg ikke klarer i stedet for å gi ting en real sjanse. Denne turen minner meg på å ikke undervurdere meg selv, men også å huske at jeg faktisk kan klare meg helt fint noen timer uten veska med bøkene, mobilen og tegnesakene lett tilgjengelig. Sånn sett er både klatring og kajakk litt som badstue; øvelser i å være helt til stede i øyeblikket.

*

Å reise handler jo om aktiviteter; klatrepark, Verdens Ende, kajakk, pizza på restaurant og båtturen til Færder Fyr. Men det handler like mye om hvordan man fyller mellomrommene. For meg betyr det å tegne, male og skrive, for noen igjen er det fotball og samtidig har man hele tiden denne tryggheten. Man kan trygt sette fra seg veska på hytta, det fins alltid noen i nærheten som man kan støtte seg på når det trengs, man er trygg for de mer slitsomme tankene, alt føles trygt og fredlig her. Og jeg vet ikke enda om det er aktivitetene eller rommene i mellom som jeg vil huske best fra turen, men jeg håper jeg vil huske følelsen av å få til ting selv når det ser umulig ut. Det er fint å ta med seg roen, stemningene og fellesskapet; det som man finner på Fontenehuset og som denne turen minner meg om at ikke er bundet til adressen Hagegata 25.